Jeg har tenkt mye på noe Jesus har sagt: 'Bry dere ikke om dem! De er blinde veiledere for blinde. Og når en blind leder en blind, fatter begge i grøfta.' (Matt 15,14)
Det er opplagt en fare når vi blir vår egen veileder og vår egen autoritet. Da ser vi ikke noe annet enn oss selv. Derfor er et av tidens største behov åndelig veiledning. I dag kurses vi i alt mulig, men når det kommer til det åndelige livet, skal vi klaare oss selv! I hvert fall i den proestantiske tradisjonen.
Men jeg har for lenge siden sett at jeg trenger noen utenfor meg selv, en åndelig far eller en åndelig mor, jeg kan dele ting med, be sammen med, bekjenne mine synder for. Livet har lært meg at jeg ikke ser alt, forstår alt, vet alt. Jeg tenger noen som kan se meg som jeg er, være glad i meg som den jeg er, som kan bekrefte meg, si fra når det er fare på ferde, ta opp med meg mine svakheter og synder og som kan heie på meg.
Blir jeg min egen høyeste autoritet så går det som oftest galt. Det gjelder også min egen selektive bibelforståelse. Da blir jeg en blind som leder en blind - meg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar