Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, for å bruke et svært gammelmodig teologisk ord, er og blir et 'mysterion', et mysterium, som ved siden av korset, vil bli evighetens store samtalemne! Det finnes flere 'inkarnasjonstekster' i Det nye testamente. Det som mest spesifikt og direkte omtaler inkarnasjonen er vers 14 i Johannes-prologen: 'Ordet ble menneske'. Men vi har også ordene fra 1.Kor 8,6: 'Men for oss er det en Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er en Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.' Og apostelen Paulus nevner inkarasjonen i brevet til den kristne forsamlingen i Kolossai, når han beskriver Kristi preeksistens.
Inkarnasjonen - er et av de vakreste ordene jeg kjenner. Et nyskapende ord gitt oss gjennom kirken. Det endrer jo alt. Gud er ikke fjern lenger. Han er kommet til oss som menneske. Barnet som fødes i et krybberom på Betlehemsmarkene julenatt, er Gud kommet i kjød. Med Jesu fødsel fikk Gud en adresse, et ansikt.
Ved lesningen av julens evangelietekster i år slår det meg hvor mye forfatterne understreker Menneskesønnens jødiske opphav. Historikeren Lukas er opptatt av dette: 'Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem....' (Luk 2,4) Og så i vers 11: 'I dag er det født dere en frelser i Davids by...' Det er litt underlig at både historiens og dagens antisemitter overser dette uomtvistelige faktum, at Guds Sønn var jøde, og født inn i en slekt som går like tilbake til Adam og Abraham.
Slik Sønnen er, slik er Faderen. Og sammen med Ånden utgjør de Treenighetens evige dans.
Få ting gjør meg større trøst og glede enn dette at Faderen er lik Sønnen, og Sønnen er lik Faderen. Det mildner frykten, ja, den blir helt borte. Bare ærefrykten forblir. Det ukjente er ikke ukjent lenger, det er blitt avdekket i Kristus, som er Guds gave. Kristus har avdekket for oss at Gud er en giver, som gir den største gaven av alle: Sønnen. Og Sønnen baner veien til Faderen, ja, Han er den eneste veien til Faderen.
I år er det disse ordene fra Johannes-prologen jeg blir stående stille ved:
"Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.' (Joh 1,18)
Her blir jeg stående en god stund, i djup takknemlighet.
Matteus samsvarer med Johannes i denne inkarnasjonskristologien:
"For alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Far; og ingen kjenner Far, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpwnbare det for." (Matt 11,27)
Apostelen Johannes gjengir en svært interessant samtale mellom Jesus og Filip, som sier noe om dette:
"Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far.Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. Da sier Filip: Herre, vis oss Far, det er nok for oss. Jesus svarer: Kjenner du meg ikke Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: Vis oss Far? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg...." (Joh 14,7-11a)
På denne 1.juledag 2020 gleder jeg meg stort over at Gud har fått et ansikt, og det ansiktet er Jesus fra Nasaret, Gud kommet i kjød. 100 prosent menneske, 100 prosent Gud. Dette er troens mysterium. Sammen med hele den verdensvide kirke bekjenner vi:
"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort: Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet." (1.Tim 3,16)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar