”For først må frafallet komme,” skriver apostelen Paulus til forsamlingen i Tessaloniki, og sikter til tiden før Jesu gjenkomst. Det er et av tidens tegn, et tegn som består i et frafall fra troen og fra Ordet. Det er alltid slik at det personlige frafall så vel som frafallet i kirken begynner alltid med ulyst eller uvilje til sannheten i Den Hellige Skrift. Noe som karakteriserer dette frafallet er at begrepet synd i Bibelens mening utviskes i den grad at man føler snart ingen bebreidelse for noe. Samvittigheten sløves, og man reagerer ikke lenger på det Bibelen sier tydelig og klart er synd.
Vi har fått en modig sogneprest på Gjøvik. Gregers Lundh, kjent for en del fra Jesusvekkelsen og Guds fred miljøet i Oslo. Han er en av de mange norske prester og pastorer som har gått i den moderne tenkeboksen i homofilispørsmålet. Men i motsetning til en del andre, har sogneprest Lundh kommet ut av den med en fornyet og forsterket tro på Guds evige, uforanderlige ord. I et intervju med avisen Dagen i går stiller Lundh følgende spørsmål: ”Kan kirken leve med en menneskeskapt Kristus?” Det er et særdeles viktig spørsmål. For det er nettopp dette som er selve vranglærens vesen. Den forkynner en annen Kristus, ikke Bibelens Frelser og Herre.
Alt i Det nye testamente ser vi at det var mange som kom til de ulike forsamlingene og forkynte en falsk tro. Det er veldig interessant å legge merke til apostlenes reaksjoner på denne vranglæren. De sa ikke som det er blitt så moderne å si at det ikke er så farlig hva man tror, bare man tror. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende: ”Det kommer ikke an på læren, men på livet.” Et slikt syn kunne ikke apostlene ha godkjent. Dette er hva apostelen Paulus skriver til forsamlingene i Galatia-området: ”Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være ham!” (Gal 1,8) Det ble tatt et kraftig oppgjør med vranglærerne. De ble ikke behandlet med silkehansker som i dag. Det ble advart mot dem, ofte med navns nevnelse. Apostelen Paulus advarer sin unge medarbeider Timoteus mot kommersmeden Aleksandros som har gjort Paulus mye vondt. "Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt imot læren vår." (2.Tim 4,14-15) Til forsamlingen i Efesos, sier apostelen Paulus: ”For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor…” (Apgj 20,29-31a) Legg merke til hvordan apostelen omtaler vranglærerne: som glupske ulver.
Mot disse ulvene måtte Kirken sette seg til motverge. En måte å gjøre dette på var at Kirken måtte gi sin tro et skriftlig uttrykk, den måtte bekjenne seg til Bibelens sanne lære om Jesus, Guds sønn. Slik ble Oldkirkens symboler til, de vi kjenner som Apostolicum, Nikænum og den Athanasianske.
Det er feil når man sier at de lutherske reformatorene brøt ut av Kirken. De evangeliske bekjente seg bare til Bibelens, og dermed til Kirkens sanne tro. Det var paven og Romerkirken som brøt fellesskapet; de skilte lag med den sanne tro, fordi de ikke ville ta et oppgjør med vranglæren i egne rekker. De lutherske reformatorene dannet ikke noen ny kirke. Det er paven og hans folk som må svare på hvordan det er mulig å kalle seg ”moderkirken”, enda de er på avveie fra Kirkens gamle tro, Bibelens tro.
Slik også i dag: Det er vranglærerne som har brutt fellesskapet med den sanne Kirke. Kirkens prester og biskoper har forpliktet seg på bekjennelsen. Ved sin ordinasjon lover de å forkynne Guds ord rent og klart. Hvis så en prest eller en biskop kommer ut av tenkeboksen og kommer til det resultat at de ikke kan forkynne slik bekjennelsesskriftene sier, kan de ikke med rette kreve rom for sitt avvikende syn innen kirken. De har jo forpliktet seg på bekjennelsen da de ble ordinert.
Frafallet er også merkbart i flere av våre frikirker. Mange er på full fart bort fra Guds ords sannhet. De følger tidsånden, som betyr mer for dem enn Den Hellige Skrift. De velger popularitet og berømmelse, fremfor å gå utenfor leiren, og lide med Kristus. I dag er det viktigere enn noensinne å huske Jesu egne ord: "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)
Tegningen som følger bloggartikelen i dag er av Johan Tetzel og hans avlatsbrev. En av Kirkens store vranglærere og forførere.
24 kommentarer:
Du har helt rett i at reformatorene ikke brøt ut av kirken. De vendte tilbake til den, er vel faktisk rettere å si. Paven og hans undersåtter hadde for lengst bygget sitt eget verk, utenfor "kirken".
Historien viser at Romerkirken hadde fjernet seg fra den kirke som den Herre Jesus hadde grunnlagt, og som var bygget på apostlenes og profetenes grunnvoll. Det viser blant annet atlatshandelsen. Når det ble en evangelisk-luthersk kirke, så var det fordi "de lutherske" ikke ble tålt i kirken, og fordi misbrukene ikke ble fjernet. Men historien viser også at reformatorene på sin side, ikke hadde noe ønske om å starte noe nytt kirkesamfunn. Deres ønske var å vende tilbake til røttene.
Samd i det. Dei ynskte ikkì starta noko kyrkjesamfund, og gjorde det heller ikkì. Paven og hans kadervelde gjorde det derimot, ved å tvinga ut dei sanntruande og sannlærande (samanliknad med deim sjølve)
Men det var jo ikkì berre lutheranerne det galdt, men mange andre med. Waldensarane t.d. vart jo ogso forfylgde fordi dei vilde tru på Guds Ord, i staden for paven sitt.
.
Det er bra du trekker frem dette med valdenserne. Valdenserne er den bevegelsen som har eksistert lengst parallellt med Romerkirken. Peter Valdes foretok i 1170-årene et radikalt brudd med sitt levesett som rik kjøpmann i den franske byen Lyon, og begynte som omreisende forkynner. Hans radikale omvendelse førte til at han gav bort hele sin eiendom og hele sin formue. Kretsen rundt Valdes ble kalt "De fattige fra Lyon." Pave Aleksander III forbød Valdes og hans tilhengere å forkynne uten tillatelse fra de lokale biskoper. Men "De fattige fra Lyon" tok ikke hensyn til dette, og ble raskt fordømt av paven og ble behandlet som kjettere. Valdenserne finnes den dag i dag i Nord-Italia. Men det er grunn til å understreke at dagens valdenserkirke har gjennomgått en sterk endring når det gjelder lære og praksis. Man kan derfor ikke uten videre anta at dagens lære i disse kirkene er identisk med hva man lærte tidligere. Misjonær P.A. Bredvei skrev for mange år siden en bok om valdenserne, som jeg tror han kalte: Martyrkirken som overlevde. Den er absolutt verd å lese, og kan sikkert skaffes på et bibliotek. Det var ved vårt lokale bibliotek jeg lånte den.
Men det er jo ikke bare valdenserne som ble forfulgt av Romerkirken. Det ble også de såkalte gjendøperne, eller anabaptistene. Tusener på tusener av dem ble enten druknet, brent, hengt, tvangskonvertert eller forvist. Men det var ikke bare Romerkirken som er ansvarlig for dette. Disse uhyrlighetene ble også begått i stort antall av lutheranere og av reformerte kristne. Blant annet med velsignelse fra Martin Luther.
Nevnes bør også Lollardene på slutten av 1300-tallet, husittene som var etterfølgerne av Johan Hus, og mange andre, helt fra den første kristne tid. Både Romerkirken, lutheranerne og de reformerte har blod på hendene og står ansvarlige innfor Gud for titusener av myrdede kristne. Vi kan ikke bare snakke om Romerkirkens skyld, men må også ta med at andre også har et betydelig ansvar for disse martyrenes blod. I denne forbindelse tenker jeg ofte på ordene fra Åp 6,9-11: "Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: 'Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?' Da fikk hver av dem en hvit kappe, og det ble sagt dem at de skulle holde seg i ro ennå en liten stund, til tallet på de medtjenere og søsken som skulle bli drpt som dem, var fullt."
Jeg finner ikke din beskrivelse reel.
For min del på det ene punkt hvor jeg er liberal så vil kjødet mitt veldig gjerne gå tilbake til det stanpunkt jeg tidligere hadde.
Grunnen til at jeg ikke vender tilbake et først og fremst Gudsfrykt.
Kanskje missforstått Gudsfrykt, og forståelse av hvordan Gud vil vi skal handle.
Men det dreier seg aldeles ikke om tidsånden, eller ønske om å være populær, eller akseptert.
Da hadde jeg levd helt fint med å rett og slett holde meg unna spørsmålet bortsett fra å vise til de tekster som omtaler temaet sammen med en understrekelse av at Guds innstilning først og fremst er at han elsker alle mennesker, og ønsker alt godt for dem.
Jeg er redd for å bli som Peter var her:
"Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot rett opp i ansiktet, for oppførselen hans avslørte ham. 12 Før det kom noen fra Jakob, spiste han sammen med de hedningkristne. Men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna, for han var redd de omskårne. 13 På samme måte hyklet de andre jødekristne, så til og med Barnabas ble revet med i hykleriet deres. 14 Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas så alle hørte det: «Når du som er jøde, ikke lever som en jøde, men som en hedning, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» 15 Vi er jøder av fødsel og ikke syndere av hedensk ætt. 16 Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli erklært rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger. 17 Men hvis også vi jøder blir stående som syndere når vi vil bli rettferdige i Kristus, er ikke Kristus da blitt en tjener for synden? Slett ikke! 18 For hvis jeg bygger opp igjen det jeg har revet ned, da fremstår jeg som lovbryter. 19 Jeg er jo ved loven død for loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; 20 jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg. 21 Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis vi kan oppnå rettferdighet ved loven, da døde jo Kristus til ingen nytte."
Mvh.
Lars
Litt vanskelig å forstå hva du sikter til når du sier at min beskrivelse ikke er reell.
Også fordi du ikke konkretiserer hva du sikter til med "det ene punkt hvor du er liberal."
Har jeg rett når dette dreier seg om spørsmål om hva Bibelen sier om homofili? Og vår holdning til dette? Eller dreier dette seg om noe helt annet?
Det er jo ikke bare i spørsmålet om homofili vi ser frafall i norske menigheter. Det dreier seg om langt mer enn det.
En tilleggskommentar:
Gud elsker alle mennesker. Men Han hater synd. I Apgj 24 leser vi om landshøvdingen Feliks og hans kone Drusilla.Det er veldig interessant å se hva apostelen Paulus forkynner om, når han står overfor disse svært prominente menneskene. Drusilla var datter av Herodes Agrippa I, og søster til Agrippa II og Berenike. Hun var først gift med kong Asizus av Emesa, men skilte seg fra ham og giftet seg med den romerske landshøvdingen Felix. Felix på sin side hadde opprinnelig vært slave hos Antonia, mor til keiser Klaudius, ble frigitt, og så gift med en sønnedatter til M. Antonius og den egyptiske dronning Kleopatra. Han blir skilt fra henne, og en til. Drusilla er med andre ord hans tredje kone.
Hadde det vært en moderne forkynner, la oss si enten en liberal prest, eller for den saks skyld en av representantene for den nye radikale nådeforkynnelsen, så hadde de nok forkynt om Guds kjærlighet, Guds uendelige nåde, og ikke nevnt et eneste ord om synd og behovet for omvendelse. De ville ha forkynt det Dietrich Bonhoeffer kaller "den billige nåden". Paulus derimot forkynner helt annerledes:
"Men da han talte om rettferdighet og selvbeherskelse og om den kommende dom..." (Apgj 24,25)
Hvilken reaksjon fikk Feliks? "ble Feliks skremt og sa: Det er nok for i dag..."
Feliks visste at han levde i synd, men ville ikke ta oppgjør med synden, og vende om.
Vi hører folk vill, om vi forkynner om en kjærlighet og en nåde, som ikke resulterer i omvendelse og nytt liv. Denne forkynnelsen er en del av frafallet fra troen.
Ja, det vera meg langt ifrå å forsvara alt Luther sagde, hevda og gjorde. Kritikken mot antisemittismen er jo i aller høgaste grad rett - men det finst (ifylgje folk som veit meir um dette enn meg) ting som tydar på at skrifterne hans vart tuklad med i seinare tid - av jesuittar ved Tübingen. Det er ikkì eit forsvar, men det vilde forklara ein del.
Eg tykkjer teorien um at Valdensarane forøvrig er upphav til mange av våre eventyr er interessant:
raudhette, t.d.
1. skulde til bestemor med brød og vin
2. ulven overtydde ho um "å stoppa og lukta på blomane"
3. Ulven (repr. for Vatikanet, i samsvar med Pauli ord um glupande ulvar) åt bestemor og raudhette
4. Frelsaren kom i form av jegeren og drap ulven.
Teorien om at valdenserne kan være opphavet til flere av våre eventyr, var ny for meg. Men så interesssant da!
Når det gjelder teorien om at jesuittene skal ha "tuklet" med skriftene til Martin Luther, synes jeg den er svært spekulativ. Luthers syn på jødene er godt kjent, fra ulikt kildemateriale. Om så skulle være tilfelle, tror jeg også at oppmerksomheten rundt dette ville ha vært meget stor. For det er en skamplett dette i den lutherske kirkes historie, og skulle det vise seg at det likevel ikke var Luther som hadde skrevet sine utfall mot jødene, men derimot jesuittene (!)så hadde det vært veldig kjærkomment å kunne bevise dette. Dermed kunne man fri seg fra den ubehagelige oppmerksomhet som Luthers antisemittisme er.
Nei, dette hører nok med til de heller spekulative teoriene fra antikatolsk hold. Det må kunne gå an å kritisere Romerkirken med det materiale som finnes i rikt monn, uten å ty til svært diskutable kilder, som stort sett dreier seg om konspirasjonsteorier. Vi må nok heller se i øynene at den godeste Luther, var et meget sammensatt menneske. Det viser jo også hans utfall mot de såkalte gjendøperne. Frem til dags dato er det bare en luthersk kirke i USA som har tatt avstand fra massedrapene på anabaptistene, beklaget dem og bedt om tilgivelse for dem. Akkurat det skulle flere lutherske kirker ha tatt på alvor. Det hjelper lite å si at dette skjedde for så lenge siden. Så vidt jeg vet er det bare Kristkirken i Bergen som tar tatt forbehold om at de ikke støtter fordømmelsen av gjendøperne, som finnes i det lutherske læreskriftet Augustana.
Ja, beklager. Snakker om homofili ja hvor jeg er tilbøyelig til å innta en Svensk holdning.
Dvs. beholde ekteskapsbegrepet slik det er.
Jeg ser ikke at Bibelen åpner for andre ordninger, selv om ekteskapet på flere måter sto langt svakere i deler av GT.
Dvs. lettere å oppheve, og polygami.
Jeg er derimot tilbøyelig til å ha en velsignelsesordning av partnerskap da Bibelen setter forpliktende samliv, og monogami høyt som verdier når situasjonen først er som den er.
Jeg ser det heller ikke som et problem med store konsekvenser da kun 1-2% av befolkningen noe sted er homofil.
Der jeg tror du bommer er når du fratar de "liberale" sin oppriktighet, og fastslår at man ønsker å være populær, følge tidsånden etc.
Jeg kan fint leve med at du synes jeg er forført, og det jo sagt at veien til helvete er brolagt med gode hensikter.
Men jeg finner det mer problematisk at jeg, og andre ikke blir trodd på vår motivasjon, og oppriktige vilje til å underordne oss Gud.
Personlig søker jeg Gud flere ganger i uka på om jeg har tatt feil i min liberale tilbøyelighet i dette spørsmålet.
Jeg har til og med bedt til Gud, og sagt at om situasjonen er som denne:
" 6 Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.
7 Ve denne verden som lokker til fall! Slike forførelser må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!"
Og jeg av en eller annen grunn ikke lar meg omvende som jeg stadig i mine bønner ber Gud gjøre om jeg tar feil. (i min situasjon ville det dessuten vært mye enklere, og behagelig å være konservativ)
Så ber jeg han gjøre hva Bibelen sier at skal gjøres.
Jeg innser at beskrivelsen kan være reel for noen.
Jeg leste for kort tid siden et vitnesbyrd om nettopp det på Norge IDAGs nettavis.
Men for de som lander på, og blir på et liberalt standpunkt i dette spørsmål er min erfaring at begrunnelsen er langt mer oppriktig, og gudfryktig.
Ihvertfall de evangelikale som tror fullt og helt på hva den Nikenske, og den Apostoliske trosbekjennelsen sier.
Noe jeg gjør.
Mvh.
Lars
Jeg har ingen grunn til å betvile din oppriktighet, Lars. Du er et oppriktig sannhetssøkende menneske. Noe annet har jeg ingen grunn til å tro. Jeg hevder heller ikke at liberale mennesker ikke er oppriktige. Det har jeg heller ikke noe grunnlag for å gjøre. Du behøver heller ikke å beklage at du skriver om dette, og gir uttrykk for din egen mening. Det tåler jeg.
Men jeg tror likevel at Gud er tydelig på at et ekteskap er et ekteskap mellom en mann og en kvinne, i et monogamt livslangt forhold. Det er til mann og kvinne Han har skapt oss. Gud er også tydelig avvisende til homofili, som i Hans øyne er synd. Han kan dermed ikke velsigne noe Han er imot. Gud er også uforanderlig. Jesus sier: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå - før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket." (Matt 5,17-19)
Dette standpunktet, som er det bibelske, og som Kirken har hevdet siden starten, er i dag gjenstand for angrep fra mange hold. Vi som står for det utsettes for trakassering, og jeg tror bare det er et spørsmål om tid før bibeltro kristne utsettes for forfølgelse pga sitt standpunkt i blant annet homofilispørsmålet. Og det fra mennesker som snakker varmt om toleranse, frihet og demokrati. Det gjelder bare ikke våre meninger.
Jeg mener også at det ikke er noen grunn til å søke Guds vilje i en sak hvor Hans vilje er gitt så tydelig og klart uttrykk for som i dette spørsmålet. Vi kan ikke bruke bønn for å endre Hans vilje, Hans vilje står fast til evig tid.
Jeg har tenkt på hvor lite tid konservative ser ut til å bruke på å prøve å ha en dialog som fører de liberale "hjem" igjen.
Tvertimot er inntrykket at man blir oppfattet som en Quisling man ikke ønsker å ha med å gjøre, eller gå noen ekstra mil med.
Men det kan nok være en ganske reel opplevelse hvor mange kristne opplever å stå i en ubehagelig situasjon de aldri har ønsket å stå i.
Det trodde de ihvertfall at Guds folk, og ihvertfall de frikirkelige skulle stå side om side, og bære hverandres byrde\kors så det ble lettere i et samfunn hvor et slikt standpunkt blir stadig mindre populært.
Jeg tror faktisk også du har helt rett i at kristne kan oppleve stor motstand i homofilispørsmålet da det i stadig større grad vil bli sett på som det samme som rasisme.
Rasister opplever i dag absolutt forfølgelse.
Og jeg tror både du, og jeg synes det er rett.
Når da stadig færre finner Bibelens tilsynelatende avvisning av homofili som relevant vil man på samme måte finne det legitimt å forfølge de som er mot homofili.
Problemet i denne saken er altså at sålenge ikke denne tolkningen av Bibelen er en normativ kilde vil det bli oppfattet som moralskt riktig å forfølge de som er mot homofili på linje med rasister.
I en slik sammenheng kan jeg i høyeste grad se at de som opplever å bære sitt kors føler seg sveket. og kanskje til og med dolket i ryggen av sine egne.
Nettopp derfor reagerer jeg på den beskrivelsen på slutten av blogginnlegget ditt siden det kunne gi inntrykk av at de "liberale" bevisst har gått til "tyskerne" for å unngå forfølgelse og trengsel.
For det kunne jo faktisk vært et bevisst svik av det Guds folk som frykter Gud mer enn mennesker.
Hva jeg tror vil være svært viktig for de som vil velge å stå fast til tross for alt å rendyrke, og bruke mye tid på å kommunisere det kristne menneskesynet, og hvordan et kristent avvisende syn på homofili skiller seg fra intolleranse, og nazister da de tre gruppene som vil stå igjen er nazister, kristne, og muslimer som man også fort vil bli slått i bås med.
Jeg tror man også skal vokte seg veldig godt for å inngå allianser med feil mennesker, og grupper uansett hvor alene, og marginaliserte man vil føle seg.
Et problem i dag er man man hører en del anti-homofile utspill fra kristne som ikke har noe med et kristent syn på homofili selv om det skulle være avvisende.
Uttalelser som at man holder på å spy av homofili, eller at homofile er ekle speiler ikke på noen måte kristi sinnelag.
Det er heller ingen kristelig begrunnelse å vær mot homofili for samfunnets skyld, eller Guds skyld.
Skal et standpunkt mot homofili i kristen teologi gi noen mening må motstanden være begrunnet for den homofiles egen skyld.
Synd er jo noe som skader deg, eller andre mennesker, og grunnen til at Gud er mot synd er at han vil utfri deg fra hva som er er til skade for deg, og dine medmennesker.
Gud hater synd fordi han hater alt som skader, og holder sine barn nede.
Han hater det så mye at han måtte straffe det med døden. En straff som er ureversibel og uforandelig.
Men om du tar i mot så har Jesus tatt dødstraffen for deg, og vil bli stilt for retten i ditt sted så du blir frikjent siden han både var uten synd, og tok på seg all verdens synd.
Mvh.
Lars
Jeg synes det er fullstendig forkastelig å komme med beskrivelser av homofile, slik du gir eksempler på. Har hørt og lest slike selv, og tar kraftig avstand fra det.
Jeg kan ikke dele ditt resonnement, når du skriver:
"Skal et standpunkt mot homofili i kristen teologi gi noen mening må motstanden være begrunnet for den homofiles egen skyld.
Synd er jo noe som skader deg, eller andre mennesker, og grunnen til at Gud er mot synd er at han vil utfri deg fra hva som er er til skade for deg, og dine medmennesker."
Synd er noe mye mer enn bare det som skader et menneske. Synd er det som skiller oss fra Gud. "Det er deres misgjerninger som skiller dere og deres Gud. Deres synder skjuler hans ansikt, så han ikke hører dere." (Jes 59,2) I 1.Kor 6,18 skriver apostelen Paulus: "Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp."
Guds ord slår fast at: "alle har syndet og mangler Guds herlighet." (Rom 3,23) Synd er noe mer enn at jeg synder. Vi kan snakke om de syndene vi gjør mot Gud. De er mange og kan telles, men Bibelen snakker også om synden som et prinsipp som er virksom i meg. Uansett hvor mange synder jeg gjør, så er det alltid et synde-prinsipp bak det hele. Syndens innerste vesen er vantro, det vil si den består i at mennesket river seg løs fra Gud og istedet for å leve fullstendig avhengig av Ham lever sitt eget selviske liv.Synden har sitt opphav i det første menneskets fall, og er en makt i det falne menneskets natur.
I de Schmalkaldiske artikler heter det: "Her må vi bekjenne, som den hellige Paulus sier i Rom 5, at synden er kommet inn i verden ved et eneste menneske, Adam, og ved hans ulydighet er alle mennesker blitt syndere og underkastet døden og djevelen. Dette kalles arvesynd eller opphavs- og hovmodssynd. Fruktene av denne synden er de onde gjerningene som er forbudt i de 10 bud og består av utroskap, vantro, avgudsdyrkelse, å glemme Gud, åndelig hovmod, forherdelse ... Denne arvesynden er en så dyp, ond fordervelse i menneskets natur at vi ikke kan fatte det med forstanden, men må tro det på grunn av åpenbaringen i Skriften."
Jesu offer var et sonoffer for denne synden. Det offer må tas imot ved at vi omvender oss, og ikke lenger vil leve i synd. Det gis ikke en automatisk tilgivelse, og heller ikke noen rett til å synde, selv om det finnes tilgivelse hos Jesus.
Jeg er litt usikker på om vi egentlig er uenige.
Jeg kan ikke se at jeg er uenig i dine innvendinger på mitt syn på nåde.
Det må i tilfellet være at mitt syndsbegrep kan være noe utvidet i forhold til ditt hvor jeg F. eks finner skillet mellom å synde, og å "leve i synd" er noe kunstig selv om jeg ser dets pedagogiske verdi.
Mens du kanskje har et syndsbegrep først og fremst knyttet til de 10 bud, er mitt knyttet til kjærlighetsbudet, og bergprekenen som er langt strengere.
Jeg sier som katekismen at om du så en mann naken uten å kle han er du skyldig i at han frøs ihjel.
I mine øyne er ikke helligjørelse noe vi blir ferdig med på denne siden av evigheten, men noe vi lever i.
En annen mulig uenighet er at jeg mener at nåden alltid kommer i forkant av omvendelsen, og helligjørelsen.
Uten Guds nåde er mennesket hverken i stand til å omvende seg eller leve i helligjørelse.
Den sanne omvendelse er først og fremst å vende seg til kristus, så er resten simpelthen tilgiften.
Mvh.
Lars
Det skulle stått synet på synd.
Vi er nok langt på vei veldig enige, ser det ut til. Også mitt syndsbegrep er like mye knyttet til Bergprekenen og kjærlighetsbudet, som det er til De 10 bud.
Jeg tenker at forskjellen mellom å synde, og leve i synd blant annet går på at når man lever i synd, da er man seg dette bevisst. Det er noe man velger. Man vil ikke ta oppgjør med sine syndetilbøyeligheter, eller sin livsførsel, men velger å leve videre i synd eller man kommer seg ikke fri fra en vanesynd. Det andre siden er at man kan falle i synd, fordi man ikke klarer å motstå syndens fristelser. Men da ikke som vane, men som engangshendelser.
I synet på helliggjørelsen er vi også enige. Det er et pågående verk av Den Hellige Ånd, til jeg er hjemme hos Gud i herlighet.
Jeg har fundert litt på samspillet mellom de konservative og de liberale, og kommet til at det både er to ulike typer konservative og to ulike typer liberale. At det både finnes falske konservative og falske liberale, samtidig som det finnes sunne konservative og sunne liberale. Og at Jesus både var fullkommen liberal samtidig som han var fullkommen konservativ.
Kom gjerne med synspunkter på min artikkel Liberal vs. konservativ teologi.
Hvordan stiller du deg til Moderkirken slik vi kjenner den i dag?
Hei Bjørn Olav, dette er en utrolig fin side !!!!
Hilsen Hans Olav
Roy-Olav:
Når det gjelder Romerkirken har jeg ulike teologiske betenkeligheter, ikke minst gjelder dette spørsmål som har med paven å gjøre, men også andre sider ved Romerkirkens lære, ikke minst den kirkerettslige. Jeg har nok heller følt en dragning mot den ortodokse kirke, eller skal vi si den udelte kirkes lære. Romerkirken mener jeg har sporet av, og fjernet seg fra det som var en felles forståelse i Kirken om flere viktige anliggener.
Hans Olav:
Takk for en veldig hyggelig hilsen, og velkommen som leser!
hei igjen!
Hvordan stiller du deg til Den nordisk-katolske kirke (du skriver jo litt om dem), den koptiske og de ortodokse? Grunnen til at jeg stresser dette, er at det pågår en debatt om katolisismen på en annen blogg. Der blir det hevdet at alle disse jeg nevner er en del av RKK'systemet og dermed Skjøgen i åpenbaringen (http://my.opera.com/Andy%20Glandy/blog/)
Jeg kjenner ikke den pågående debatten, men skal kikke på den. Generelt er jeg litt skeptisk til disse teoriene om Den store skjøgen, for jeg tror vi vil finne igjen dette systemet innenfor en rekke sammenhenger, og kanskje noen og enhver av oss vil bli litt overrasket over at det ikke helt slik vi tenkte! Må også innrømme at jeg også er lei disse konspirasjonstankene til enkelte, som fremsetter en rekke påstander, uten at de kan føre beviser og er nokså lettvinte når det gjelder historiske fakta.
Når det gjelder Den nordisk katolske kirke, så er jo det en kirke med en ortodoks teologi med vestlig ritus. Det er en kirke jeg verdsetter veldig høyt, og jeg har mange av mine gode venner der. Denne kirken, som nå har valgt sin egen biskop, bekjenner seg til den apostoliske, nikenske og athanasianske bekjennelsen. Den deler den udelte kirkes ortodokse og katolske tro, og den fastholder den lutherske arv så langt som den omfatter og har formidlet denne tro.
Likedan bekjenner de seg til den udelte kirkes konsiler, kirkefedrene i Øst og Vest, messen som eukaristisk offer og de syv sakramenter.
Den koptiske kirke, slik den fremstår i dag, kjenner jeg for lite til. Jeg holder for tiden på med å lese Christine Chaillots bok: The Coptic Orthodox Church, som er en grei introduksjon til denne kirkes liv og spiritualitet. Den er utgitt i 2005 og er rimelig oppdatert. Jeg har hatt gleden av å være på retreat med biskop Thomas fra Egypt, og det gav virkelig mersmak. Hans undervisning om Bibelen som kilde til både ens eget personlige kristenliv, så vel som for Kirkens teologi, var gedigen, evangelisk og veldig inspirerende.
Ellers mener jeg vi har mye å hente hos våre ortodokse søsken, både når det gjelder bønn, tilbedelse og gudstjenestefeiring. Det er vel nettopp vår uvitenhet om hverandre som er med på å skape stereotypene og misforståelsene.
Bør vel ellers legge til at når man blander Den nordisk katolske kirke, den koptiske og den ortodokse sammen med Romerkirken, så viser det at man uttaler seg på sviktende grunnlag. Både historisk og teologisk. Man snakker kort og godt om noe man har lite kunnskap om, og det vitner en del av disse debattene om.
Legg inn en kommentar