De tre symbolene: Den apostoliske, nikenske og athanasianske er en sammenfatning av hva som ligger i begrepet ”apostlenes lære”, (Apgj 2,42) Dette er den tro som Judas beskriver som ”de hellige èn gang for alle har fått overlevert.” (Jud 3) Det er riktig at ”Skriften alene” er et reformatorisk prinsipp, men det har aldri vært luthersk oppfatning at en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av noen av reformatorene.
”De har tvert imot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer,” skriver Brynjar Haraldsø i heftet ”Kirkens tro”, som er blitt utgitt av Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Han legger til: ”Den lutherske kirke vil advare mot den oppfatning at det er mulig å lese Bibelen forutsetningsløst. Det er en grov misfortsåelse å mene at en går til Bibelen som om en er uten noen forutforståelse. En forutforståelse vil en alltid ha med seg enten fra opplæring i den kristne tro, fra den forkynnelse en hører, fra kristelig litteratur en leser, eller fra bekjennelser som er blitt til da det var krisetider i kirken. Spørsmålet er ikke om en går til Bibelen med forutsetninger eller med en forutforståelse, men om en går dit med de riktige forutsetninger og den riktige forutforståelse. Fordi saken stiller seg slik, er det at en i luthersk sammenheng har tatt spørsmålet om kirkens bekjennelse så alvorlig som en har gjort. En vil klargjøre forutsetningene.”
Poenget i den lutherske forståelsen av dette problemet er at denne forutforståelse må hentes fra Den Hellige Skrift selv. Det forholder seg slik at Skriften alene må forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Og hvilket innhold sikter vi da til? Jo, Bibelens sentrale innhold blir bestemt som Troen alene. Man har skilt mellom disse to ting og kalt Skriften alene for reformasjonens formale prinsipp og Troen alene for reformasjonens materiale prinsipp. ”Fordi Bibelen får bestemme hva som skal være forutsetningen for forståelsen av den,” skriver Brynjar Haraldsø og legger til: ”blir det virkelighet av det som ligger i stikkordet ”Skriften alene.”
Som jeg har skrevet tidligere på denne bloggen så anså reformatorene at de vendte tilbake til Kirkens gamle katolske tro. ”Alle bør vi være katolikker,” sa Melanchton. I et brev taler han om den enhet som består i ”Guds kirkes lære”, som han kaller ”Kristi katolske kirke.” Martin Luther selv er uten betenkeligheter om sin katolske tro.
Reformatorene fastholdt altså den gamle kirkens fullkomment enstemmige bekjennelse om sitt katolske vesen, den bekjennelse som en av 300-tallets kirkefedre formulerte slik: Christianus mihi nomen est, catholicus cagnomen. Kristen er mitt navn, katolikk mitt tilnavn.
Bildet viser Martin Luthers personlige Bibel.
”De har tvert imot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer,” skriver Brynjar Haraldsø i heftet ”Kirkens tro”, som er blitt utgitt av Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Han legger til: ”Den lutherske kirke vil advare mot den oppfatning at det er mulig å lese Bibelen forutsetningsløst. Det er en grov misfortsåelse å mene at en går til Bibelen som om en er uten noen forutforståelse. En forutforståelse vil en alltid ha med seg enten fra opplæring i den kristne tro, fra den forkynnelse en hører, fra kristelig litteratur en leser, eller fra bekjennelser som er blitt til da det var krisetider i kirken. Spørsmålet er ikke om en går til Bibelen med forutsetninger eller med en forutforståelse, men om en går dit med de riktige forutsetninger og den riktige forutforståelse. Fordi saken stiller seg slik, er det at en i luthersk sammenheng har tatt spørsmålet om kirkens bekjennelse så alvorlig som en har gjort. En vil klargjøre forutsetningene.”
Poenget i den lutherske forståelsen av dette problemet er at denne forutforståelse må hentes fra Den Hellige Skrift selv. Det forholder seg slik at Skriften alene må forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Og hvilket innhold sikter vi da til? Jo, Bibelens sentrale innhold blir bestemt som Troen alene. Man har skilt mellom disse to ting og kalt Skriften alene for reformasjonens formale prinsipp og Troen alene for reformasjonens materiale prinsipp. ”Fordi Bibelen får bestemme hva som skal være forutsetningen for forståelsen av den,” skriver Brynjar Haraldsø og legger til: ”blir det virkelighet av det som ligger i stikkordet ”Skriften alene.”
Som jeg har skrevet tidligere på denne bloggen så anså reformatorene at de vendte tilbake til Kirkens gamle katolske tro. ”Alle bør vi være katolikker,” sa Melanchton. I et brev taler han om den enhet som består i ”Guds kirkes lære”, som han kaller ”Kristi katolske kirke.” Martin Luther selv er uten betenkeligheter om sin katolske tro.
Reformatorene fastholdt altså den gamle kirkens fullkomment enstemmige bekjennelse om sitt katolske vesen, den bekjennelse som en av 300-tallets kirkefedre formulerte slik: Christianus mihi nomen est, catholicus cagnomen. Kristen er mitt navn, katolikk mitt tilnavn.
Bildet viser Martin Luthers personlige Bibel.
8 kommentarer:
Det er vel slik at når evangeliske kristne hevder at tradisjon og Bibelen utelukker hverandre er man mer påvirket av modernismens tankegods om tradisjon, enn av reformatorenes.
D. H. Williams sier følgende i sin svært interessante bok "Retriving the tradisjon and renewing evangeliclism":
"The problem with understanding the Reformation as primarily a negatively charged reaction to the institutional church is that we will fail to appreciate the organic connection that existed in the minds of the of the first Protestants between their time and what came before, and between Scripture and the broad base of the church`s teaching. For the magisterial Reformers especially, any attempt to juxtapose the joint role these played in the light of a renewed emphasis on the Bible erroneously construes the period as a "simple classification in terms of priority of church over Scripture, or Scripture over church."
Their point was not to make Scripture autonomous, liberated from its ecclesiastical shackles, in a gnostic-like fashion which allows the individual reader to entertain any spiritual or theological "truth" whatever. Rather, Scripture was supposed to be free in order to stand in judgment of all traditions and practices.Reclaiming Scripture for the church was to lay claim to rediscovering and reappropriating the roots of catholicism without Romanism. It was to bring the interpretation of Scripture back to its righful home"
Forvitneleg. Eg er på mange vis samd med dette - sjølv um eg kjoser å sjå burt frå sumt.
Erveminne (tradisjonar) skal sjølvsagt ikkì sjåast heilt burt frå - utan at det er i kollisjon med Bibelen. Men då skal det sjåast burt frå kollektivt og absolutt.
Det er jo det som er eit grundleggjande problem med mange av læresetningarne i den katolske kyrkja - alt for mykje som ikkje samstemmer med Guds Ord.
Christianculture kommer med et meget viktig, og svært interessant innspill når han skriver at evangeliske kristne er påvirket av modernitetens tankegods, når de hevder at tradisjon og Bibelen utelukker hverandre. Det er tydelig at reformatorene, i hvert fall de lutherske, var tydelige når de mente at de vendte tilbake til Kirkens opprinnelige tro. Det finnes det mange konkrete eksempler på.
Storstrand:
De såkalte bekjennelsesskrifter eller symboler (gjenkjenningstegn), for mitt vedkommende den apostoliske, nikenske og athanasianske, er et vern mot vranglæren. Det er ikke for kirkens skyld de er skrevet, men pga vranglæren. Reformasjonen var jo et lys inn i det avvik fra sannheten, som datidens Romerkirke representerte.
>det avvik fra sannheten, som
>datidens Romerkirke representerte.
Og når de forandret seg/korrigert seg etter Guds Ord? De hevder jo selv å være semper eadem.
Poenget mitt var å beskrive et historisk forhold. Men jeg er enig med deg at Romerkirken fremdeles står for læresetninger, som er uforenelige med Guds ord og det kirken har lært siden dens grunnleggelse.
Takk skal du ha for det.
"Men jeg er enig med deg at Romerkirken fremdeles står for læresetninger, som er uforenelige med Guds ord og det kirken har lært siden dens grunnleggelse".
Hva da?
Mener du det samme om de ortodokse, koptiske, de nordisk-katolske osv?
Skal ikke "skrift tolke skrift" da? Jeg tror at det rene evangeliet funker bra som en forsikring mot vranglære.
Legg inn en kommentar