Et liv i fellesskap med Kristus og hverandre

På toget inn til Oslo i går ble jeg sittende å tenke på en setning jeg leste en gang, i en bok skrevet av den lutherske teologen og presten, Dietrich Bonhoeffer. Som kjent ble Bonhoeffer henrettet av nazistene i 1945, bare 39 år gammel. Setningen lyder slik: ”Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus.” Bonhoeffer spør seg selv hva dette betyr, og svarer følgende: ”Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld.”

Dette er virkelig radikale ord. Det kristne fellesskap betyr fellesskap ved Jesus Kristus og i Jesus Kristus. Det finnes ikke noe kristent fellesskap som er mer, og heller ikke noe som er mindre enn dette. I Jesus møtes vi, som bror og søster. Apostelen Paulus skriver i sitt brev til forsamlingen i Efesos: ”Ut fra ham (Kristus) blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert støttende bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.” (Ef 4,16)

Gud har lagt en dyp lengsel i meg etter å se et slik kristent fellesskap realisert. Mennesker som forstår at man ikke kan leve alene, uten det kristne fellesskapet, men som vil leve sammen i en forpliktelse: mot Gud, vår Far, mot Hans hellige ord, og i et nært vennskap og fellesskap med hverandre. Dietrich Bonhoeffer levde selv i et slikt fellesskap. Jeg er mer overbevist enn noensinne om at tiden vi lever i, i frafallets tid, trenger å se at det er mulig at Kristi sanne menighet reiser seg, bygget på apostlenes og profetenes grunnvoll.

I et av sine berømte fengselsbrev skriver Bonhoeffer disse svært radikale ordene: ”KIRKEN ER BARE KIRKE NÅR DEN ER TIL FOR ANDRE.” Når han skriver sin første avhandling i 1927 med navnet: Sanctorum Communio, skriver han: ”Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet.” Videre skriver han i boken: ”Et liv i fellesskap” følgende: ”Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter.”

Jeg har nå begynt å be enda mer målbevisst og konkret om at Gud her på mitt hjemsted, og andre steder, skal reise opp et fellesskap, en form for en kristen kommunitet, bestående av mennesker som vil leve radiale, overgitte og forpliktende liv med hverandre. Ta gjerne kontakt om dette er interessant for deg!

Bildet og statuen viser Dietrich Bonhoeffer