En historie om Bede den Ærverdige (673-735), fikk betydning for mitt liv i går. Den lærte meg noe om å være trofast og holde ut i det Gud har kalt en til. Bede den Ærverdige var en åndelig lærer og forfatter fra England, hvis tilnavn ble gitt ham etter hans død. Tilnavnet betyr: ”den som er verdig ære”. Det meste av det vi vet for sikkert om hans liv kommer fra noen få sider mot slutten av Ecclesiastical History, men det finnes også glimt i annet skrevet materiale. Et eksempel på dette er History of Abbot Ceolfrith, som er skrevet anonymt. Abbed Ceolfrith var den første abbeden i klostret i Jarrow. I år 686 ble dette klostret rammet av pest.
Alle, med unntak av abbeden selv og en liten gutt, som hadde vokst opp sammen med abbeden og blitt opplært av denne, døde i denne pesten. På grunn av pesten opplevde abbeden stor sorg, og omgjorde de daglige rutinene med hensyn til å be tidebønnene, som ble kortet ned. Blant annet skulle de to som nå var igjen for å lese tidebønnene, ikke lese antifonene med unntak av bønnene som bes ved Laudes og Vesper.
I en uke holdt de to på slik under mye gråt og klage. Men så orket ikke abbeden dette lenger, så han bestemte seg for at alle salmene skulle bes med antifoner som før. Ved hjelp av den lille gutten fortsatte han sin bønnetjeneste. Den lille gutten var ingen ringere enn Bede.
Bønn er selve nerven i et klosters liv. Selv ikke en pest kunne hindre at bønner steg opp til himmelen, bønner bedt med iver, ærbødighet og dyp kjærlighet. Bede ble innviet til diakon 19 år gammel, som var seks år før det var vanlig å gjøre så, og han ble prest da han var 30. Alt dette skjedde i klostret i Jarrow.
Ikke alle munker tilbringer hele livet i samme kloster. I boken som Bede skrev, Lives of the Abbots, forteller han om reisene til noen av disse abbedene i det klosteret han oppholdt seg. Benedict Biscop for eksempel, den første abbeden ved klostret i Monkwearmouth, gjorde flere reiser til Rom. Etter en slik reise, tilbrakte han to år i et kloster i Frankrike før han reiste tilbake til Rom, for så å følge Theodor, som nylig var blitt konsekrert til erkebiskop av Canterbury, tilbake til England. I Canterbury ble Benedikt abbed i klostret St. Peter for to år. Så dro han tilbake til Rom, og på hjemvei derfra grunnla han klostret i Monkwearmouth. Men Benedict slo seg ikke til ro. Han dro til Frankrike for å se etter steiner til et nytt kloster, og gjorde enda to reiser til Rom, for å hente hjem bøker, bilder og annet de trengte for et liv i et kloster.
Bede derimot, dro veldig sjeldent vekk. Han oppholdt seg i sitt kloster. Vi vet at han dro til den hellige øya Lindisfarne minst en gang, mens han holdt på å skrive boken: Life of St. Cuthbert og vi vet at han besøkte York og til et kloster som heter Abbed Withred.
Det daglige livet i klostret, har sine rutiner som består av bønn, tilbedelse, studier og arbeid. Dette var fullt ut tilfredsstillende for Bede. Selv når han ble gammel ønsket han å ta fullt del i klostrets liv, og forble trofast mot de løfter han hadde avgitt som ung mann. Følgende historie fortelles om ham:
Når Bede ble spurt hvorfor han var ivrig etter å ta del i bønnene som gammel sa han: Jeg vet at englene besøker bønnetidene når brødrene kommer sammen i for å be. Tenk om de ikke skulle finne meg blant dem? Ville de da ikke si: Hvor er Bede? Hvorfor kommer han ikke til de oppsatte tidene da brødrene samles?
Nærværet til hver eneste person betyr noe, det samme med trofastheten. Guds trofasthet betales tilbake med menneskelig trofasthet. Bede var trofast mot Gud og til bønnetidene helt til slutten av hans liv. Et brev skrevet rundt tiden for hans død gjenforteller at han spurte munkene som var rundt ham:
Hold mine hender i deres hender, for det er en stor glede for meg å sitte på det hellige stedet, hvor jeg pleide å sitte, slik at når jeg sitter der kan kalle på min Far. Og så, knelende på gulvet i sin celle, sang han: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, og så dro han sitt siste åndedrag.
Alle, med unntak av abbeden selv og en liten gutt, som hadde vokst opp sammen med abbeden og blitt opplært av denne, døde i denne pesten. På grunn av pesten opplevde abbeden stor sorg, og omgjorde de daglige rutinene med hensyn til å be tidebønnene, som ble kortet ned. Blant annet skulle de to som nå var igjen for å lese tidebønnene, ikke lese antifonene med unntak av bønnene som bes ved Laudes og Vesper.
I en uke holdt de to på slik under mye gråt og klage. Men så orket ikke abbeden dette lenger, så han bestemte seg for at alle salmene skulle bes med antifoner som før. Ved hjelp av den lille gutten fortsatte han sin bønnetjeneste. Den lille gutten var ingen ringere enn Bede.
Bønn er selve nerven i et klosters liv. Selv ikke en pest kunne hindre at bønner steg opp til himmelen, bønner bedt med iver, ærbødighet og dyp kjærlighet. Bede ble innviet til diakon 19 år gammel, som var seks år før det var vanlig å gjøre så, og han ble prest da han var 30. Alt dette skjedde i klostret i Jarrow.
Ikke alle munker tilbringer hele livet i samme kloster. I boken som Bede skrev, Lives of the Abbots, forteller han om reisene til noen av disse abbedene i det klosteret han oppholdt seg. Benedict Biscop for eksempel, den første abbeden ved klostret i Monkwearmouth, gjorde flere reiser til Rom. Etter en slik reise, tilbrakte han to år i et kloster i Frankrike før han reiste tilbake til Rom, for så å følge Theodor, som nylig var blitt konsekrert til erkebiskop av Canterbury, tilbake til England. I Canterbury ble Benedikt abbed i klostret St. Peter for to år. Så dro han tilbake til Rom, og på hjemvei derfra grunnla han klostret i Monkwearmouth. Men Benedict slo seg ikke til ro. Han dro til Frankrike for å se etter steiner til et nytt kloster, og gjorde enda to reiser til Rom, for å hente hjem bøker, bilder og annet de trengte for et liv i et kloster.
Bede derimot, dro veldig sjeldent vekk. Han oppholdt seg i sitt kloster. Vi vet at han dro til den hellige øya Lindisfarne minst en gang, mens han holdt på å skrive boken: Life of St. Cuthbert og vi vet at han besøkte York og til et kloster som heter Abbed Withred.
Det daglige livet i klostret, har sine rutiner som består av bønn, tilbedelse, studier og arbeid. Dette var fullt ut tilfredsstillende for Bede. Selv når han ble gammel ønsket han å ta fullt del i klostrets liv, og forble trofast mot de løfter han hadde avgitt som ung mann. Følgende historie fortelles om ham:
Når Bede ble spurt hvorfor han var ivrig etter å ta del i bønnene som gammel sa han: Jeg vet at englene besøker bønnetidene når brødrene kommer sammen i for å be. Tenk om de ikke skulle finne meg blant dem? Ville de da ikke si: Hvor er Bede? Hvorfor kommer han ikke til de oppsatte tidene da brødrene samles?
Nærværet til hver eneste person betyr noe, det samme med trofastheten. Guds trofasthet betales tilbake med menneskelig trofasthet. Bede var trofast mot Gud og til bønnetidene helt til slutten av hans liv. Et brev skrevet rundt tiden for hans død gjenforteller at han spurte munkene som var rundt ham:
Hold mine hender i deres hender, for det er en stor glede for meg å sitte på det hellige stedet, hvor jeg pleide å sitte, slik at når jeg sitter der kan kalle på min Far. Og så, knelende på gulvet i sin celle, sang han: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, og så dro han sitt siste åndedrag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar