Gjenopprettelse av kirken vil komme fra klostrene

På årets siste dag lar jeg den lutherske teologen, motstandsmannen, kommunitetsmedlemmet og martyren Dietrich Bonhoeffer (bildet) få ordet. Ordene jeg siterer ham på idag er profetiske ord om håp for det nye året:

"Gjenopprettelsen av menigheten vil helt sikkert komme fra en ny form for klosterliv, men dette vil ikke ha noe til felles med det gamle. Det vil baseres på et liv som springer ut av kompromissløs troskap mot Bergprekenen, i en etterligning av Kristus. Jeg tror at tiden er kommet da vi må samle mennesker om dette."

Noe av det som har gledet meg mest i det året som snart går over i historien, er opprettelsen av stadig flere kommuniteter, både i USA og på det europeiske kontinentet. Disse består av menn og kvinner, unge og gamle, som ønsker å leve liv i Kristi etterfølgelse og som har den første menigheten og den tidlige klosterbevegelsen som sine idealer. Disse nye kommunitetene er ikke ensartede. Noen av dem er tverrkirkelige, andre har knyttet seg til kirkesamfunn eller menigheter, og noen står utenfor det vi kjenner som organisert kristendom. Noen av dem har også hentet mye fra 1500 tallets anabaptister. De nye kommunitetenes særpreg er en salig blanding av nytt og gammelt. Her finnes et tidebønnsliv, både et privat og et felles andaktsliv, feiring av nattverden, et liturgisk gudstjenesteliv, eller man møtes til frie samlinger rundt Guds ord. Man lever enkle liv, mer i tråd med en bærekraftig utvikling, og blir også en stille protest mot materialismen. Man studerer livene til hellige menn og kvinner, for å lære og inspireres av dem. Samfunnet med de hellige settes høyt. Enkelte bor da også sammen, eller de bor i nærheten av hverandre, og kan komme sammen ofte for å be, bryte brødet og ha fellesskap.

Vi begynner å se konturene av noe lignende i Norge også, og det er min bønn at vi innen 2008 skal se en slik kommunitet bli realitet her også. Min drøm er at jeg selv, og min familie, skal bli en del av en. Vi deler lengsler og drømmer med flere, det vet jeg. Gjennom bloggen er jeg blitt kjent med flere. Ta gjerne kontakt om du er interessert. Gjennom nye artikler på bloggen vil du stifte bekjentskap med andre som bærer på de samme drømmene og lengslene, og som har realisert dem.

La oss ikke glemme det Bonhoeffer sier: "Det kristne fellesskap betyr fellesskap ved Jesus Kristus og i Jesus Kristus. De finnes ikke noe kristent fellesskap som er mer, og heller ikke noe som er mindre enn dette. Både det korte møte som skjer en gang og i det daglige fellesskap som varer i flere år, er kristent fellesskap bare dette. Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld. Det betyr for det annet at en kristen kommer til en annen bare ved Jesus Kristus. Det betyr for det tredje at vi i Jesus Kristus er utvalgt for evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."

Radikale forvandlede liv for Jesus

Jeg har gått å tenkt på noe som Francis Frangipane har skrevet, og som ikke har sluppet tak i meg. Han skriver:

"La oss spørre oss selv: Er vårt mål bare å bli 'frelst', eller er det å bli lik Jesus? Dersom vår frelse ikke har som mål å nå fram til Kristuslikhet, vil vi snart havne i døde gjerninger og tomt bedrag. Vår frelse er en person: Herren Jesus Kristus! Og det er å bli likedannet med Ham som frelser oss og gjør oss hellige."

Igjen lyder disse ordene for mine ører: "Følg meg!" Jeg ser på bildet på dagens blogg og minnes det som vi leser hos Matteus: "Da han vandret langs Galileasjøen, fikk han se to brødre, Simon som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sier til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. De forlot da straks garna sine og følgte ham. På veien videre derfra fikk han se to andre brødre, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror, Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus, i ferd med å bøte garn, og han kalte dem. Og de forlot straks båten og sin far og fulgte ham." (Matt 4,18-22)

Radikale oppbrudd. Et liv i etterfølgelse. Et liv troskap, forsakelse og lidelse. Et liv i tro.

Det dreier seg om disippelskap. Det dreier seg om Jesus.

Innfor det nye året, hører jeg igjen og igjen disse ordene i mitt indre: Vær på vakt mot falsk kristendom!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi går inn i vanskeligere tider. Det vil kreves av oss at vi er radikale i vår etterfølgelse av Jesus. Det vil kreve alt. Innfor Herren må vi ta et oppgjør med lunkenhet og synd - i egne liv, og innvie oss på nytt.

Hele fem ganger i Matt 24 advarer Jesus mot å bli ført vill i de siste dager (versene11, 23-24 og 26)

Francis Frangipane skriver: "Dersom disse advarslene ikke uroer oss det minste, kan det bare skyldes at vi dekker vår uvitenhet med stolthet. Vi tror at fordi det gjelder våre tanker, så kan det ikke være noe galt med dem. Vi har alle områder i våre liv som trenger å bli justert. Dersom vi ikke lar oss justere, dersom vi ikke søker Gud forat Han i stadig større grad skal åpenbare sin Sønn i oss, er vår såkalte 'tro' egentlig bare uttrykk for dovenskap og likegyldighet. Vi er ført vill med hensyn til det som har med Gud å gjøre. Ubevisst ønsker vi oss kanskje en død religion, slik at vi ikke trenger å forandre oss."

Sterke, men dog så sanne ord. La oss leve radikalt og overgitt til Jesus i 2008!

Ta medisinen din!

I går skrev jeg om betydningen av å proklamere Guds ord inn i ulike situasjoner, enten de er personlige, angår noen vi kjenner, eller det dreier seg om viktige nasjonale eller internasjonale anliggender. I Ord 4,20-22 finnes det et veldig interessant ord når det gjelder det som har med vår fysiske og psykiske helse å gjøre.

"Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt høre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de er liv for hver den som finner dem, og legedom for hele hans legeme."

Det var litt av en oppmuntring å lese disse ordene første gangen jeg leste dem, og de er ikke mindre oppmutrende nå. Det er særlig den siste setningen jeg har merket meg: "og legedom for hele hans legeme." Ordet "legedom" kan også oversettes "medisin". Hva er det som er legedom eller medisin for min kropp og psyke? Guds Ord. Så på samme måte som jeg tar min daglige medisin, som etter hvert begynner å bli en anseelig mengde, så kan jeg ta min daglige dose med Guds ord, for det er også medisin for min ånd, sjel OG kropp!

Når jeg ser på merkelappene som står på mine medisinflasker, står det "som legen har bestemt", eller "tre ganger daglig". Hva står det på merkelappen på den medisinflasken som vi leste om i Ordspråksboken?

1. Akt på mine ord. 2. Bøy ditt øre til min tale. 3. La dem ikke vike fra dine øyne. 4. Bevar dem dypt i ditt hjerte.

Medisinflasken det her er snakk om er Guds Ord - Bibelen. Hvis jeg skal kunne nyttegjøre meg av det denne flasken inneholder, må jeg gjøre slik legen har instruert meg. Jeg har bestemt meg for å anordne meg slik at jeg hver dag tar denne medisinen tre ganger om dagen, slik man vanligvis tar medisin, og begynne å anvende Guds ord helt konkret og praktisk på mine legemlige plager.

I noen bloggartikler fremover skal jeg se nærmere på disse 4 punktene som Den Store Legen har bedt meg om å følge. Kanskje det også kan bli til velsignelse for deg.

Nødvendigheten av å proklamere Guds Ord

Jeg er blitt styrket i troen på å proklamere Guds ord. Bibelen vår er virkelig en mirakelbok! Hebreerbrevets forfatter skriver: "For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12)


Hva betyr det så å proklamere Guds Ord? Selve ordet proklamere kommer av et latinsk ord som betyr å rope ut, si høyt. På gresk, som Det nye testamente ble skrevet på, finnes det et ord som er beslektet med ordet proklamere, og det er ordet bekjenne. Bekjenne betyr å si det samme som.


For oss, som tror på Bibelen, betyr det å bekjenne at vi sier det samme som Gud allerede har sagt i sitt ord. Når vi proklamerer Guds Ord så bruker vi Guds Ord i åndelig krigføring. Vi slipper Guds Ord inn i en situasjon som vi opplever, eller som vi kalles til å gå i forbønn for. "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)


"Veldig kraft frigjøres når vi proklamerer Guds Ord," sier bibellæreren Derek Prince, og legger til: "Mange kristne er ikke klar over denne spennende muligheten som er tilgjengelig for dem. Guds Ord har kraftfull relevans i alle situasjoner, fra personlige behov til internasjonale kriser. Uansett hva vi står overfor: Når vi lærer oss å proklamere Guds Ord inn i disse situasjonene, frigjøres Guds skapende, forvandlende kraft. Hver troende har både det privilegium og det ansvar å proklamere Guds Ord." (Fra boken: Guds kraft gjennom proklamasjon, av Derek Prince, side 7)


Jeg opplever at Gud taler til meg og utfordrer meg når det gjelder å ta nye steg i tro i 2008, og jeg har bestemt meg for å gjøre et nytt bibelstudium om hva som ligger i begrepet tro. Jeg har mye å lære om det å leve av Guds Ords løfter. Nå holder jeg på med å finne relevante ord som jeg kan proklamere høyt inn i min sykdomssituasjon. Jeg ønsker å tro Gud for en helbredelse.


Første uka på nyåret skal jeg delta på et nasjonalt tverrkirkelig ledernettverk, noe jeg ser veldig fram til. Alle de som er med i dette nettverket er menn som har det til felles at de tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, guddommelig inspirerte og autoritative ord. Det skal bli godt å kunne proklamere Guds Ord sammen inn i de situasjonene som opptar oss – personlig, og i forbønn nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen verdsetter palestinere mer enn afrikanere

I praktisk politikk viser den antikristelige rødgrønne regjeringen at den driver med forskjellsbehandling. Palestinere er mer verd enn afrikanere! Palestina-araberne får nemlig mer norsk bistand enn andre. Og forskjellen er stor. Hver palestiner på Gaza-stripen fikk 156 kroner i norsk bistand i 2006. Ingen afrikanske land fikk mer enn 36 kroner pr. innbygger.


Bistandstallene og folketallet som er brukt i beregningen er hentet fra Årsrapport om norsk biliteral bistand 2006 fra Utenriksdepartementet og Norad. Disse tallene viser at palestinerne mottar 68 prosent mer per innbygger enn Øst-Timor, som er neste land på listen. Øst-timoresene mottar 98 kroner hver i norsk bistand, fulgt av libaneserne som får 48 kroner. Ingen afrikanske eller sør-amerikanske land får mer enn 36 kroner.


Norges bistand til palestinerne har økt med omlang 15 prosent i årene fram til 1999. I samme periode har den generelle bistanden i gjennomsnitt økt med 8,7 prosent årlig. I 1993, da de hemmelige samtalene mellom Israel og PLO kulminerte i den famøse Oslo-avtalen, gav Norge 46 millioner kroner til palestinerne på den såkalte Vestbredden og Gaza-stripen. 16 år senere er støtten 12 ganger større.


19. november i år meldte UD i en pressemelding at Norge gir 168 millioner kroner i budsjettstøtte til Fatah regjeringen. Den direkte støtten til palestinske myndigheter til da være på mer enn 228 millioner kroner i året som nå snart er historie. I tillegg kommer alle bidragene som kanaliseres gjennom FN og andre organisasjoner.


Jeg spør igjen: Hvor blir det av alle disse pengene? De kommer i hvert fall ikke sivilbefolkningen til gode. OG: hvorfor denne tydelige forskjellsbehandlingen? Er afrikanere mindre verdt enn palestinere?

Og KRISTUS skal lyse for deg!

Sent i går kveld skrev jeg på blogg artikkelen om nødvendigheten av å våkne, eller holde seg våken i en tid som vår. Artikkelen finnes nedenfor. Et av skriftstedene jeg siterte var fra brevet som apostelen Paulus skrev til den kristne forsamlingen i Efesus. Paulus sier det rett ut: Våkn opp, rist dere våkne! Men han sier noe mer, og i dag er det som om Den Hellige Ånd, gjennom dette Skriftens ord, har talt med oppmuntring og autoritet inn i mitt eget liv, disse ordene:

"OG KRISTUS SKAL LYSE FOR DEG!"

Hvilket fantastisk løfte. Kristus selv, Han som er verdens lys, skal lyse for de som vil holde seg våkne i endens tid.I prologen til Johannesevangeliet heter det: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,4)Ikke nok med at Jesus skal lyse for meg, men Han er selv lyset! Gjentatte ganger i det fjerde evangeliet møter vi Jesus som omtaler seg som Lyset. Som i Joh 8,12: "Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys." Og i Joh 12,46: "Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket."

Denne forståelsen av at Jesus skulle være verdens lys, har sine røtter i Det gamle testamente. I Salme 21 synger salmisten: "Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for?" (v.1) Og hos profeten Jesaja finner vi denne profetien:

"Solen skal ikke mer være ditt lys om dagen, og månen skal ikke skinne og lyse for deg. Men Herren skal være et evig lys for deg, og din Gud skal være din herlighet."

Og hos den samme profeten finner vi dette fantastiske løftet gitt til Guds evige paktsfolk: "Men det skal ikke alltid være mørke i det landet hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det - over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea. Det folket som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle." (Jes 9,1-2) Lyder ordene kjente? Du finner dem igjen i Matt 4,15 flg hvor vi leser om Jesus, om Lyset, som nettopp i dette landskapet som er kalt hedningenes Galilea, forkynner De gode nyhetene om Guds rike og helbredet de syke.

Karin fra Sverige, skriver i en kommentar: "Jag tror och vet att nu gäller bara en sak, och det är att hålla sej mycket nära Jesus! Att låta Jesus bliva allt i våra liv, ja att vårt eget jag och vårt eget kött ska vara korsfäst och att som sagt Jesus ska lysa fram i våra liv!"

Her ligger hele hemmeligheten, om vi skal overleve som troende i de vanskelige tidene som ligger foran! Mer enn noe, eller skal vi kanskje heller si NOEN, annen trenger vi Jesus som lyset i våre liv.

Våkn opp du som sover

Det er en alvorlig påminnelse Jesus gir oss i Matt 25, om de fem kloke og de fem dårlige jomfruene, som alle "slumret inn og sov" (v.5), og som blir vekket av et rop som lyder i natten: "Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte." (v.6) Mange ganger blir vi minnet om dette i vår Bibel. Det finnes en åndelig søvn, og det er en fare for oss alle at vi slumrer og etter hvert sover tungt. Jesus snakker gjentatte ganger om å våke og be, og når apostelen Paulus setter seg ned for å skrive til de hellige i Efesus, så advarer han blant annet om faren for å falle i søvn. Han skriver: "Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbart, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den lagelige tid, for dagene er onde."


De par siste dagene har jeg sitert David Wilkerson, og jeg gjør det gjerne, for han taler virkelig inn i vår samtid og inn i vår virkelighet. I boken "Lengter du etter mer av Jesus," med undertittel: "Hvordan oppleve Hans nærhet i denne endens tid", sier han:


"Jeg gleder meg med dem som har grunn til å glede seg, og jeg gråter med de gråtende. Men noen ganger tror jeg at jeg hører Ånden hviske til meg: Sørg ikke sammen med kristne som har forlatt mitt bord. Gråt ikke med dem, eller la deres problemer tynge deg. De verken ber eller leser mitt ord lenger, selv om de skjødesløst kaster bort mange timer på seg selv. De har glemt meg dag etter dag. De vil fortsatt ha det vondt til de vender tilbake og eter av det Brød jeg har gitt for å lege og styrke dem," og så legger han til:


"I vårt arbeide får vi også mange brev fra kristne som har gjennomgått store prøvelser, men som eter av Guds Brød daglig. Mange av disse troende er bare blitt sterkere, og de har fått en økende visshet om Guds nærvær i deres liv. Midt i alle prøvelser har de vendt seg til Herren av hele sitt hjerte. De har søkt Ham i sine store vanskeligheter - og Han har hørt deres rop og tilfredstilt deres hungrige sjeler."


Det er ingen tvil om at David Wilkerson har et hjerte for de utslåtte, og hans menighet hjelper svært mange daglig, både åndelig og materielt. Men han roper samtidig et tydelig varsko til alle kristne som tror de kan overleve uten å lese sin Bibel, og ta til seg åndelig næring gjennom den, bønnen, brødsbrytelsen og menighetens fellesskap.

Iranske jøder i dypeste hemmelighet til Israel

Det utspant seg sterke gledesscener på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv 1. juledag, da en gruppe på 40 jøder bestående av to familier og tre enslige, i all hemmelighet var brakt ut av Iran til Israel. Bildet viser gjenforeningen mellom en far og en sønn. Dette er den største utvandringen av jøder fra Iran siden revolusjonen i 1979.


Rett foran øynene våre ser vi de bibelske profetiene gå i oppfyllelse. Hos profeten Jesaja leser vi:


"Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg. For havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme til deg ...Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Ja, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem - for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg." (Jes 60,4-5 og 8-9)


Gruppen tok seg til Israel via et tredjeland, godt hjulpet av Jewish Agency, og takket være økonomisk støtte fra kristne.


De som kjenner sin Bibel vet at Iran har en jødisk befolkning som går svært langt tilbake, men av de 100.000 jødene som bodde i Iran før 1979, er bare en firedel tilbake. Yossi Shraga, lederen for immigrasjonsavdelingen i Jewish Agency, uttalte til The Jerusalem Post 1. juledag, at "Irans jøder føler nå at det brenner under beina på dem." Som kjent er det en sterk og økende antisemittisme i Iran. Landets jødiske skoler er stengt, og det er forbudt å lære hebraisk.


Kilder som er godt kjent med situasjonen til jødene i Iran, sier at den jødiske befolkningen, særlig sentrert rundt Teheran, Isfahan og Shiraz blir utnyttet politisk av Ahmadinejad. I følge disse kildene er det i Ahmadinejads hensikt å utnytte disse jødene ved å bruke dem som et forhandlingskort med Vesten, om det skulle bli nødvendig i forbindelse med Vestens sanksjoner mot Iran.


Det er all god grunn til å takke Herren, Israels Gud, for at Han sørget for å bringe disse 40 jødene i sikkerhet. La oss be om at det skal lykkes å få brakt ut flere før det er for sent.

Sovende og sløve menigheter i endens tid

"Det er forbausende, men sant: Det mest lettvinte og samvittighetsdempende sted å gjemme seg for det flammende blikket fra en hellig Gud, er innfor en død menighet."

De radikale ordene tilhører pastoren i Times Square Church i New York. Mye av dagens forkynnelse bærer preg av å underholde, hevder David Wilkerson (bildet). Det er også en av årsakene til at folk kommer til kristne møter: de vil underholdes. I boken: "Lengter du eter mer av Jesus?", sier Wilkerson: "De vil ikke bli konfrontert med sin synd. Ingen glødende kull fra Guds alter vil brennemerke deres samvittighet, ingen brennende piler med overbevisning til komme fra talerstolen og drive dem på kne. Ingen profetisk finger vil peke rett på deres hjerter, og hvis hammeren skulle falle over synden, er man rask til å dempe slaget."


"Istedet for å veilede de hungrige kristne," sier David Wilkerson, "til det overflodslivet Jesus har å tilby, gir de behagelige forsikringer for å lette på hungeren. 'Alt er vel. Du har gjort alt det du trenger å gjøre. Bry deg ikke om å ta til deg næring fra Guds Brød ved å bli i bønn, eller tørke støv av Bibelen, eller innrette ditt hjerte etter Hans.' Enkelte predikanter protesterer og sier at deres menigheter er langt fra døde. De mener at de er fulle av herlig lovprisning og tilbedelse til Gud. Men det er heller ikke slik at alle menigheter som er livlige, og som pisker opp følelser, nødvendigvis er fulle av liv," sier Wilkerson og legger til:


"Tilbedelse fra urene lepper er faktisk en styggedom for Gud. Lovprisning som flyter fra hjerter fulle av hor, begjær eller stolthet, er som en stank i Guds nesebor. Kristne bannere som holdes av hender som er flekket av synd er ikke annet enn et arrogant uttrykk for opprør."


Jeg tror at vi årene som ligger foran oss vil se en enda sterkere oppfyllelse av ordene fra Hebr 12,26-29:
"Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild."


Alt som kan rystes vil bli rystet. Vi har sett dette skje i mange menigheter. Det som har vært fordekt, har kommet fram i lyset. Synd er blitt avslørt. Og vi vil se mer av det i 2008 og i årene som kommer.
Men Herren har en hellig rest, som Han hadde i den gamle pakt. Det er mennesker med en dyp hunger etter mer av Jesus.


Jeg er helt enig med David Wilkerson som sier:


"Disse troende blir oppslukt av kjærlighet til Herren, avkledd all stolthet og alle verdslige ambisjoner, og tent i brann med en nidkjær lengsel etter hellighet. De er få i antall, men øker stadig. De har ingen annen mat enn Jesus, for de vet at det finnes ingen annen kilde til liv. De er fulle av liv, for de har kommet trofast og ofte til Herrens bord. De elsker sannheten, og de er uten frykt. De frasier seg all synd uten unnskyldning, og de river ned avguder og festningsverker. Og de gjøralt dette for å bringe frihet til sine brødre og søstre- for å skape en hunger i dem etter realitetene i Jesus Kristus, og for å lære dem hvordan de skal ta til seg næring fra Ham."

Når vi sier fred og ingen fare

David Wilkerson er en av vår tids profetiske vekkerrøster. Jeg takker Gud for at jeg fikk være med på lederkonferansen i Oslo i 2004, hvor David Wilkerson og hans sønn Gary underviste. Det var kanskje en av de viktigste konferanser holdt i Norge i nyere tid, fordi den var en forberedelse på de vanskelige tidene som ligger foran oss. Det er ingen tvil i min sjel: Vi står foran en tid hvor det virkelig vil være en pris å betale for å være en kristen. Sanne kristne vil bli forfulgt for sin tro, og denne forfølgelsen vil ikke bare komme fra et mer og mer antikristent samfunn som vil hate de kristne, men forfølgelsen vil også komme fra "kristne" som tror de gjør Guds vilje. Akkurat slik Saulus trodde. David Wilkerson hører med blant de som i lang tid har blåst i shofaren, for å advare oss og få oss til å våkne opp for alvoret i den tiden vi lever i.


De første kristne levde med en sterk forventning om Jesu gjenkomst, - den samme forventningen må også finnes i våre liv. Dessverre er forkynnelsen om Jesu gjenkomst nærmest forsvunnet fra mange av dagens menigheter. Det burde være et varsel om at noe er fundamentalt galt, særlig når vi ser at så mange av tidens tegn går i oppfyllelse rett foran våre øyne.


Til de hellige i Tessaloniki skriver apostelen Paulus:


"Men om tider og tidspunkt, brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere. Dere vet jo godt at Herrens dag kommer som entyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! - da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som tyv." (1.Tess 5,1-5)


I en preken David Wilkerson holdt med disse ordene fra 1.Tessalonikerbrev som utgangspunkt, i sin hjemmemenighet, Times Square Church, 4. desember 2006, sa han blant annet:


"Da de kristne på Paulus’ tid ante at ødeleggelsen av Jerusalem var like rundt hjørnet, ønsket de å vite mer om de profetiske begivenhetene. De var skremt av ryktene om de hensynsløse invaderende hærene, som tok masser av mennesker til fange som slaver. Det fikk disse troende til å ane at farlige tider sto for døren. Så de ba Paulus om å fortelle dem mer om det som skulle skje: ”Skriv til oss om hvordan vi skal tyde tidens tegn.”


Wilkerson legger til: "Her gir Paulus menigheten i enhver tidsalder en ledesnor. Han beskriver den ene tingen som skjer med ethvert samfunn like før en plutselig ødeleggelse og dom. Og dette dokumenterte faktum er at menneskeheten gir seg selv over til trygghet og velstand.

Her er beviset på den kommende ødeleggelsen som aldri slår feil. Og Paulus kunngjør det med dokumentasjon fra fortiden. For å si det enkelt, så er finnes det ingen steder i Skriften tegn på at Gud førte ødeleggelse over et samfunn unntatt når de hadde gitt seg over til å være oppslukt av trygghet og velstand. Paulus sier: ”Her er regelen, bevist av historien, når det gjelder alle Guds domshandlinger. Det skjer i tider da menneskeheten er overgitt til jakten på velstand og trygghet, mens de vender ryggen til Gud.”


Så stiller han noen meget viktige spørsmål:


"Hvilken tilstand vil Jesu folk være i? Vil de ha en levende tro? Vil de være på utkikk etter ham og lengte etter hans komme? Eller vil de være opptatt av denne verdens ting? Når Kristus kommer, vil han finne sin menighet i falske profeters grep som forkynner en falsk fred, suksess, rikdom og gode tider? Profeten Jeremia beskriver en slik tid i Israels historie: ”For alle sammen, både små og store, søker urettferdig vinning. Både profet og prest farer med svik. De leger mitt folks skade på lettfeldig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.” (Jer. 6:13-14). La meg gjøre dette klart for deg: velstand er ikke ondt i seg selv. Skriften gjør det klart at Gud elsker å velsigne sine barn. Og det er intet ondt i å skaffe seg et vakkert hjem, en fin bil, gode klær eller å spise på fine restauranter. Vi blir oppmuntret til å sørge for våre familier, inkludert det å bygge hus, kjøpe, selge, så eller høste. Men det er når disse tingene begynner å oppsluke oss – ta opp vår tid, våre tanker, vårt overskudd og våre aktiviteter, fremfor det å søke Gud – at våre hjerter begynner å bli harde. Du skjønner, at når det å ha det komfortabelt ikke er nok – når å kjøpe, selge og tjene penger opptar alle våre tanker og hele vår sjel – at lunkenheten setter inn. Og de som har gitt seg over til å søke trygghet og velstand ender opp med å forakte Guds advarsler: ”Så sier Herren, hærskarenes Gud: … Hvem skal jeg tale til og vitne for, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke kan høre. Se, Herrens ord er blitt til spott blant dem, de har ingen glede i det … Jeg satte også vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt.” (Jer 6:9-10, 17)."


David Wilkerson er oppatt av tilstanden i dagens kirke, og sier:


"Gjennom hele bibelhistorien gikk vaktmenn omkring i gatene og advarte mot kommende dommer, og profeterte til Guds folk. Men altfor ofte lukket menigheten sine ører og gav seg selv over til fornøyelser, mat og vin, kjøp, salg og bygging. Jeg er ærlig talt sjokkert over den hardhet jeg møter i så mange kristne i dag, folk som en gang var så i brann. Disse samme troende elsket å be og være i Guds hus. De elsket å bli formant i gudfryktig retning og ble dypt grepet av de profetiske ord de hørte. Men nå er de for opptatte til å søke Gud. Og deres kjærlighet til Jesus blir kaldere for hver dag. Slike mennesker vil ikke høre på noen form for forkynnelse som overbeviser dem om at de er på feil spor. De foretrekker å høre en halvtimes preken en gang i uken som bygger opp deres selvrespekt eller hjelper dem til å bli mer fremgangsrik. Ta ikke feil, det er mengder av slike som har falt i dyp søvn. Gud befalte Jeremia å gi hans folk denne advarselen: ”Og du skal tale til dem alle disse ord, men de skal ikke høre på deg. Du skal rope til dem, men de skal ikke svare deg. Du skal si til dem: Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst og ikke tatt imot tukt. Redeligheten er gått til grunne og er utryddet av deres munn.” (Jer. 7:27-28). På samme måte skriver Paulus i det Nye Testamente: ” … som det står skrevet: Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag.” (Rom 11:8)."


Og til slutt:


"Hvorfor er det så mange kristne som en gang var så ivrige som nå vender seg bort fra gudfryktig formaning og irettesettelse? Hvorfor er det en så kritisk blindhet? Og hvorfor fanger det selvsentrerte, pengefokuserte, velstandsevangeliet så mange kirker og troende? En av grunnene er at et økende antall pastorer og forkynnere i dag har drevet bort fra forkynnelse av Korset. Budskapet om den fattige, hjemløse, lidende, blødende Kristus har blitt et anstøt. Kallet til offer – å ta opp korset, å omfavne forkastelsen for Jesu skyld, å bli et levende offer, å dø i seg selv, å omvende seg, å bli ydmyk, å korsfeste kjødet – alle disse emner blir unngått av de som forkynner evangeliet om lykke og velstand. Og alle apostoliske advarsler om å være rede for Kristi gjenkomst – å fylle våre lamper, å gjøre seg rede til å møte Brudgommen, å våkne opp og tyde tiden for det er sent på natt og han kommer for å hente dem som lengter etter og elsker hans tilsynekomst – alt dette er nå forstummet."


Det er virkelig alvorlige tider vi lever i, og Guds menighet trenger virkelig å høre vekkerropet!

Kors- eller herlighetsteologi?

Det er mange sider ved Martin Luthers teologi jeg er takknemlig for. Med årene kjenner jeg på en stadig større grunn til å takke Gud for det lys han hadde over sentrale ting i den kristne tro. I går på 1. juledag leste jeg om hans syn på korsets sentralitet. Kanskje det kjennes som noe som ikke vedkommer julens evangelium, men da bør man tro om igjen! Korset danner nemlig både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen av våre liv. I dagens bloggartikkel vil jeg skrive om noe som har opptatt meg lenge, nemlig det som kalles herlighetsteologi.

Nå er det nok mange som tror at herlighetsteologien kom med den moderne trosbevegelsen. Men opprinnelsen finnes faktisk hos selveste Martin Luther. Reformatoren talte om theologia crusis og theologia gloriae, om korsets teologi i motsetning til herlighetens teologi.


Første gangen vi støter på disse uttrykkene er i den såkalte disputasen i Heidelberg i 1518. Her sier Luther:
"Ikke den kalles med rette en teolog, som vil kjenne Guds usynlige vesen ut fra hans gjerninger i det skapte, men den er en rett teolog som kjenner det som er synlig av Gud likesom bakfra, i lidelse og kors."


Luther må her sikte til det som står i 2.Mos 33,18, flg. Moses skal føre Israel opp til Kana'ans land. I den forbindelse ber Moses om å få se Herrens herlighet, men Gud avviser dette. Moses får stå i en kløft mens Herrens herlighet går forbi. Jahve dekker Moses med sin hånd, men tar så hånden bort, så Moses får se Herren "bakfra".


Dr. theol Carl Fr. Wisløff kommenterer dette slik: "Å se Gud bakfra, det vil si å kjenne Ham i alt slikt som er ganske forskjellig fra Herrens himmelske herlighet. 'Korsets teolog' - det vil si den sanne teolog - ser Gud i korset, i Golgatas gru og lidelse og gudsforlatthet. Hvem skulle tenke at Gud åpenbarer seg her? Men nettopp det gjør han - det har hans apostel vist i 1.Kor 1,18ff. Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt. Gud har skjult sin visdom under tilsynelatende dårskap, slik at verdens kloke hoder kan gjøre seg morsomme på bekostning av Bibelen. Sin allmakt har Han skjult under tilsynelatende svakhet - hvor er den allmektige Gud i denne verden av nød og undertrykkelse? Og slik at Han også skjult sin kjærlighet under tilsynelatende hårdhet; se hvordan Guds Sønn roper på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Carl Fr. Wisløff: Martin Luthers teologi. Lunde forlag 1984, side 28)


Martin Luther kaller "herlighetsteologen" for en falsk teolog! Hva karakteriserer så en herlighetsteolog? Ordet er dannet ut fra Rom 1,20: "For hans (Guds) usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger."


Den opprinnelige måten å kjenne Gud på er nettopp det apostelen Paulus skriver om her: "av hans gjerninger." Men syndefallet har blant annet ført til at menneskene nå dyrker skapningen i stedet for Skaperen. Herlighetsteologen, slik Martin Luther ser ham, vil konstatere Gud i alt som er stort og herlig, alt som vokser og har framgang. Man kjenner Gud ut fra egne erfaringer alene.


Men i følge Luther kjenner den sanne tro korset. Den sanne Gud finnes bare i Kristus, i den korsfestede Gud som er skjult for menneskenes naturlige sans. Hør bare hva Luther selv sier:


"Dere har ofte hørt meg si at en skal holde seg langt borte fra spekulasjoner over Guds Majestet, for den er uutholdelig for menneskenes kropp og enda mer for hans sjel. Paven, tyrkerne, jødene og alle sekt-mennesker bryr seg ikke om den regelen; de setter Kristus til side og taler bare om Gud, forretter sin bønn, og holder seg bare til ham. Men den sanne teologien fremstiller ikke Gud i hans Majestet, den taler om Kristus, født av jomfruen, vår mellommann og vår prest. Vil du være trygg og uten fare for din samvittighet og din frelse, så skal du la denne dypsindige filosofering fare og fatte Gud slik som Skriften lærer oss å fatte Ham. Begynn der hvor Han selv begynte, i jomfruens liv, i krybben, ved mors bryst. For derfor var det Han steg ned, lot seg føde, gikk omkring blant mennesker, led, ble korsfestet og døde, for at Han på alle vis skulle stå fram for oss og feste vårt hjertes øyne på seg - og på den måten gjøre alle filosofiske spekulasjoner om Guds majestet overflødige." (Martin Luthers andre Galaterbrevs-forelesninng fra 1535)

Folkefrelsar til oss kom!

I forbindelse med julaftengudstjenesten i Raufoss Baptistkirke, var jeg blitt spurt om jeg kunne holde en andakt. Julaften kan være en vanskelig dag å preke på, av flere grunner. En er at vi nok føler et press på oss til å komme med en ny vinkel på noe de fleste kjenner godt fra før. Jeg tror det er helt feil å tenke slik. Denne dagen er jo den aller beste til å forkynne de gode nyhetene som englene kom med. Historien om Jesu fødsel tåler å gjenfortelles - slik den var. Usminket. Ordene er slitesterke, og går aldri ut på dato.

Jeg tok utgangspunkt i den sterke hymnen til biskop Ambrosius: Veni, redemptor gentium, som i biskop Bernt Støylens oversettelse, lyder slik:

Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på, kvi du såleis koma må.

Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.

Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber, ned han for til helheims land, oppfòr til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! Med din guddoms velde kom, styrk oss i vår armodsdom!

Klårt di krybbe skina kan, ljoset nytt i natti rann, naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid.

Hvilket fantastisk teologisk innhold i disse versene. Det er som om biskop Ambrosius rammer inn julens evangelium med den fineste penn. Og dette er altså skrevet en gang på på 300 tallet! Hva drev vi med oppe i det kalde nord på den tiden? Mellom julemiddag, gaveutdeling og tid med familien, ble jeg sittende å tenke på biskop Ambrosius. Hvor vi hadde trengt en slik biskop i dagens kirke, og i den norske kristenhet!

Den hellige Ambrosius (339-397) var opprinnelig utdannet jurist. Augustin, hvis julepreken jeg siterte forleden, sier i sine Bekjennelser at Ambrosius var hans åndelige far og teologiske læremester. Det var da også Ambrosius som i sin tid døpte Augustin. Måten Ambrosius ble valgt til biskop var nokså spesiell. Han kom til Milano i år 370 som keiserlig konsul med tilsynsansvar over den nord-italienske provinsen Aemelia-Liguria. Dette var midt i stridens hete med arianerne, det vil si tilhengerne av den kristologi som ble avvist på kirkemøtet i Nikea i 325.

Fader Asle Ambrosius Dingstad forteller i en av Ambrosius, "Om mysteriene", som er en dåpskatekese av biskop Ambrosius, og som Dingstad har oversatt at " i forbindelse med de voldsomme urolighetene omkring valget av ny biskop etter biskop Auxentius, en av lederne for den vestlige arianisme, måtte Ambrosius gripe iunn som ansvarlig for ro og orden i byen. Den gamle basilika i Milano var fylt til trengsel og temperaturen var temmelig høy da Ambrosius grep ordet for om mulig å mildne motsetningene noe. Han lykkes visst bedre enn han selv kunne ha ønsket! Paulinus, hans biograf, forteller at mens Ambrosius talte, hørtes det en barnestemme som ropte: Vita Ambrosi - Ambrosius, biskop! Etter hvert ropte hele forsamlingen det samme, både arianere og ortodokse, og til slutt var det et folkekrav at Ambrosius skulle være deres biskop." (Om Mysteriene. Innledning, oversettelse og kommentarer ved Asle Dingstad. Luther forlag 1998, side 10)

Ikonet viser biskop Ambrosius.

Muslimer i bønn foran Fødselskirken - Betlehem tømmes for kristne

Det er interessant å se nærmere på to bilder fra dagens Betlehem, tatt med kort tids mellomrom. I går, på julaften, viste flere nettaviser bilder av tusenvis av pilegrimer som besøkte Fødselskirken i Betlehem. I forgrunnen sentrale personer fra den palestinske administrasjonen. Tilsynelatende viser gårsdagens bilder at det palestinsk-arabiske lederskapet vil ta vare på det kristne nærværet i byen, og sørge for at de kristne tradisjonene ivaretas. Fredag - alt bare for fire dager siden - viser et annet bilde den virkelige sannheten. Da var plassen foran Fødselskirken i Betlehem full av muslimer som knelte i bønn. Så kan man spørre seg: Hvorfor akkurat her? Det finnes ingen moske i nærheten.

Betlehem er i ferd med å tømmes for kristne. De offisielle tallene viser at av dagens 32.000 innbyggere er 65 prosent muslimer og 35 prosent kristne. I 1948, da Israel som nasjon gjenoppsto var 92 prosent av Betlehems innbyggere kristne. De reelle tallene i dag er langt fra de 35 prosentene som de palestinsk-arabiske myndighetene opererer med, men kanskje i underkant av 18 prosent. Bare i fjor forlot 500 kristne familier byen.

Terroristen Arafat, som Terje Rød Larsen regelrett kalte for en løgner, bestemte ved et presidentdekret at borgermesteren i Betlehem alltid skulle være en kristen. Lik gammelkommunistene i det tidligere Sovjetunionen er det jo alltids godt å ha et utstillingsvindu, slik at vestlige politikere kan la seg lure til å tro Arafats edle motiver. Sannheten er derimot en annen. Etter at en medarbeider som jobbet for det palestinske bibelselskapet på Gazastripen ble brutalt myrdet av islamister for to måneder siden, opplever mange kristne i Betlehem stor usikkerhet for fremtiden. Hvor lenge vil det være før Betlehem er totalt tømt for kristne?

Bildet som viser muslimer i bønn foran Fødselskirken i Betlehem fredag, er tatt av Alvaro Barrientos/AP og gjengitt i Aftenposten mandag 24. desember

En julepreken fra år 420

Jeg hadde vært død for evig,
om Du ikke var født i tiden.


Jeg var aldri blitt fridd fra syndens kjød,
om Du ikke var blitt gjort til synd for oss.


Jeg hadde vært offer for en elendighet uten ende,
om Du ikke hadde øvet Din miskunn.


Jeg hadde aldri gjenfunnet livet,
om Du ikke hadde forenet Deg med meg i døden.


Jeg var gått under,
om Du ikke hadde kommet meg til hjelp.


Jeg var fortapt, om Du ikke var kommet.
(Augustin)

Hvordan den kristne julefeiringen kom til

Den høytiden som først og fremst ble feiret blant de første kristne, var ikke julen, men påsken, til minne om Kristi oppstandelse. 1.påskedag var den store dåpshøytiden.

At de første kristne begynte å feire jul, har sammenheng med spørsmålene som ble reist rundt barnet i krybben. Var dette barnet Gud? Det var behovet for klarhet i dette viktige spørsmålet som ledet til at Jesu fødsel begynte å feires på vår juledag, den 25. desember.

Selve dateringen av Jesu fødsel var ikke noe som opptok den tidlige kirken. Men når grupper som var influert av gnostisismen begynte å feire Jesu dåp den 6. januar, som den hendelse da mennesket Jesus ble gudemennesket Kristus, ble spørsmålet satt på dagsordenen.

Kirken var opptatt av å understreke at Jesus var sann Gud og sant menneske. Men når skulle Jesu fødsel feires? I aposteltradisjonen fantes det ikke noe dato for denne hendelsen. Etter mye debatt, kom man fram til følgende:

Guds fullkommenhet innebærer jo at Gud deler likt mellom lys og mørke når Han skaper verden. Derfor faller den første skapelsesdagen på vårjevndøgn, den 25. mars i følge den julianske kalenderen, når dag og natt er like lange.

Jesu liv er jo fullkomment. Det burde derfor være et jevnt antall år, og med begynnelse samme dag som Gud skapte verden. Om Kristus i alt deler våre vilkår, om Gud i Jesus forener alt menneskelig, da begynner Hans liv ikke ved fødselen men ved unnfangelsen!

Derfor ble bebudelsen feiret den 25. mars, og fødselen ni måneder senere. Det var denne måten å tenke på som fikk den tidlige kirken til å bli enige om å feire julen den 25. desember.

Dette handler altså ikke, slik enkelte hevder, at den tidlige kirken tok over hedenske tradisjoner og gjorde dem "kristne".

Ordet ble kjød

Jeg skrev i går om jomfrufødselens betydning for vår evige frelse. Og fikk ikke uventet reaksjoner, fra velkjent hold. Jeg har valgt å la kommentaren stå, slik at bloggens lesere kan få et lite innblikk i hvordan vedkommende skriver.

En annen side ved inkarnasjonen er at Kristus fødes inn i den menneskelige slekt. Apostelen Paulus er inne på dette når han skriver til forsamlingene i Galatia-området:

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven..." (Gal 4,4)
C.O. Rosenius er en av de klareste vekkelsesrøstene i Norden. Han skriver om inkarnasjonen:


"Ordet, det evige Ord, ble kjød! Guds evige Sønn ble menneske, et sant menneske, bare ikke et syndig menneske, men et rent menneske. Født av en kvinne. Den som er født av en sann, naturlig kvinne, må være et sant, virkelig menneske. Så er da Guds evige Sønn virkelig en, som hører vår slekt til. Hans stamme og slektninger reknes blant Adams etterkommere. Det viser også den første siden i Det nye testamente. Hvor ubegripelig Guds kjærlighet er, som kunne fatte et så nådig råd til vår frelse! Men her svartner det for fornuftens øyne. Guds evige Sønn skal også være vår bror! Er det sant? Er det mulig? Jeg kan ikke forstå det. Men jeg kan heller ikke komme bort fra det. Det er som tankene mine snøres inn i et garn av evige ubegripeligheter, men også av klare vitnesbyrd. Og spørsmålet er av slik betydning at hele kristendommen står og faller med det - ja, hele vår frelse og salighet."

Hvorfor jomfrufødselen er avgjørende for vår frelse

En av bloggens lesere har på denne lille julaften spurt om hvorfor jomfru Maria er så viktig. Enkelte mener jo at jomfrufødselen ikke har noen betydning for vår frelse, og at man godt kan være kristen uten å tro på den. Jeg vil hevde det motsatte. Det at Jesus blir unnfanget av Den Hellige Ånd, og fødes av en jomfru er helt avgjørende for vår frelse! Og jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

La meg først bemerke at jomfrufødselen var forutsagt i de profetiske skriftene. Hos profeten Jesaja leser vi: "Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn, og gi ham navnet Immanu-El." (Jes 7,14)

I H.A. Maxwell Whytes bok: The power of the Blood, leser vi følgende: "Nå er det slik at det kvinnelige egget ikke har blod seg. Det har heller ikke den mannlige sædcellen. Men befruktningen skjer når disse kommer sammen i eggstokken, og nytt liv begynner. Blodcellene i denne nye skapningen kommer fra faren og moren. Blodtypen er bestemt fra befruktningsøyeblikket og blir deretter beskyttet av morkaken mot enhver gjennomstrømning av morens blod inn i fosteret. Bibelen sier uttrykkelig at Den Hellige Ånd var det guddommelige redskapet som forårsaket befruktningen av Jesus i Marias morsliv. Dette var derfor ingen vanlig befruktning, men en overnaturlig handling fra Gud ved å plante Hans alt eksisterende Sønns liv inn i Marias morsliv, uten noen vanlig befruktning av en mannlig sædcelle og Marias eggcelle. Da Guds Sønns blodtype var en egen og dyrebar type, er det utenkelig at Maria kunne ha gitt noe av sitt blod fra Adams ætt til Guds lyteløse Lam. Alt barnets blod kom fra Hans himmelske Far ved en overnaturlig skapelseshandling fra Guds side. Jesu blod var ikke tilsmusset av Adams synd."

Hadde Jesus vært født på vanlig måte, hadde det vært et helt vanlig menneske, som døde på korset, og et menneske kunne aldri ha båret all verdens synd, og vært det sonoffer som Jesus ble. Jesus - det lyteløse Lam, ble gjort til synd, for oss. Idag debatteres det blant kristne om Jesus er Gud. Den debatten er heller ikke ny. Den tidlige kristne kirken av tydelig i sin bekjennelse. I det som ganske sikkert var en tekst brukt i gudstjenestens liturgi i den første menighet, bekjenner jeg også:

"Stort er gudsfryktens mysterium: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet."

Salige moder

Dagen før dagen går mine tanker til Jesu mor. Det er som om jeg ser henne for meg. Ei ung jødisk jente, som bærer på Han som kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Utvalgt av Gud til å føde Gud til verden. Hun er Theotokos - Gudfødersken. Men det er først og fremst som troens mor, jeg tenker på henne denne lille julaften. Maria vitner for oss om en tro som verken lever av bekreftelse, beregning eller for å bli lagt merke til. En tro som bare har til hensikt å behage Gud.


Tidlig dette året bestemte jeg meg for at 2007 skulle være Maria-året for mitt vedkommende. Av flere årsaker, men mest av alt fordi Maria gjennom sitt liv, viser oss en vei til å følge Jesus, i hengiven, kompromissløs hengivelse. Hvem andre enn henne, som er den personen som har båret Jesus aller nærmest sitt hjerte, kan lære oss hva virkelig hengivelse er?


I dag tenker jeg på de mange følelsene som må ha rast gjennom hennes sinn, dagen før dagen. Barnet som sparket i magen, ubehaget ved graviditeten, alle tankene rundt den kommende fødselen, den yrende gleden over å bli mor. Jeg tenker på ordene som Elisabet, hennes slektning, uttalte:


"Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv." (Luk 1,41-42)

Paven om ekteskapet og homoseksualitet

I motsetning til villendende prester og biskoper i Den Norske Kirke, er pave Benedikt XVI krystallklar når det gjelder Bibelens lære om ekteskapet og homofil adferd. I et 15 sider langt dokument som nylig er offentliggjort, snakker han om seksuell og medisinsk etikk og internasjonale relasjoner. I dokumentet skriver pave Benedikt:

"Alt som er med på å svekke oppfatningen om et ekteskap kun mellom en mann og en kvinne, som enten direkte eller indirekte står i veien for dette, er en hindring mot verdensfreden."

Det er ikke første gangen paven uttaler seg om homofile parforhold. Seks uker etter at han ble valgt til Den romersk-katolske kirkes overhode, kalte han et samliv mellom to personer av samme kjønn som et "pseudo-ekteskap":

"De forskjellige former for oppløsning av ekteskapet man ser i dag, som samboerskap, prøveekteskap og helt opp til pseudo-ekteskap mellom personer av samme kjønn, er uttrykk for en anarkistisk frihet. Det blir på feil måte ansett som en sann frihet for menneskene. Det største uttrykk for frihet er ikke en søken etter personlig glede,"

Også mens han var kardinal under pave Johannes Paul II, og denne pavens personlige rådgiver i teologiske spørsmål, var pave Benedikt XVI, eller Johannes Ratzinger som han het da, en krass motstander av homofilt samlevende. I 2003 skrev han et dokument som forklarte Den romersk-katolske kirkes motstand mot homofili:

"Å tillate at barn skal kunne adopteres av personer som lever i slike (homofile) parforhold, er å gjøre disse barna vondt. Dette på den måten at de vil vokse opp i et miljø som kan hindre dem i å oppnå sine menneskelige mål. Dette betyr ikke at homoseksuelle ikke ofte er generøse og givende mennesker personer. Men når de bedriver homoseksuell adferd, så gir de etter for en misvisende seksuell hengivenhet som til syvende og sist er selvforherligende. Det er kun i ekteskapets ramme mellom to mennesker av forskjellig kjønn at seksuell omgang er moralsk riktig. Derfor bedriver homoseksuelle personer umoralske handlinger."

En dag uten skumring

Dagens blogger var en svært fargerik fornyer av det åndelige liv i Konstantinopel på 900-tallet, og en skikkelig pinsevenn! Simeon den nye teologen (949-1022) fremholdt med en sjelden lidenskap erfaringen av Den Hellige Ånd. Han var både profet og poet, og har beriket den kristne sangskatten med sine hymner. I 25 år var han leder for Hl. Mamasklostret utenfor Konstantinopel. Dagens bloggtekst er en bønn, skrevet av Simeon den nye teologen:

Jeg takker Deg for at Du som er det guddommelige Værende, og som er over alt annet, er blitt til en ånd med meg - uten å blandes og uten å forandres - og for at Du for meg er blitt alt i alt: uutsigelig næring, gitt for intet, som en sjels strøm fra mine lepper, som strømmer rikt fra mitt hjertes kilde, Du strålende kledning som dekker meg og beskytter meg og tilintetgjør demonene, Du renhet som renser meg fra hver en urenhet gjennom de alltid strømmende tårer som Ditt nærvær gir dem Du gjester.

Jeg takker Deg for at Du har åpenbart Deg for meg som en dag uten skumring, som en sol som aldri går ned. Å, Du som ikke har et sted der Du kan skjule Deg, for Du trekker Deg aldri bort.

Aldri har Du sviktet noen; det er i stedet vi som skjuler oss og ikke vil komme til Deg.

Fokus på ekteskapet på Gran-stevnet

Den tradisjonsrike Gran-stevnet har satt "Det kristne ekteskap", som tema for samlingen 4.-6. januar 2008. En av foredragsholderne er fader Roald Nikolai Flemestad (bildet). Flemestad er generalvikar og prest i Den Nordisk Katolske kirke. Fredag 4. januar kl.20.30 holder han sitt foredrag. Lørdag 5. januar er det Øyvind Benestads tur. Kl.0900 taler han over tema: "Kjønnskamp, kulturkamp, kristentro." Kl.15.00 samme dag taler Wenche Langeland. Hun har tema: "Når to er ett, men likevel to." Wenche Langeland arbeider som daglig leder ved sjelesorgsenteret ved Haraldsplass i Bergen. Søndag 6. taler pater Arnfinn Haram over tema: "Borgarleggjeringa av ekteskapet." Mellom alt dette er det plass til vesper, completorium og messe. Lørdag 11.30 har Den Nordisk Katolske kirke sin mess, hvor fader Asle A. Dingstad og fader Johannes H. Solberg forretter.

Det årlige stevnet på Gran er noe jeg virkelig ser fram til. Foredragene her står alltid i særklasse, men det er først og fremst deltagelsen i bønnetidene og i messen til Den Nordisk Katolske kirken som er til slik velsignelse og inspirasjon. Det jeg henter ut av Gran-stevnet lever jeg på i månedsvis etterpå. Kanskje er det ikke så mange med min bakgrunn blant de som deltar på dette stevnet, men jeg trives veldig godt sammen med brødre og søstre fra både ortodoks, katolsk, nordisk katolsk og blant luthersk lav- og høykirkelige. Kanskje jeg ser noen av bloggens lesere her? Jeg møter i hvert fall mange som leser mine artikler i Dagen/Velsignet Helg. Det er alltid interessant og til stor velsignelse.

Ingen annen enn Jesus

I dag møtes bloggens lesere av noen ord av den hellige Athanasios (295-373). Når han deltok på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325, var det som sekretær for sin biskop. Tre år senere ble han selv valgt til biskop i sin hjemby i Aleksandria, og han kom i et halv århundre til å stå på barrikadene under den såkalte arianske striden. Athanasios personifiserte motstanden mot Arius sin lære om Jesus som skapt vesen og ble flere ganger fordrevet fra Aleksandria for å ha nektet å akseptere arianene. Blant hans viktigste bøker er Om inkarnasjonen og Antonios liv.


Her følger en tekst som nettopp handler om inkarnasjonen:


Det var for vår skyld Han ble menneske. For vår frelses skyld elsket Han oss så høyt at Han åpenbarteseg og lot seg fødes i et menneskes skikkelse. Ingen andre enn Frelseren selv, som i begynnelsen skapte alt av intet, kan gjenopprette det fortapte; ingen annen enn Faderens bilde kan gjenopprette mennesket til Guds bilde, ingen annen enn Herren Jesus Kristus, livet selv, kan gjøre det forgjengelige uforgjengelig. Ingen annen enn Ordet, som styrer alt og alene er Faderens enbårne Sønn, kan undervise mennesket om Faderen og gjøre slutt på avgudsdyrkelsen.


Da den skyld alle mennesker hadde pådratt seg måtte betales - for alle må vi dø - ble Han en av oss. Etter å ha vist sin guddommelighet i sine gjerninger, frembar Han sitt offer for alle, og utleverte sitt tempel, legemet, til døden i menneskehetens sted. Dette gjorde Han for å befri mennesket fra synden og vise seg sterkere enn døden.

Vineyard menighet ble ortodoks

Alle helgens søndag i 1993 slo Vineyard Christian Fellowship i San Jose i USA seg sammen med Santa Clara Orthodox Mission, og ble Hellige Stefanus Antiokisk Ortodokse kirke (St.Stephen Antochian Orthodox Church). For enkelte er det kanskje oppsiktsvekkende at et pinsekarismatisk kirkesamfunn som Vineyard, stiftet av John Wimber, blir en del av den ortodokse kirkefamilien. Men ikke nå lenger. Faktum er at flesteparten av prestene i de ortodokse menighetene i USA er tidligere protestantiske pastorer, og at tre fjerdedeler av studentene ved ortodokse teologiske seminarer, har bakgrunn fra protestantismen. Så kan man jo alltids spørre hva som er årsaken til dette? Jeg tror det er flere årsaker:


1) En lengsel etter å finne tilbake til kirkens røtter, til originalkristendommen.
2) En tretthet etter hele tiden å leve med stadig nye popularitetsbølger og trender. Hva er det neste hyppe og trendy i kristenheten?
3) En lengsel etter hellighet.
4) En lengsel etter troens innhold. Hva tror vi egentlig på?
5) En lengsel etter liturgiske uttrykk.
6) En lengsel etter å stå i en større sammenheng, enn sin egen lille menighet.
7) En lengsel etter et kirkelig hierarki. Det er noen som tar ansvar for den som tjener som prest for en menighet, sjelesørgrisk og som en står ansvarlig overfor.
8) En tretthet over at protestantismen stadig skifter mening, alt etter som hva som er politisk korrekt, og hva som er siste kristne mote.
9) Et vemod over å se at det kirkesamfunn eller den menighet man har stått i, forlater Bibelens ord, og forkaster det kirken har stått for siden dens begynnelse.

10) En lengsel etter en kirke som står fast og ikke forandrer seg med tid og vind.


Det er sikkert andre årsaker også, men dette er noen av de viktigste. Selv har jeg holdt god kontakt med Michael Harper, som var kanskje den mest profilerte innen den karismatiske bevegelsen. Etter å ha vært anglikansk prest i nesten 40 år, ble Michael Harper en ortdoks krisen i 1995. Harper har gitt sin begrunnelse i den meget lesverdige boken: "The True Light". Han beskriver møtet med Den ortodokse kirke som endelig "å komme hjem."
Jeg kjenner nordmenn som tenker i samme baner som Harper. Dette året har jeg møtt flere både pastorer og legfolk som snakker om sin utilfredshet over det de står midt oppe i, og om de sterke lengslene de bærer på. Årsakene er en eller flere av de jeg har listet opp. Jeg tror det er viktig at vi tar denne lengselen på alvor.


Bildet viser:Fra venstre til høyre: Rev. Dn. Stephen Johnstone, Bishop JOSEPH, Very Rev. Fr. Patrick Jackson & Rev.Dn. Eugene Clark. Disse utgjør ledelsen i den nye ortodokse menigheten.

Dersom Jesus ikke var blitt kjød

Efraim Syreren er blitt kalt Den Hellige Ånds harpe, for sin poetiske teologi i hymner. Efraim, som var født i Mesopotamia, flyttet i 363 til Edessa hvor han bodde til sin død. Han skrev også bibelkommentarer og representerer Den syriske kirkes gullalder. Jeg gjengir her en svært sentral tekst som handler om Inkarnasjonen, og jeg gjengir den fordi det også idag finnes de som fornekter at Jesus er sann Gud, og sant menneske. Den tidlige kirken tok et kraftig oppgjør med denne villfarelsen, noe teksten til Efraim Syrer klart viser:


Dersom Han ikke var kjød,
hvem var det da som lå i krybben?
Og dersom Han ikke var Gud,
hvem var det englene kom for å lovprise?


Dersom Han ikke var kjød,
hvem ble da svøpt i et linklede?
Og dersom Han ikke var Gud,
hvem var det gjeterne tilba?


Dersom Han ikke var kjød,
hvem var det Maria gav bryst?
Og dersom Han ikke var Gud.
til hvem ofret vismennene gaver?


Dersom Han ikke var kjød,
hvem var det Josef omskar?
Og dersom Han ikke var Gud,
til hvem sin ære skjøt en stjerne
gjennom himlene?


Dersom Han ikke var kjød,
hvem falt i søvn i båten?
Og dersom Han ikke var Gud,
hvem truet vinden og sjøen?


Dersom Han ikke var kjød,
hvem var det fariseeren
Simon spiste sammen med?
Og dersom Han ikke var Gud,
hvem tilgav syndene
til synderinnen?


Dersom Han ikke var kjød,
hvem tok imot spytt i ansiktet sitt?
Og dersom Han ikke var Gud,
hvem pustet Den Hellige Ånd inn
i ansiktene til apostlene?


Dersom Han ikke var kjød,
hvem ropte ut: "Min Gud,
min Gud, hvorfor har Du forlatt meg?"
Og dersom Han ikke var Gud, hvem sa:"Fader forlat dem,
for de vet ikke hva de gjør."


Dersom Han ikke var kjød,
hvem sine naglemerker og sidesår
var det Tomas rørte ved?
Og dersom Han ikke var Gud,
til hvem ropte Tomas:
"Min Herre og min Gud."

Hvem er Gud?

Dominikanerpater Arnfinn Haram er blitt blogger, og jeg følger ivrig med på hans meget lesverdige blogg. På torsdag skrev han en bloggpost som jeg synes er så god, og med så viktig innhold, at jeg tillater meg å sitere den her på bloggen. Den handler om en side ved Guds personlighet og karakter, som det ikke snakkes mye om i dag, nemlig Guds vrede. Jeg har lenge vært opptatt av dette at vi skaper Gud i vårt eget bilde, for å få ham til å passe med vår egen livsstil og vårt eget livsmønster. Men det er jo det største bedrag av alle. La oss lytte til hva pater Haram har å si:


”Kven kjenner styrken i din vreide, kven ottast deg, så han skjønar din harme?” (v 11)

Slike ord ruskar skikkeleg opp i vårt humanistiske gudsbilete. Gud skal versågod vere ”god” – på den måten ein offentleg funksjonær er det: dele ut det vi har rett på, vere omgjengeleg, ikkje bry seg for mykje. Vi ynskjer oss ein passiv Gud; litt sånn som ei statskyrkje: ho skal vere der når ho trengs, elles minst mogeleg.

Mennesket i salmane forstår seg sjølv og Gud heilt annleis. Gud er ikkje eit ”innslag” i livet for dei som måtte ynskje det, ein ekstra stimulans for å sprite opp eller tryggje eksistensen. Han pressar på frå innsida av alt som er, han er krefter, vilje, velde. Han kjem innanfrå, nedanfrå, som gjevande og strøymande liv– og ovanfrå, som bydande og dømande Rettferd. ”Din er himmelen og di er jorda” seier det truande mennesket (sal 89, 12). Det fins ikkje noko ”utanfor” Gud; han er i stjerneskodda, han er i stormen, han er i pulsen som slår i handleddet ditt.Mennesket held ikkje alltid ut med denne energibunten, denne ivraren. Guds iver er hans “vreide”, hans “harme”. Vi er seine, vi kompromissar, vi kuttar svingane, vi juksar. Då vert Gud heit i hovudet, då brusar det i blodet, då logar hjarta hans av indignasjon. Då ligg handa hans tungt på oss. Då går vi til grunne. Kjennest det som.

Og då er det vi med bøna vår må lure oss innpå han ”attanfrå”, gripe fatt i hans veikskap – som er hans miskunn, hans kjærleik, hans ømleik. Som Samson har han ein løyndom: korleis han skal avvepnast. Ved at du sjølv kastar våpna, vender deg raskt mot han, står open framfor han og plutseleg seier: -Ver god mot meg! Då veiknar han. Overrumpla. Då er han din.

Vi kaster våre kroner ned for Herren

Når det begynner å nærme seg årsskiftet, har jeg de siste 10-12 årene, bedt over hva som skal være det gjennomgående tema for min egen del, i det kommende året. Som regel har jeg da under bønn valgt ut et spesielt årsord fra Bibelen. Jeg vet ennå ikke hva årsordet blir for 2008, men jeg aner at det har med økt fokus på lovprisning og tilbedelse å gjøre. Det er ett ord fra Bibelens siste bok, Åpenbaringsboken, som har talt mye og direkte til meg i det siste, nemlig Åp 4,10-11, hvor vi leser om de 24 eldste: "Da faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de alle skapt."

Åpenbaringsboken trekker til side sløret så vi ser like inn i den himmelske verden. Guds tronsal åpenbares for oss, og vi ser at der pågår det en stadig lovprisning og tilbedelse. Av og til opplever vi jo også her på jorda, at vi beveger oss fra takksigelsen og lovprisningen og inn i tilbedelsen. Når vi opplever slike hellige stunder, gir det mersmak. Og jeg kjenner at Gud har gitt meg en ny lengsel etter å oppleve mer av genuin tilbedelse. Det er jo ikke noe man kan bestille, men noe som skjenkes oss av bare nåde.


Men vi kan gjøre det vi leser om i Salme 100,4: "Gå inn gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgårder med lovsang. Takk ham og pris hans navn." Lovprisning er å gå inn i Herrens nærvær. Vi går inn gjennom lovprisningsporter.


Jeg forsøker å se for meg hvordan jeg kan gjøre dette praktisk. En ting som jeg kan gjøre, og det er å endre litt på hvordan jeg praktiserer min daglige stille stund. Jeg vil bruke mer tid til takksigelse og lovprisning, og dans. Det siste er et ganske ukjent område for mitt vedkommende, men helt siden jeg deltok på den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland har jeg kjent at Herren har begynt å tale til meg om dette. Jeg må være ærlig å si at jeg ikke har kjent meg særlig komfortabel med det, men jeg vil gjerne lære.


I Salme 30,12-13 leser vi: "Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær, og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!"


"Min ære" som David taler om her, er min sjel. Det er min bønn at Herren skal vende min klage til dans for Ham, og at Han skal ta av meg mine sørgeklær, i 2008. Med det mener jeg mine legemlige plager. Akkurat nå er de tunge å bære. De siste dagenes smerter, oppkast og uro har vært en plage. Jeg gir den til Herren, og ber om å få være mer tålmodig, og kunne hvile i Ham. Men jeg skulle så inderlig ønske Han kunne "løse av meg mine sørgeklær."


Men det jeg virkelig ønsker, mer enn dette, er å få et år hvor jeg kan bøye mine knær i stille lovsang og tilbedelse.


Kanskje blir Salme 95,6-7a årsordet for 2008: "Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren, vår Skaper! For ham er vår Gud og vi er det folk han før, den hjord hans hånd leder."

Gud er til å stole på

Jeg ble sittende i går kveld i dyp ettertanke, etter at jeg hadde sett en video fra begravelsen etter den kjente bibellæreren Derek Prince. Han døde i sitt hjem i Jerusalem i september 2003, og selve begravelsen ble holdt i Narkis Street Baptist Church. Lance Lambert forrettet. Det var to ting jeg merket meg, ved siden av det påtagelige Gudsnærværet som fulgte denne begravelsen. Det ene var det vitnesbyrdet Hannah Ben Haim kom med. Etter at Ruth Prince døde, fikk Derek bo hos Hannah og Elijahu Ben Haim, sistnevnte er en god venn av meg. Mens Derek Prince lå på det siste, så delte Hannah noe personlig med ham. Selv om Derek var veldig svak, og hadde vanskeligheter med å snakke, sa han: "Du må sette din lit til Herren. Han er til å stole på." Derek hadde lært Gud å kjenne gjennom et langt liv. Han hadde gjort seg erfaringer med Gud. For meg var dette ekstra godt å bli påminnet, i den vanskelige tiden jeg selv går igjennom. Jeg trenger også å sette min lit til Herren, for Han er til å stole på. Det fikk vi oppleve selv her om dagen. Da hadde vi ingen penger til å kjøpe mat for. Alle reserver var brukt opp. Den trygdeytelsen jeg mottar innebærer at vi har langt mindre å rutte med enn da jeg var i fast arbeid. Men Herren visste om vår situasjon, og så minnet Han en person i Bergen på å sende oss det vi trengte. Slik har vi opplevd mange ganger. Gud er trofast. Han svikter ikke. Han forblir den samme til evig tid. Vi kjenner ikke morgendagen, men Herren gjør det. Han vet alt om 2008.


Det andre jeg merket meg, var at Derek Prince sin begravelse var svært enkel. Det var absolutt intet prangende med den. Kisten var en veldig enkel trekiste, av billigste sort, umalt og jeg vil tro uhøvlet også. Derek Prince levde hva han trodde, og var en enkel mann.


I sin minnetale, sa Lance Lambert: Derek ville aldri ha sagt dette, men jeg kan si det: La oss etterfølge ham, slik han etterfulgte Kristus.


Jeg oppdager til stadighet hvor vi jeg har å takke for når det gjelder Derek Prince sin bunnsoldige bibelundervisning, og jeg er svært glad for at alt Derek har skrevet nå blir oversatt til norsk. Dermed gjøres arven etter ham tilgjengelig for alle Norges kristne. De burde virkelig benytte seg av denne arven.

Jesus - til anstøt og fall

Vi tenker vel ofte slik: "Måtte alle like Jesus." Han er jo så god, barmhjertig, nådig. Derfor forsøker vi å presentere Ham så godt vi kan, enten i forkynnelse, vitnesbyrd eller ved levd liv. Men det er jo ikke slik at alle liker Jesus. Heller tvert imot. Det var ikke slik mens Han vandret på jord heller. I går kom jeg til å tenke på en profeti, som den gamle profeten Simeon kom med da Jesus føres inn i Templet i Jerusalem. Simeon tar Jesus i sine armer og så profeterer han: "Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt." (Luk 1,34) At mennesker opplever frelsen og blir oppreist, er vi jo ofte vitner til, men her sies det også at Jesus er "satt til fall" og vil være et "tegn som blir motsagt." Det ser vi jo også. Jesus blir et anstøt for mennesker. Han blir for radikal, omkostningene med å følge Ham blir for store, de blir støtt av Hans ord. Jesus har vært, og vil alltid være et anstøt. Ikke minst Hans kors. Anstøtelig er det jo også at Han er den eneste veien til Gud.

Når det radikale tas bort fra Jesus, fordi vi er så redd for å støte mennesker, gjør vi egentlig Jesus en bjørnetjeneste. Da forkynner vi ikke lenger evangeliet slik det er, men et humanistisk evangelium, et evangelium tilpasset det moderne menneske, slik at det fortsatt kan leve i sine synder. Et humantistisk evangelium er og blir vranglære.

Jeg ble sittende å tenke på dette ordet i går kveld, for da var vi samlet til styremøte i vår nystartede Gjøvik og Toten Israelsforening. Forkynnelsen av Jesus som Guds sønn, som døde på et kors, var og er fortsatt den store anstøtsteinen blant jødene. Men vi må likevel forkynne evangeliet, for det finnes ikke noen ekstravei for dem til frelse heller. Også de må bli frelst gjennom Jesus.

Styremøtet ble holdt i et hus på den nederste husrekka der hvor vi bor, og jeg vandret hjemover sammen med en god venn av meg, som hadde parkert litt lenger oppe i veien. Vi sto et lite øyeblikk og snakket sammen, før han dro. Jeg hadde ikke kommet så mange metrene lenger opp, før hjertet mitt slo seg skikkelig vrangt, og jeg slet skikkelig for å klare å komme meg de siste metrene hjem. Etter å ha kastet opp noen ganger, og etter en urolig natt, er jeg på beina igjen idag. Man blir ekstra takknemlig for å leve etter slike opplevelser, og man ser hvor skjørt livet egentlig er. Hos Forkynneren leser vi: "Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, før støvet vender tilbake til Gud, som ga deen." (Fork 12,6-7)

Som en sølvsnor som slites over. Så skrøpelig er livet. Måtte vi leve det for Gud, helt overgitt og radikalt, mens vi kan!

Davids tabernakel

I går skrev jeg om Det internasjonale bønnehuset i Kansas City, og at visjonen bak det hele var å se Davids tabernakel bygget opp igjen. I Apgj 15,16 leser vi følgende: "Deretter vil jeg vende tilbake og bygge opp igjen Davids falne hytte. Det nedbrutte av den vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den."


Hva var det som var så spesielt med Davids tabernakel, at Gud er så ivrig etter å bygge det opp igjen? Hvorfor ikke bygge tabernaklet som Moses benyttet, for ikke å snakke om Templet?


For det første det var ikke noe storslagent i det hele tatt med Davids tabernakel. Det var ikke stort mer enn en presenning strukket over noen teltstokker for å beskytte arken mot sol og vind. Så det kan ikke være dette Gud lengter etter. Det må være noe annet. Det sterkeste elementet i Davids tabernakel var faktisk til stede før selve teltet ble satt opp! Jeg tenker på den sterke Gudslengselen som Den Hellige Ånd hadde lagt ned i Davids hjerte mens han var hyrde ute på Betlehemsmarkene. David hadde en pasjon, en lidenskap etter Gud selv, som få andre. Det var den som drev han framover.


Denne lengselen etter Gud selv, slo ut i full blomst da han førte Paktens ark tilbake til Jerusalem. Det var ikke den gullbeslåtte kisten med lovtekstene og alt det andre som fantes i den, David var interessert i. Nei, han var opptatt av den blå flammen som brant mellom de utstrakte vingene til kjerubene på toppen av arken. Hvorfor? Fordi denne blå flammen viste at Gud selv var tilstede med sitt nærvær - sin shekinah, sin herlighet. David søkte etter Guds manifesterte nærvær.


Både i Mose' tabernakel og i Templet fantes forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste. I Davids tabernakel fantes det ikke et slikt forheng, eller skille. Ingenting skilte menneskene fra Guds blå flamme i Davids hytte eller tabernakel. Det eneste som fantes her var arken med den blå flammen, som symboliserte Guds hellige nærvær, og de som gjorde tjeneste der for Herren, døgnet rundt. Syv dager i uken, 365 dager i året, over en periode som bibelforskerne har anslått til 36 år!


Det er dette Mickle Bickle har sett for seg gjenreist, og denne visjonen er det stadig flere som griper. En visjon om et bønnens hus for alle nasjoner, hvor det pågår bønn og tilbedelse døgnet rundt, året rundt. Vi ber om at Gud skal reise opp et slikt bønnens hus også her i Norge.

God og solid bibelsk veiledning

Tre tidligere generalsekretærer i Indremisjonen/Normisjon stiller seg bak det veiledningsbrevet som generalsekretær Rolf Kjøde og landsstyreleder Kurt Hjemdal har sendt ut i kjølvannet av Kirkemøtet på Lillehammer. Dermed viser den lutherske organisasjonen med tydelighet sitt klare ståsted, og gir god og solid bibelsk veiledning i dette viktige spørsmålet som både handler om bibelsk etikk, og om bibelsyn. Brevet har fått Olav Fykse Tveit, generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd til å reagere. Det Fykse Tveit reagerer på er blant annet at dagens ledere i Normisjon skriver: "der de lokale forhold vanskeliggjøres av at de som forkynner eller på andre måter har lederansvar i menighetsarbeidet, ikke viser tillit til Guds ord, har vi full frihet til å etablere oss med vår egen forkynnelse og sakramentsforvaltning".


Olav Fykse Tveit hører med blant de som er, sitat: "komen til at det bibelske materialet ikkje gjer det nødvendig å ta avstand frå forpliktande samliv mellom to av same kjønn."


Med andre ord: Generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd hører med blant de som lærer i strid med Guds ord.


Tveit sier videre at "heile mitt liv og mi teneste står og fell med at eg har tillit til Guds ord." Til dette sier de tre tidligere generalsekretærene: Håkon E. Andersen, Gunnar Prestegård og Anfin Skaaheim: "«Når skal de som har kjempet fram dette nye synet forstå alvoret i det de har gjort? Det nye vedtaket har på en dramatisk måte skjerpet konflikten i vår kirke og skapt fortvilelse og frustrasjon i stor deler av det aktive kirkefolket, fordi det her har blitt åpent for ubibelsk lære. Hvordan er det mulig å ha tillilt til Guds ord i etiske spørsmål når en kommer til at noe som Bibelen klart og entydig avviser, blir fremmet og forsvart?»


Jeg er glad for at lederskapet i Normisjon, både de som har utgjort det, og som utgjør dette lederskapet i dag, er så tydelige. De gjør det som de rettelig er kalt til: viser sant lederskap, og er hyrder for den hjorden de er satt til å vokte, mot nettopp vranglærere. At en stor luthersk organisasjon som Normisjon også gjør det, er ekstra viktig fordi det viser at den delen av Den norske kirke som fikk dette igjennom, er i helt i utakt med deselve grunnfjellet i kirken, nemlig de lutherske lekmannsorganisasjonene. Og selvsagt er det godt for de av oss som står for et konservativt bibelsyn i andre sammenhenger, får støtte. Vi er ikke få, men mange.


Til Fykse Tveit og hans medsammensvorne sier Anfinn Skaaheim (bildet) med tyngde: "– De må snart bli ferdig med å si at man kan forstå Bibelen slik at den åpner for homofilt samliv, for her er skriftmaterialet tydelig."


Enig med Skaaheim. Skriftmaterialet er veldig tydelig. Så tydelig at man må være blind for ikke å se det.

Guds ufattelige godhet

I dag vil jeg gjerne dele noen ord med bloggens lesere, av biskop Kyrill av Aleksandria (375-444). Disse ordene var noe av det siste jeg leste før jeg la meg for å sove i går kveld, og de har levd i meg siden. Biskop Kyrill av Aleksandria spilte på en måte "hovedrollen" ved kirkemøtet i Efesos i 431, og fikk stor betydning fordi han undstreket Jesus som både Gud og menneske.

Om dem som Herren vil helbrede, synges det i Salmenes bok: 'Vend om til meg og vær meg nådig.' Og videre: 'Herrens øyne følger den rettferdige, han vender øret til deres rop.' (Salme 34,16)

Han viser sin ufattelige guddommelige mildhet. De som allerede var kommet til tro og hadde lært ham å kjenne og valgt å tilbe ham alene, får dele hans goder. Det er helt som det skal, for den som har valgt å handle rett, gjør ære på seg selv og på det som er tilfalt ham. Men også mot dem som ennå er motvillige og ikke kjenner ham, synes han å gjøre bare godt. Her viser han en ufattelig velvilje og i sannhet en guddommelig mildhet. Frelseren sa det også selv, da han forbarmet seg over oss. Som Gud viste han en utrolig barmhjertighet mot dem som elsket synden, og sa: 'Det er ikke de friske som trenger til lege, men de syke.' Og videre: 'Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.' (Matt 9,11)"

Ikonet fremstiller Kyrill av Aleksandria

Bønn 24 timer syv dager i uken siden 1999

19. september 1999 åpnet Det internasjonale bønnehuset i Kansas City dørene til det første 24 timers bønn- og lovprisningsmøte. Siden da har det blitt bedt og sunget lovsanger kontinuerlig på dette stedet, 24 timer, syv dager i uken! Det internasjonale bønnehuset er blitt en tverrkirkelig verdensvid kristen organisasjon, hvis visjon er å bygge opp igjen Davids tabernakel, og etablere en 24 timers bønn og lovprisnings tjeneste over hele verden. Siden det første internasjonale bønnehuset ble etablert her i Missouri, er det etablert mer enn 40 slike bønnehus i USA og flere i Israel. Vårt bønnenettverk - Bedehus Europa, vil nå etablere sterkere relasjoner til dette arbeidet.

Det var våren 1983, mens Mike Bickle var pastor for en menighet i Kansas City, at menigheten var vertskap for en 21 dagers faste-og bønnekampanje for denne byen. I løpet av disse dagene talte Gud til Mike Bickle og andre ledere i menigheten, og sa at Han ville reise opp en 24 timers bønnetjeneste på jorda. Dette førte til at Mike Bickle sa opp som pastor, og i de neste 16 årene arbeidet han med å etablere en offentlig forbønnstjeneste som opererte tre til fire timer hver dag gjennom uken. Ut fra denne tjenesten ble så det internasjonale bønnehuset en virkelighet. Mike Bickle og hans team har leid en bygning med 200 sitteplasser i nærheten av kirken, og 400 mennesker er en del av teamet. Det internasjonale bønnehuset driver også en egen bibelskole med 700 elever, og mange av disse avsetter regelmessig tid til å be og faste.

Bønnerommet er formet som Davids tabernakel, og her bes og lovsynges det kontinuerlig. Gjennom uka deltar flere lovsangsteam, som leder an i lovprisningen. Hver bønnesamling varer i to timer, før det skiftes med nye som skal be.

Tenk, tenk om vi kunne ha fått se at Gud reiste opp noe slikt i Norge!! Bli med å be om det. Vi trenger virkelig mange som kan be bønner som kan ryste nasjonen og nasjonene!