fredag, februar 22, 2008

Sabbaten - Herrens egen dag


Den jødiske historien er full av lidelser. Grufulle lidelser. Ikke minst påført dem av mennesker som har kalt seg selv kristne. Hva er det ved siden av Guds nåde og trofasthet, som har gjort det mulig å holde sammen som folk og overleve? Jeg tror svaret på det spørsmålet er enkelt. På grunn av sabbatsfeiringen. En av de store velsignelsene ved sabattsfeiringen er jo at den knytter familien sammen, som få andre ting kan gjøre det.
I Siddur - den jødiske bønneboken, er sabbaten omtalt som en brud eller dronning, som er ren og vakker. Her finnes også en bønn som jødene synger når sabbatsfeiringen begynner:


Kom, min venn, bruden i møte,
la oss ønske Sabbaten velkommen!
"Gi akt på" og "kom i hu" - det lot den
eneste Gud oss høre i ett eneste ord.
Den Evige er den eneste og Hans navn er ett,
Hans navn skal æres og prises.
Kom, la oss gå Sabbaten i møte, for den er
velsignelsens kilde.
Den var planlagt fra begynnelsen som
skapelsens avslutning, det første som ble
uttenkt.


I 3.Mos 23 kan vi lese om Herrens høytider. Der tales det om den syvende dagen: "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster. I seks dager skal dere arbeide, men på den sjuende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle." Det er viktig å legge merke til at Herren selv kaller dette for "Herrens høytider". Det er altså noe som kommer fra Gud selv, det er ikke menneskeskapte ting. Det er Hans "fastsatte tider". Og en av disse fastsatte tider, er altså sabbaten. Det er en dag hvor man minnes at Gud skapte verden på seks dager, og hvilte på den sjuende:


"Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre." (1.Mos 2,2-3)


Her understrekes det enda sterkere at Gud har valgt en spesiell dag - den sjuende - som Han har velsignet den. Både av egeninteresse og fordi jeg ble utfordret til det, satte jeg meg fore å studere hva Bibelen har å si om hviledagen, om sabbaten, og så langt har jeg kommet frem til følgende: Det finnes intet sted i Den Hellige Skrift hvor Gud har endret på dette. At kirken har forandret dette til å dreie seg om søndagen handler om noe annet enn Guds ord. Jeg er kommet til at det handler om at kirken på et tidlig tidspunkt, før keiser Konstantin blandet sammen stat og kirke i en usalig blanding og samrøre, gjorde endringer til stor skade for seg selv når de skar av sine jødiske røtter. Sabbaten er en del av De 10 bud:


"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på deen sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." (2.Mos 20,8-11)


Sabbatsdagen er altså noe vi skal huske på. Vi skal komme den "i hu". Syv står i Bibelen for fullendelsens tall. Det er en dag som skal være adskilt for Herren, og det er en dag hvor vi skal minnes vår frelse.


I 5.Mos 5,12-15, hvor de 10 bud er beskrevet, settes feiringen av sabbatsdagen i forbindelse med utgangen fra Egypt. Denne utgangen er jo et bilde på vår frelse i Kristus.


Nå er ikke det å holde sabbaten eller ikke en frelsessak. Du finner ingen støtte for et slikt syn i Den Hellige Skrift. Men det er likevel en helt spesiell dag som er fastsatt av Herren selv, til vår velsignelse. Jeg tror faktisk at vi også trenger denne dagen for å kunne hvile i en så hektisk hverdag som vår - en dag adskilt for Herren, hvor Han blir vårt sentrum. Dessuten kan den være med på å redde våre familier. En måte å gjøre det på er gjennom måltidsfellesskapet. Dessverre er det få familier i dag som har tid til å spise sammen. Kan kanskje om vi avsatte en dag i uken til et festmåltid, hvor vi bad sammen, leste fra Skriften og hadde tid til hverandre, så kunne mange ekteskap vært reddet?!

5 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg mener en av de viktigste sidene en kristen kan ha er ydmykhet overfor sannheten, Jesus, Guds ord. Det å ha et åpent sinn som er klart til å ta imot innspill og korreksjoner er helt avgjørende for et levende kristenliv og en "dynamisk retning" i ens søken.

For min egen del prøver jeg å ha en ydmykhet og åpent sinn vedrørende dette. Det gjør arbeidet for Den Hellige Ånd mye enklere.

Når jeg kommer til erkjennelse av at min forståelse av "kristne sannheter" kan være tvilsom og finner at en annen nyanse eller forståelse er mere riktig, er dette en opplevelse og erfaring som er vanskelig å beskrive.

Første fase er vel at man finner bibelsteder i Guds Ord - Bibelen som "skurrer" med ens forståelse. Dette blir en utfordrende fase, skal man forsvare hardt sin forståelse, gjerne med diverse forsvarsmekanismer, eller skal man bøye seg ned i bønn, lese Guds ord, tenke, be, tenke. Man retter en fortvilende hånd mot Herren.

Andre fase er å søke en korrigert forståelse. Det blir igjen å lete i Guds ord, i bønn. Det nye forståelsesbildet kan da reise seg, ofte skjønt som en morgensol når den bryter opp fra landskapet i øst. Man blir rørt, man blir ydmyk og ikke minst takknemlig. Men det er ikke alltid helt avgjort.

Tredje fase er ofte en veiing mellom to forståelser. Hva taler for og mot den gamle og den nye? Dette kan ta lange tider (særlig for meg!!). Resultatet blir ikke alltid like klart og enkelt. Jeg ender en del ganger med "uavgjort", dvs. begge forståelser kan være riktige. Og så prøver jeg å hvile i dette!

Fjerde fase er en klargjøringsfase, den nye forståelsen befester sin posisjon mer og mer. Inntil det dukker opp nye "skurringer"....... Men forhåpentligvis på andre områder.

Slik jeg ser det er det å være en kristen en stadig søken etter sannheten, Guds sannhet og vilje og vesen.

Man må også være klar over at Gud vet og forstår at det veldig ofte er vanskelig for kristne å møte dagens "tros- og meningsmarked".


Men over til Hviledagen. Jeg har hatt mye "tankestyr" med denne gjennom noen år. Er det lørdag eller søndag som er Hviledagen. Ble kristen og døpt "inn" i Adventistmenigheten som har lørdagen som hviledag, Sabbaten. Dette er dagen som Gud innstiftet som hviledag. Bjørn Olav har skrevet om dette i artikkelen.

Jeg synes Adventistkirken legger overdrevent fokus på hviledagen. Det blir liksom det de forkynner og ikke Jesus. Dette er selvsagt feil beskrivelse, men det var slik jeg mer og mer følte det. Tvilen om det var riktig i det hele tatt å fokusere på hviledagen og hvilken dag ble også sterkere for meg. Etter ca. 4 år meldte jeg meg ut av Adventkirken og inn i Baptistmenigheten.

Argumenter mot Sabbaten/lørdagen som hviledag var f.eks. 1. Lite eller ingenting fra Apostlenes gjerninger til Johannes Åpenbaring sier noe direkte om at vi skal holde hviledagen/Sabbaten. 2. Jesus var ikke på noen måte direkte bastant om å holde sabbaten, han var en opprører i sabbatsholdelsen sett i en fariseers øyner. 3. Enkelte vers, særlig Romerne 14, 1-13 og spesielt versene 5 og 6 synes å frigjøre oss fra hvilken dag vi "skal sette høyere enn en annen".

Men så kommer motargumentene. 1. Det med Sabbaten (lørdagen) som hviledag var nok så selvsagt at den ikke var noe diskusjonsemne. 2. Jesus holdt Sabbaten. "Opprøreren" Jesus så bare hvor galt av sted sabbatsholdelsen hadde tatt. 3. Skriftstedene som kan tale for en "frigjøring" av spørsmålet har for meg falt fra, det ene etter det andre. Når det gjelder Romerne 14 så tyder det på at det er snakk om faste og hvilken/hvilke dager som man bør gjøre dette på (mange jøder fastet ofte en dag i uka, noen to dager).

Deretter plopper det ene bibelstedet opp etter det andre i Bibelen som gjør det mer og mer umulig, for meg, å forsvare søndagen som hviledag. Ja, det er jo ikke et eneste sted, som også Bjørn Olav påpeker, som sier noe om å holde søndagen som hviledag. Dette er Romerkirkens verk og de som ikke ville ha noe med jødene å gjøre.

Det gledet meg å lese artikkelen Bjørn Olav. Vil nesten gratulere! :) Det er ekstra hardt å forandre forståelse for emner som en er "flasket opp med" og som i tillegg er en markert "flertallsforståelse".

Men spørsmålet om hvor viktig det er å holde hviledagen (frelsesspørsmål) og andre spørsmål ligger der.

Jeg tror det i første rekke er et samvittighetsspørsmål hver enkelt må ha i alle kristne trosspørsmål. For å sitere Rom. 14,23 "Men den som tviler, er dømt hvis han spiser, for han spiser ikke i tro. For det som ikke er av tro, er synd." For å generalisere dette; Hvis vi er usikre på om noe er riktig, men gjør det, da nærmer vi oss definisjonen på synd! I hvert fall om vi ikke forsøker å finne ut av det!

Jeg tror mer og mer på Sabbaten, lørdagen som hviledag, og dens velsignelser og symbolikk om det som har vært og om det som kommer.

Hilsen
Thomas i S.

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Bjørn Olav sa...

Hei Thomas! Dette er et tema jeg har arbeidet med lenge, og du må nok ta på deg noe av skylda! (smiler) Forrige gang jeg var innom dette på bloggen, var tingene veldig "ufordøyd". Jeg tror jeg gav en lovnad om å komme tilbake med en utfyllende kommentar, og dagens artikkel er nok den første i en serie, vil jeg tro. Morgendagens artikkel vil forhåpentligvis vise hva som ble utslagsgivende for meg. Det er mulig at det jeg skriver der, vil være kontroversielt, men det synes som om en del av mine meninger er det. (smiler)

Vel, du skal ha stor takk for at du er en av de som har utfordret meg til å arbeide med det bibelske og det historiske materialet som finnes ved sidenav Bibelen.

Du gir ellers en veldig god forklaring på den prosessen vi "utsettes" for i møte med Ordets sannhet. Jeg kjenner meg veldig igjen.

Anonym sa...

Spennende! Ser fram til dine planlagte artikler om emnet.
Hilsen
Thomas i S.

Anonym sa...

Hei, anonym.
Veldig fin tilnærming og konklusjon. Romerne 14 handler ikke om frihet til å velge hvilke dager vi selv vil, men om at de som forstår Jahves Ord og som er fri til å spise og drikke og feire høytider osv, innenfor den ramme Jahve har satt i Torahen, ikke skal dømme dem som ikke skjønner dette.

Vi har disse i dag også. De er gjerne en slags asketer som vil lide ekstra for sin tro, de skal hjelpe til sin egen frelse ved å avstå fra ting som Jahve har sagt er laget for å brukes/fortæres osv. De tror det de driver med er rett.

Når de gjør det oppriktig, så sier Paulus at da skal ikke vi som tror Jahves Ord dømme dem. De får derimot ikke del i den frihet og glede som Jahve gir oss ved sin ramme for et gudfryktig liv. Deres liv blir fullt av ekstrabud og regler som ikke gagner, men tvert i mot tynger og blir et ork.

Kolosserne 2 nevner også "de som etter sine menneskelige tanker gjør seg til uten grunn (for Gud). Altså falsk fromhet. Dette vi kaller fariseersk oppførsel, og som Jahshua refset fariseerne for.

Det er i ferd med å polariseres to hovedretninger innenfor "kristen tro". Den ene hovedretningen blir mer og mer tiltrukket av "mysteriet" i den katolske kirke (tilbake til Moderens skjørt?), den andre retningen går mot kilden, den opprinnelige, bibelske troen slik vi leser om den ved Jahshua og disiplene.

Disse siste, som er en forholdsvis ny oppvåkning, er allerede under sterkt angrep og baktalelse av de andre. Ord som loviskhet og gjerningskristendom er et par av merkelappene. Pavekirken har solens høytid (søndag)som sitt buemerke. De messianske har sabbatene, sammen med sine jødiske søsken, Jahves høytid og hans helligdager. Dette er bare ett kjennetegn på forskjellen. Det er mange fler. Hvor skal vi gå, Til Rom eller Jerusalem? Er ikke svaret veldig enkelt?

Lars H.A.
bibelensier.no