Fariseeren og tolleren - eller: Å snakke sant om livet, del 2

Del 2 av søndagens preken i Toten frikirke på Raufoss, fortsetter her. Om du ikke har lest første del, så ble den publisert i går:

Selv om vi nå har fått en ny oversettelse av Det nye testamente, yter heller ikke denne oversettelsen full rettferdighet til grunnteksten. På gresk står det det nemlig: "Gud, vær meg synderen nådig," som om hen ikke bare var en synder, men var synderen par excellence.

Nå finnes det sann og ekte ydmykhet, og falsk ydmykhet. Den falske ydmykheten, er egentlig forkledd stolthet. Det finnes et språk som kler seg i den falske ydmykheten, og gjør at man egentlig fremhever seg selv - bare at det er forkledd i de "riktige" ordene. Man man bruker dette språket, og denne væremåten, blir man i visse sammenhenger godtatt. Man har jo sagt dèt riktige.

Sorg skapt av Den Hellige Ånd

Men siden det finnes etterligninger, finner det jo også noe som er ekte. Det finnes en sorg over synden som er skapt av Den Hellige Ånd, og som gir den frukt som vi kan kalle ekte ydmykhet.

La oss lese 2.Kor 7,8-11a:

"Selv om jeg gjorde dere sorgfulle med brevet mitt, angrer jeg ikke. Om jeg angret før, fordi jeg vet at brevet gjorde dere sorgfulle for en tid, så er jeg nå bare glad. Ikke fordi jeg gjorde dere bedrøvet, men fordi sorgen drev dere til omvendelse. For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. Se for en iver denne sorgen etter Guds vilje skapte hos dere!"

Det er denne ekte ydmykheten vi ser hos tolleren. Jo, lenger vi lever med Gud, jo mer tid vi tilbringer i Hans nærhet, jo mer erkjenner vi dette: Vi trenger Hans nåde. Vi trenger Hans barmhjertighet. Vi trenger at Han forbarmer seg over oss.

Voksende erkjennelse

Apostelen Paulus hadde denne erkjennelsen som ble djupere med årene. Ca år 59 omtaler han seg selv på denne måten: "Den minste av apostlene". (1.Kor 15,9). I år 64 omtaler han seg på denne måten: 'Jeg er den minste av de hellige." (Ef 3,8) Og så, året etter, i år 65, helt mot slutten av sitt liv, beskriver han seg slik: "den største av syndere." (1.Tim 1,15)

Dette er ingen uvanlig opplevelse og erkjennelse for den som lever nær Gud. Apostelen Peter har en lignende opplevelse i forbindelse med den svære fiskefangsten ute på Genesaretsjøen. Da de drar garnene i land, og fangsten fyller begge båtene, så de er i ferd med å synke, og Peter er vitne til dette, leser vi i Luk 5,8: "Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann."

Mange mennesker frykter selverkjennelsens vei, fordi de er redde for å bli slukt av sin indre avgrunn. Kristne vet - om så bare teoretisk - at Kristus har gjennomlevd alle menneskets avgrunner, og at Han er med oss når vi våger et ærlig møte med oss selv. Siden Gud elsker oss uten betingelser - trass i våre avgrunner og skyggesider - trenger vi ikke å vike unna oss selv. I lys av denne kjærligheten kan selverkjennelsens smerte også være begynnelsen til helbredelse og helhet. Gud elsker oss, også når vi ikke går denne veien, men da berøver vi oss selv mange av Guds kjærlighets frukter.

(fortsettes)