Gårsdagen ble annerledes. Den ble gråere - til tross for det vakre septemberværet. Brått og uventet fikk jeg beskjeden om at Alan Andrews (bildet) var gått hjem til Gud. Jeg visste ikke at han var syk, vi hadde mistet kontakten.Jeg traff Alan og hans kone Lynda på Shetland i 2005. Av og til er det bare slik at man treffer et annet menneske, og når man gjør det, er det som om man alltid har kjent hverandre. Slik var det med Alan. Jeg var invitert som en av talerne til denne transatlantiske bønnekonferansen. Blant de mange deltagerne var Alan og Lynda. Jeg merket fra første stund at det var mennesker med en lidenskap for Jesus, som er sjelden vare. De gjorde inntrykk på meg med sin ekthet, tilstedeværelse, med sine spørsmål, med hungeren etter mer av Gud. Etter konferansen holdt vi kontakt via mail, og håpet var en dag at vi skulle sees igjen. Slik gikk det ikke.
6. september døde Alan av lungekreft, bare 62 år gammel.
En annen venn, Andy Raine - en av lederne for Northumbria Community, en keltisk kommunitet, skriver for å informere om det som har skjedd, og beskriver Alan på denne måten:
Høyt elsket og verdsatt.
Det er sant. Høyt elsket av Gud, og av alle sine mange venner, og verdsatt av alle som kjente ham.
Jeg ble sittende å se på bilder på Facebook i går, og der - på bilder fra en 48 timers bønn og lovsangskonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010, finner jeg igjen Alan. Jeg ser han er stert preget av kreftsykdommen. Men midt blant de som lovpriser og tilber Gud står han: I ærbødighet, i tilbedelse.
Det gjør et veldig inntrykk. En mann så preget av sykdommen som har gjort ham gusten, gir alt han har og mer til i tilbedelse av Ham som Alan elsket mer enn noe annet på jord: Herren Jesus.
Nå er han hjemme hos Gud. Når jeg hørte om hans død, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 112,6:
"For den rettferdige skal være i evig minne".
Ja, Alan vil bli husket - av mange. Måtte Guds shalom hvile over de han etterlater seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar