Med den hjelpen de fikk fra mennoniter i Nederland kunne familien Wiegner og de som reiste sammen med dem begynne på nytt i Pennsylvania. De ryddet land, plantet epletrær og bygde tømmerhus.
Selv om Christoph ofte følte seg syk (han slet med fordøyelsesproblemer), arbeidet han hardt sammen med de andre. Men han glemte ikke det løftet han hadde gitt til Kristus. Midt oppe i dette at familien hans forsøkte å etablere seg ute i villmarken fortsatte han å tale med Kristus hele dagen lang. Han oppmuntret sine brødre og søstre i Herren, og i 1736 kunne han ønske August Gottlieb Spangenberg fra Herrnhut velkommen.
Christoph hadde kjent August Gottlieb Spangenberg (bildet), en tysk søkende fra Universitetet i Jena, helt siden han levde sammen med moravianerne i Oberlausitz. Nå vokste deres vennskap mens de arbeidet med på bryte nytt land og dyrket frem avlinger - universitetsprofessoren og flyktningen fra Scheslien side om side. Mens de arbeidet ba de og samtalte om de nye utfordringene som møtte dem i deres nye hjemland.
"Men den friheten alle har i den nye verden", kommenterte Spangenberg, "har folkene her oppfunnet sin egen religion. Jeg tror vi kan kalle den 'Pennsylvania-religionen', der alle gjør det som er rett i deres egne øyne. Men det er liten kjærlighet til Kristus."
Christoph var helt enig: "Det alle trenger å gjøre," sa han til Spangenberg "er å søke Kristus i lag. Hvis vi kunne legge vår sekterisme til side og vi alle kom sammen igjen inn i fellesskapet med Kristus, med Ham som hodet for kirken, vil lyset igjen skinne fra lysestaken."
Med øyne som skinte fortsatte han å dele sin visjon for 'Guds åndelige fellesskap i Pennsylvania'.
Og August Gottlieb Spangenberg lyttet med en voksende følelse av undring. Visjonen var identisk med hans egen!
Allerede i 1736 hadde Johann Adam Gruber bedt bosetterne i Pennsylvania å legge sine forskjeller til side og heller arbeide for enhet i Kristus alene. Nå forpliktet August Gottlieb og Christoph seg på det samme. De begynte å snakke med sine naboer. Søkere fra Den reformerte kirken, Heinrich Antes og Johann Becthel, fanget visjonen og begynte å arbeide sammen med dem. Det samme gjorde Johann Adam Grüber, de to Dunkhard brødrene Wilhelm og Andreas Frey, Conrad Weiser (som arbeidet som indianer-tolk og medlem av Ephrata Society), Christian Weber, Francis Ritter, Gottlob Büttner, Wilhelm Zander (som ble misjonær i Surinam) og andre. De kalte seg De forente brødre i Skippack og de møttes i sine hjem for å be.
Etter at grav Nikolaus Ludwig von Zinzendorf kom til Pennsylvania fikk disse møtene hos De forente brødre enda større omfang. Et av disse møtene ble holdt på låven til Jan de Turck. Som et resultat av dette møtet og Brødremenighetens undervisning ble tre indianere kristne og døpt. De tok navnene Abraham, Isak og Jakob.
Christoph Wiegner - som alltid var ved dårlig helse - levde bare tre år etter dette møtet. Hans 'forente brødre' ble spredt rundt omkring, men de bevarte enheten. Gottlob Büttner og Wilhelm Sander dro til Surinam. Sønnen til Heimrich Antes dro til Egypt. Wilhelm Frey reiste til Sveits, Nederland og Skandinavia. Av Christoph's venner var det bare noen få som ble igjen i det lille Schwenkfeld-samfunnet i det sørøstlige Pennsylvania. Ikke noe passet dem bedre.
Alt det Christoph ønsket seg for de troende på hver enkelt lokale sted var at de levde med hverandre som lemmer på Kristi kropp - og på den måten for det Riket som kommer.
Kilder: Peter Hoover, lederen for Rocky Cape Christian Fellowship, Australia. Og: Erb, Peter C., (editor) The spiritual diary of Christopher Wiegner, 1712-1745, Society of Descendants of the Schwenkfeldian Exiles, Pennsburg PA, 1978.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar