Evangelisten Matteus forteller oss at "folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Judea og landet omkring Jordan..." (Matt 3,5)
Den kamelhårkledde mannen med lærbelte om livet, hvis ernæring bestod av gresshopper og villhonning, med det radikale budskapet: "Vend om, for himmelriket er nær", hadde en forunderlig dragningskraft på mennesker. Han var den siste av profetene i den gamle pakt. Fra profeten Malaki's dager og frem til døperen sto frem i Judeas ødemarker, hadde himmelen vært taus i flere hundre år. Nå sto det frem en mann - som hadde avlagt nasireerløftet, en beder og en Guds venn, som oppfylte en annen profets forutsigelser: "han skal vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene ..." (Mal 4,6)
Døperen var forløperen for Kristus, og senere skulle Han peke på Kristus og si: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)
Det er mye vi kan lære av Johannes.
Men på denne St.Hans aften vil jeg stanse ved det jeg begynte med, nemlig det som handler om troverdigheten av levd liv. Ordene kan være en hindring for oss når det gjelder det budskapet vi ønsker å formidle. Hvis livet vi lever blir slått ihjel av det liv vi lever er vårt vitnesbyrd ikke verdt mye.
Men om livet vårt blir et vitnesbyrd i seg selv, ja, da behøver vi ikke si så mye. Lever vi med Kristus, i et nært vennskap og samfunn med Ham, vil våre omgivelser merke det. De som lever med Herren i Hans nærhet har en egen dragningskraft på andre. De vil oppdage - slik døperen Johannes - at folk kommer til dem. Slik var det de opplevde det de som søkte ut i Egypts og Syrias ødemarker og ørken. De søkte stillheten for å be. Og dro med seg andre som ville møte disse bederne for å lære av dem.
Dette vil jeg minnes i år når vi feirer St.Hans aften i Kristi himmelfartskapellet i kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar