Det er ikke et mål å komme hit fort. Selve vandringen hit er et mål i seg selv. Skritt for skritt. Da hender det jeg ber 'vandrerbønnen' av Martin Lönnebo, i takt med skrittene mine: "Alle mine ord og tanker Jesus, la dem glede deg." Eller jeg ber Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder." Eller: "Kyrie eleison" på inn- og utpust. Eller jeg er bare stille og lytter til Guds stemme.
Jeg går ikke langt. Det har jeg ikke krefter til. Den gamle skogsarbeiderkoia ligger inne på et frilfuftsmuseum i byen vår. Et fantastisk sted. Her er det så vakkert - og så stille. Og det er aldeles helt gratis å komme inn. En stor honnør til Gjøvik kommune som har åpnet opp stedet for allmennheten.
Når jeg er kommet frem setter jeg meg inntil veggen og hviler. Lenge. Lytter til fuglesangen. Og lytter for å høre Guds stemme.
Så tar jeg meg tid til å be. Fritt fra hjertet. For meg selv og for andre jeg blir minnet om å be for. Og jeg ber skrevne bønner.
Jeg har nemlig samlet på bønner gjennom flere år. De har jeg skrevet ned i en liten gul bok. Den har jeg med meg i sekken min hele tiden. Der finner jeg bønner for ulike anledninger. Jeg har bedt dem i så mange år nå at selv om de er skrevet av andre, så er de blitt mine. Jeg hviler i de slitesterke ordene.
Når bønnestunden er over leser jeg gjerne litt. I ryggsekken jeg alltid har med meg er det gjerne en bok, ganske ofte en oppbyggelsesbok, gjerne en som er riktig gammel. Når jeg er her på bønnestedet mitt leser jeg ikke for å bli underholdt, men for å bli oppbygget. Da følger gjerne Isak Syreren fra 600-tallet med meg. Den lille boken med sitater fra Isak har fulgt med meg i flere år. Hos ham finner jeg så mye godt - og oppbyggelig - og utfordrende. Noe å strekke seg etter.
Turen tilbake til bilen er alltid en gående meditasjon. Jeg skal skrive litt mer om det senere, hvordan det fungerer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar