Og den brant veldig, som det stormvær den er. Det er anslått at det cirka år 100 etter Kristus fantes omlag 200.000 kristne (1). Menighetsveksten var eksplosiv! Omkring år 300 - mens menigheten fremdeles var en martyrkirke - blir det anslått at det fantes 8 millioner kristne, noe som utgjorde en femtedel av hele Romerrikets befolkning. (2)
Den romerske keisermakten gjorde alt det som sto i dens makt for å knuse denne radikale apostoliske bevegelsen av selvstendige, frie menigheter. Omkring år 100 var disse menighetene preget av bønn, sang, skriftlesning, forkynnelse og feiring av Herrens måltid. De ble ledet av et lokalt eldsteråd, og man kom sammen i hus, store nok til å romme alle som lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro.
Kraftige forfølgelser gjorde apostelkirken til en martyrkirke. Men forfølgelsene satte ingen stopper for dens utbredelse. Heller tvert om. Slik vi også har sett det i moderne tid. Forfølgelsene fører til at menigheten renses som i en ilddåp. Og mennesker som blir vitne til grusomhetene som gjøres mot menigheten blir grepet av å se det mot og den sterke overbevisning den lidende kirke har.
Lewi Pethrus skriver i sin bok: "Urkristna Kraftkällor":
"Når fienden raste som verst, feiret menigheten sine største triumfer ... Forfølgelsen har alltid hjulpet Guds rike fremover. Hva stormen er for luften, og hva den overskyede regnværsdag er for jorden, det er forfølgelsen for Guds menighet - en forkledt velsignelse." (3)
Ulike romerske keisere forsøkte på forskjellig vis å ta kvelertak og drepe urkirken - de mislykkes en etter en. Da sto det i grunnen bare et alternativ igjen: slutte fred med de kristne og på den måten overliste de og få makt over den. Det var nøyaktig denne slue planen keiser Konstantin satte i verk.
Den danske salmedikteren, presten, forfatteren, filosofen og historikeren, N.F.S Grundtvig sier det så treffende:
"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifax Maximus)." (4)
En av lederne for den frie menighetsbevegelsen ved siden av det som skulle bli kjent som Oldkirken, eller Storkirken, var Donastus Magnus, uttrykte det slik:
"Quid sit imperatori cum ecclesia?" (5)
Sagt på norsk: "Hva har keiseren med kirken å gjøre?"
Konsekvensene av sammenblandingen som nå skjedde ble nemlig store. På mange områder, både teologisk og politisk. Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på noe av dette.
Først litt om keiser Konstantin og dennes forhold til den kristne tro. Han ble døpt først på sitt dødsleie. Årsaken skal visstnok være at man på den tiden ikke kunne gi syndsforlatelse etter at noen var døpt. Og denne keiseren, som av enkelte kristne blir karakterisert som 'apostel-lik' og er kanonisert som helgen, hadde litt av hvert å svare for:
"Konstantin kan vanskelig kalles helgenaktig av karakter. Han lot myrde alle sine konkurrenter til keisertronen, fra Maxentius til Licinius. Hans andre søster Anastasia var gift med Bassanius, som Konstantin også lot henrette. Han drepte ikke bare begge sine svogere, han gjorde også Licinius’ sønn til slave da gutten ble voksen, og lot ham slå i hjel. Konstantin sørget for å få sin svigerfar Maximian kvalt. Han hadde heller ingen skrupler da han også beordret sin kone Fausta kvalt i badet fordi hun angivelig hadde vært ham utro med hans sønn Flavius Julius Crispus. Noe tidligere i 326 hadde han beordret Crispus henrettet. Crispus hadde vært konsul tre ganger og nylig utmerket seg i felttoget mot Licinius. Et epigram i samtidens Roma sidestilte Konstantins drap på sine nærmeste med Neros drap på slektninger. Man mistenker at kristendommen for ham bare var et middel til å herske eneveldig over imperiet. Men han var ingen kyniker som bare utnyttet kristendommen – som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antakelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket." (6)
(fortsettes)
Noter:
1) Henry Ussing; Evangeliets sejergang ud over jorden. Gads forlag, København , 1924, side 380
2) samme bok, side 13.
3) Lewi Pethrus: Urkristna Kraftkällor, side 105-106
4) N.F.S Grundtvig: Håndbog i middelalderens historie. Karl Schønbergs forlag, København, 1862, side 51.
5) A.Fabricius: Kirkehistorie for folket. Em. Langhoffs forlag, 1901, side 35.
6) Den salige keiser Konstantin I den store. www.katolsk.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar