"Du vil kjenne treet på grunn av dets frukter." Hvordan har den materialistiske, suksess-drevne kristenheten hjulpet vårt samfunn? Er alle korsene rødt neonlys som du ser i byene våre kirkens sanne lys? Vårt land er ledende i verden når det gjelder alkoholisme, seksuell trakassering, bilulykker og et akademisk press som kommer fra avgrunnen. Vår 'misjon' består i å skryte de høye inntektene våre. Imellomtiden har vi gravd ned våre fjell og elver med søppel og byene våre er innhyllet i smog. Nå trenger vi virkelig å våkne og slutte å prøve å lure Gud. Den kristne tro spres i dag som mat som selges på markedet, en mat som er stappende full av giftige kjemikalier, men som er pent pakket inn. Vi må slutte å bruke Jesu navn for å selge falsk kristendom.
Jeg har nettopp beskrevet min kristne landsby oppe i fjellene, men ikke alt der var av det gode. Når den kristne tro kom til vår landsby, ble vår tradisjonelle kultur ødelagt. Den ble stemplet som overtro og avgudsdyrkelse. Vi kristne gav opp våre vakre tradisjoner og adopterte julen som som vår viktigste høytid. Vi gikk helt bananas med Julenissen, Rudolf, juletrær og julekort.
Jeg fornekter ikke at vår tradisjon hadde sine dårlige såvel som sine gode sider. Men er det rett å avvise alle aspekter av en kultur som har formet våre sjeler for tusenvis av år? Gud er nærværende selv uten den kristne tro; Han trenger ikke kirkegjengere for å kunne handle. Om et land er kristent eller ikke, så regjerer Gud uansett. Han har hersket over universet i utallige tider. Misjonærene tror at Gud er avhengig av dem og deres forkynnelse, at Han går etter deres stier, og blir værende bare der hvor de har vært. Men lenge før den kristne tro ble forkynt, våket Gud over hele verden. Det kan være et folk ikke har kjent Ham med sine sinn, men deres hjerter har kunnet føle Ham.
Jeg husker når mor til min venn Pan-son levde. Naboen hennes, en kvinne som akkurat hadde fått barn, sultet. Mor til Pan-son tok ris fra urnen i Tempelgudens helligdom og kokte den til henne. Risen i denne urnen var ikke bare for tempelguden, men reddet livene til døende mennesker - den var et mirakel.
Det var også helt vanlig at når et familiemedlem skulle legge ut på en lang reise, ville familien fylle en bolle ris for dem til hvert måltid. Den risen ble servert til alle veifarende som for forbi; som dukket uventet opp. Selv i de fattigste hjem ble aldri noen besøkende sendt sulte bort; og de som var litt mer velstående hadde alltid et rom som sto klart for en som var på reise. Folk som arbeidet ute på markene og som skulle spise lunsj ville rope på en forbipasserende og invitere ham til å spise sammen med dem.
Å kalle disse tradisjonene for overtro eller avgudsdyrkelse gjør noe som er hellig vanhellig. Apostelen Paulus sa at selv en tro som kan flytte fjell er for ingenting å regne uten kjærlighet. Du kan reise over hele verden på evangeliseringskampanjer, bygge kirker med tusenvis av medlemmer, men det er for ingenting å regne om du ikke har kjærlighet. Selv om du kan memorere hele Bibelen, helbrede tusenvis av mennesker, eller skaffe deg en doktorgrad fra et førsteklasses seminar, er det for ingen ting å regne om du ikke kan vise kjærlighet overfor ordinære mennesker.
Kirkene i Korea må lære dette på nytt. Hvis vi gjenoppdager det sanne evangeliet om Jesus - ikke det vestlige evangeliet - vil vi finne Guds åndepust. Da vil vi få se at Han har arbeidet i landet vårt helt siden Han skapte verden.
For mange år siden drømte jeg om å bygge en ny type kirke, men egentlig er det å gå glipp av poenget: hele universet er Guds menighet. Mitt eneste ønske er å leve rettskaffent innenfor det sammen med hele naturen - mennesker, dyr, planter - hvor vi alle tjener hverandre. Dette er hva Gud ønsker. Dette er årsaken til at Han sendte Jesus til jorden. Jesus lærte oss å elske ved å tjene hverandre, og Hans blod ble utøst og Han døde for dette. De virkelige avgudene og de ekte demonene i vårt land er imperialisme, atomvåpen, diktatur og vold.
---
Denne artikkelen ble første gang publisert i Uridului Haneunim, Seoul 2008. Jeg har oversatt den fra tidsskriftet The Plough, utgitt av Bruderhof-bevegelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar