Det som tiltaler meg så sterkt med fader Johannes er denne hellige mannens menneskelighet! Det kan jo høres ut som en motsetning, men er ikke det. Jeg sikter til en periode i hans liv hvor denne prestmunken var forstander for Hellige Trifons kloster i Petsamo ved Nordishavet. Elleve år tilbrakte han i disse svært hardføre områdene. Forholdene var svært vanskelig. Fader Johannes slet med depresjon og alkoholmisbruk. Livet ble for vanskelig. Slik kan det gå med oss alle.
Ledelsen ved Valomo kloster i det russiske Karelen, hvor fader Johannes hørte hjemme, fikk hentet fader Johannes hjem igjen. Dit hadde han lengtet alle disse årene. Her fikk han hjelp og omsorg, og her leget Gud de indre sårene til fader Johannes. Gud reiste ham opp igjen.
Da han var 65 år ble han valgt til hele klosterets skriftefar. Det oppdraget hadde han helt frem til hans død, i 1958. Fra perioden 1939 til 1956 er det bevart et utvalg sjelesørgiske brev, som for noen år siden ble utgitt på svensk. Jeg er så heldig å ha et eksemplar, som er en riktig gullgrube. Her er erfaringsbasert visdom. Destilert gjennom lidelsessamfunnet med Jesus.
I dag er det minnedagen for fader Johannes av Valamo. Vi feiret hans minne på onsdag i Kristi himmelfartskapellet. Nå skal jeg bruke litt av lørdagskvelden til å lese hans brev.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar