Kol 1,15-16: Jesus er Guds eikon! Gnostikerne derimot, mente at Jesus bare var en av mange mellommenn mellom Gud og mennesker og selv om Han var stor, var Han bare en delvis åpenbaring av Gud. Paulus avviser dette fullstendig: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte." (Fil 1,25) Med andre ord: Slik Jesus er, slik er Gud. Dette er en del av Jesus selvpresentasjon. Når Filip sier til Jesus: "Herre, vis oss Far, det er nok for oss," så svarer Jesus: "Kjenner du meg ikke Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: Vis oss Far? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv. Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far er i meg." (Joh 14,8-11)
Denne tidlige kristne trosbekjennelsen tar utgangspunkt i at Kristus er den usynlige Guds bilde. Her brukes et gresk ord som vekket mange assosiasjoner hos dem som leste dem, nemlig det greske ordet 'eikon', hvor vi henter ordet 'ikon' fra. Ordet betyr 'bilde'. Når den som forfattet disse linjene brukte dette ordet i den sammenhengen, slås det fast at Jesus er det fullkomne uttrykket for Gud. For å se hvordan Gud er, må vi se på Jesus.
Men det er mer i dette ordet enn som så. Dette var noe å tygge på både for jøde og greker og for en gnostiker:
Både Det gamle testamente og de bøkene som ble skrevet mellom de to testamentene har mye å si om visdom. Blant annet kapittel 2 og 8 i Salomos ordspråk. Der heter det at Visdommen er evig som Gud selv. I Visdommens bok, et utenombibelsk skrift, 7,26, blir 'eikon' brukt om visdommen. Der er Visdommen et 'eikon' av Guds godhet. I Det nye testamente blir denne Visdommen kroppsliggjort i Kristus. Paulus skriver i 1.Kor 1,23-24: "Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom."
Grekerne, hedningene, var på sin side opptatt av 'logos', av 'ordet'. Eller 'Guds-fornuften'. For dem handlet det om at det var 'logos' - 'ordet', 'fornuften', som skapte verden. Dette kunne gnostikerne være enige i. 'Logos' styrte stjernene i sine baner og fastsatte naturlovene. I kristen tro er det slik at Kristus er dette 'logos', selve Ordet, som er blitt inkarnert, kroppslligjort i Guds eikon, bilde. Kristus er selve BILDET eller PORTRETTET av Gud.
Det andre greske ordet som brukes i denne trosbekjennelsen er ordet 'pleroma'. Kristus er Guds 'pleroma'. Ordet kan oversettes 'fylde'. Kristus er ikke bare en 'skisse' av Gud, noe ufullstendig. Kristus er Guds fulle åpenbaring, Han er fylden av alt det Gud representerer! Det er ikke noe å legge til. Ingen over, ingen ved siden av.
Så kommer vi til noe som er særdeles aktuelt i vår tids nyåndelighet og religiøse strømninger, og som vi blant annet møter hos Jehovas vitner, nemlig troen på at Kristus er et skapt englevesen. Men Kristus er ikke skapt, Han er født. Den tidlige kirken slår fast i Den nikenske trosbekjennelsen: '... født av Faderen fra evighet, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen...' Det sto en kamp om kristologien da som nå, derfor er kirken tindrende klar i sin bekjennelse og rydder en hver tvil til side. Denne trosbekjennelsen likedan: "den førstefødte før alt det skapte." (Fil 1,15)
Ifølge gnostikerne ble skaperverket utført av en fjern gud, som ikke bare var likegyldig, men direkte fiendtlig til den sanne Gud. Denne trosbekjennelsen understreker at Guds medarbeider under skapelsen er Hans Sønn.
Han er den førstefødte, som står over alt det skapte, jfr. Kol 1,15. Det er to ting vi skal merke oss: den førstefødte var i jødisk tankegang svært alminnelig å bruke som et hedersnavn. Et eksempel på dette er 2.Mos 4,22 hvor Herren sier om Israel: "Israel er min førstefødte sønn." Meningen her er at Israel som nasjon er Guds kjæreste barn. For det andre er 'den førstefødte' en betegnelse på Messias. Et eksempel på dette er Salme 89,28 hvor det heter om Messias: "Jeg gjør ham til min førstefødte, den høyeste blant kongene på jorden." Når denne trosbekjennelsen sier at Sønnen er den førstefødte, som står over alt det skapte, da menes det at den høyeste ære blant hele skapningen tilhører Ham.
Det er ved Sønnen alle ting ble skapt. Dette gjelder alt, både i himmelen og på jorden, både det synlige og det usynlige. Gnostikerne ga englene stor plass, noe vi også ser i den moderne nyreligiøsiteten. Apostolisk tro gir Kristus førsteplassen. Englene er ham underordnet. Kristus er skaperen, og han har ikke bare skapt alt, men alt er skapt til ham. Til hans ære. Sønner er altså ikke bare den som handler i skapelsen, men han er også målet for all skapningen. Det vil si: alt er skapt for å høre ham til, og det var i skapningens tilbedelse og kjærlighet han skulle ha sin lyst og sin glede.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar