mandag, august 16, 2021

Din kjepp og din stav trøster meg


Noen vanskelige netter i de siste har jeg grunnet på en setning fra Salme 23: "din kjepp og din stav de trøster meg." Når nettene blir lange, blir det av og til mange urolige tanker og når marerittene setter inn kan man bli et vergeløst offer for angsten. Da er det godt å gripe fast i Guds løfter. 

Hyrdestaven er praktisk til så mye for en gjeter. Kroken på staven kan blant annet brukes til å dra opp igjen sauer som hadde falt, men gjeteren kunne også bruke den til å jage villdyr som ville angripe flokken. Og det er akkurat den siden av hyrdestaven jeg har grunnet på. Jeg har blant annet tenkt på at det er gjeterens oppgave å bruke den! Ikke sauen. Det er godt å tenke på når man ikke har krefter til å kjempe selv.

Da holder det å hviske navnet Jesus, for: "... det skal forjage alt ondt og alt stygt, det skal fordrive hver redsel og frykt. I dette navn skal jeg sovne inn trygt, Jesus, Jesus."

Så undrer jeg meg på hvorfor enkelte kristne blir så provosert over jeg er åpen med hvordan jeg opplever å ha en sykdom som Parkinson, hvor man blir så sårbar. For en tid tilbake ble en kjent kristen forkynner rasende på meg, fordi han mente at jeg bruker sykdommene jeg sliter med til å få sympati, og mente at en kristen forkynner bør opptre sterk. 

Jeg kunne selvsagt valgt beholdt masken på, virket sterk utad, men da måtte jeg samtidig fornektet realietene, og i praksis løyet. Er det veien å gå for en kristen? Leve på en løgn. Er det ikke da bedre å være ærlig og sannferdig og våge seg på være skrøpelig? Heller det enn det rådet jeg fikk nylig fra en annen kristen: Slutt med selvmedlidenheten! 

Hvorfor det egentlig? Det er lov å være lei seg, det er lov å være redd, det er lov å kjenne på maktesløsheten. Selv for en kristen. Selv for en pastor.

For: jeg er bare et menneske i Kristus.

Paulus kom skjelvende og redd til Korint, han var syk da han besøkte Galatiaområdet, han snakket om at da han var svak, da var hn sterk. Og jeg er ikke Paulus. Troskjempen. Jeg er bare meg.

Så er jeg glad og takknemlig for å tilhøre en menighet - Brumunddal baptistmenighet - hvor det er plass for en pastor som er alvorlig syk, og som aksepterer meg og er glad i meg. Så får heller de som er venner av meg på Facebook slette meg som venn, når de blir så provosert og sinna fordi jeg er ærlig med levd liv. Men det lover ikke godt for menighetslivet når friske mennesker blir provosert av de som bærer kroniske sykdommer. Da er det trangt.

Nå skal jeg straks avgårde for en tredje injeksjon av fire i øyet, i håp om å redde synet mitt på deet ene øyet. Dette er andre runde med injeksjoner.

Ingen kommentarer: