Det er den mest grunnleggende menneskelige ensomheten som truer oss og er så vanskelig å møte. Altfor ofte vil vi gjøre alt for å unngå konfrontasjonen med opplevelsen av å være alene, og noen ganger er vi i stand til å lage de mest geniale enhetene for å forhindre at vi blir minnet om denne tilstanden. Vår kultur har blitt mest sofistikert når det gjelder å unngå smerte, ikke bare vår fysiske smerte, men også vår følelsesmessige og mentale smerte. Vi begraver ikke bare våre døde som om de fortsatt var i live, men vi begraver også smertene våre som om de egentlig ikke var der. Vi har blitt så vant til denne anestesitilstanden at vi får panikk når det ikke er noe eller ingen igjen som kan distrahere oss. Når vi ikke har noe prosjekt å fullføre, ingen venn å besøke, ingen bok å lese, intet TV-program å se på, eller ingen plate å spille av, og når vi står helt alene alene, kommer vi så nær åpenbaringen av våre grunnleggende menneskelig alenehet og er så redde for å oppleve en altomfattende følelse av ensomhet at vi vil gjøre hva som helst for å få det travelt igjen og fortsette spillet som får oss til å tro at alt er bra tross alt.
- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar