Hans nærvær kom med morgengryet. Jeg kikket på klokken, Da var den 05.00. Da han gikk igjen var klokken nærmere 0800. Jeg var lys våken. Soverommet var fylt med fred og ro. Like før jeg gikk til ro for natten hadde jeg uttrykt min skuffelse over at jeg ikke kom meg til bønnekonferansen på Grimerud. Koronaen satt en effektiv stopper for det. Jeg hadde også satt ord på hvor sliten jeg var av den høye feberen, og smertene. Og på frustrasjonen over spill av dyrebar tid på intetsigende nonsens på TV. Men hva gjør du når du ikke orker å lese, lytte eller for den skyld har krefter til å be, og timene snegler seg av sted?
Så hadde jeg sovnet. Og våknet med Hans nærvær.
Så begynner Han å tale om de i våre øyne ubetydelie tingene i livene våre, som er viktige bygningsmaterialer i det Herren er ute etter å utøre, at troskapen i det lille må vise seg før vi kan settes over noe større. At troskapen i lønnkammeret er selve testen, ikke hva vi gjør i det offentlige rom, og at styrken i det vi gjør offentlig, hentes fra tiden brukt i lønnkammeret. At Han er mer interessert i meg, enn i bønnene mine. Han sier at om jeg ikke skulle be mer i det offentlige rom, ville Han fortsatt elske meg mer enn bønnene jeg ber. At alt handler om relasjonen til Ham.
Så sa Han ting som nok hører til det veldig private.
Så trakk nærværet seg tilbake etter nesten tre timer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar