Behovet for trygghet

I det siste har jeg tenkt mye rundt dette som har med trygghet å gjøre. Det har selvsagt sammenheng med den utryggheten sykdom kan skape. Parkinsons gjør meg sårbar. Jeg kan bli lei meg. Jeg kan reagere på høye og sinte stemmer. Tårene kommer oftere enn før. Det er nok ikke så lett for andre å forstå helt ut, hva dette betyr, om man ikke har opplevd det på kroppen. Med Parkinsons følger også ofte skremmende drømmer.

Derfor er jeg opptatt av å skape trygge rammer for livet mitt. Hver av oss må gjøre det på egen måte. For vi er forskjellige. Fastlegen min lærte meg et nytt ord: selvivaretagelse. Det er det jeg holder på med om dagene. Det innebærer blant annet å lære seg til å sette grenser. Hit, men ikke lenger. Selvivaretagelse innebærer også å si nei, også nei til det gode. Og det innebærer begrensningens kunst.

Et bibelord i denne sammenhengen betyr mye for meg:

'Den som sitter i skjul                                                                                                                           hos Den høyeste 
og finner nattely i skyggen
av Den veldige,
han sier til HERREN:
Min tilflukt og min borg,
min Gud
som  jeg setter min lit til.'
(Salme 91,1-2)

Gud er min trygghet.

Jeg elsker dette uttrykket: 'nattely i skyggen av Den veldige.'

Som forkynner har jeg sluttet å skremme folk. Jeg vil heller hjelpe mennesker til å finne fred med Gud. Jeg vet av egen erfaring at jeg trenger å være trygg. Det er nok av ting som skremmer og skaper uro.

Ingen bibelsk begrunnelse for å feire nattverd en søndag i måneden

I formiddag har jeg tatt del i Herrens måltid sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Brumunddal baptistkirke. Det er alltid en stor glede, enten det er der, eller i andre sammenhenger hvor brødet brytes.

For noen dager siden fikk jeg en epost fra min gode venn, Peter Hoover, som er anabaptist, og som jeg gjennom årenes løp har oversatt mange artikler av og publisert her på bloggen. I hans siste artikkel forteller han om et fornyet syn på nattverden, som jeg tror flere enn meg vil ha glede av å lese om. Derfor har jeg oversatt deler av den til norsk. Han forteller innledningsvis om at en av de største endringene som skjedde etter at han og familien hans og det fellesskapet de tilhørte forlot Mennonite Church i Rainham Township i Ontario i Canada, og ble medlemmer av et annet anabaptistisk trossamfunn: Disciples of Christ, handlet nettopp om nattverden.

I denne sammenhengen feirer man nemlig nattverd hver uke.

"Til å begynne med synes nok mange av folkene våre at det ble litt for ofte. Ville ikke folk gå lei? Ville ikke det bare bli et ytre rituale som ikke kan forvandle våre hjerter? Noen kritiserte og stilte spørsmålstegn ved det hele. Men noen av de som hadde slått seg i lag med Disciples of Christ og ble en del av fellesskapet, kom ganske raskt til den konklusjonen at det å delta i en ukentlig nattverdfeiring, når den utføres i Kristi Ånd, innebærer en forvandlende kraft, et fullstendig skifte av fokus, som fullstendig endret det de hadde opplevd tidligere. I stedet for å fokusere på en endeløs mengde med undervisning og forkynnelse, i en synagoge-stil, som er vanlig blant menonittene, ble deres møter nå en sann gudstjenesteerfaring. Fokuset var nå på Jesus og hans frelsende verk på Golgata, i stedet for å repetere sannheter alle allerede kjente.

På toppen av dette, tok det ikke lang tid før de begynte å forstå at denne forskjellen i fokus, denne erfaringen med Kristus istedenfor å bare snakke om ham og bibelen, kom fra Kristus selv og hans apostler. The Disciples of Christ informerte dem - og de har helt rett i dette - at for de første 1500 år etter Kristi oppstandelse, feiret alle kristne alle steder, nattverden konstant. I det minste hver uke, men i mange tilfeller, også oftere.

Når ble dette endret?

Endringen kom med Den reformerte kirke i Sveits på 1520-tallet."

Denne reformerte skikken begynte også mange av anabaptistene å følge. Senere også baptistene og pinsevennene. En nattverdfeiring en søndag i måneden har ingen bibelsk begrunnelse, den handler kun om kirkepolitikk.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 12

'Den sanne bønnen kommer ikke fra munnen, den kommer fra hjertet, det vil si fra hele mennesket. Den er et rop 'de profundis', fra djupet,' skriver den ortodokse teologen Olivier Clement.

Ved en anledning siterer Jesus en av profetene: 'Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.'

Det er mulig å be med munnen uten at ens hjerte er med. Det er mulig å be med munnen, mens man i tankene er et annet sted. Det er mulig å bruke velformede vakre ord, uten at ens hjerte er berørt.

Gud fri meg fra det!

Johannes Chrysostomos skrev ved en anledning, her i min oversettelse:

'Med bønn forstår jeg det som flyter ut av hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rives opp av stormen, slik er det bønner som er rotfestet: de stiger til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor salmisten sier: Fra dypet roper jeg på Deg, Herre. (Salme 130,1)'

Samtalens betydning

Som predikant håper man jo at det som man formidler gjennom forkynnelse og undervisning skal ha betydning og være viktig. Men for å være helt ærlig - og det skal man jo være - så spørs det jo hvor mange prekener som har gjort såpass inntrykk på at vi husker dem.

Noen er det nok - men det er nok færre enn hva vi predikanter liker å tro.

Da er det annerledes med den personlige samtalen.

Ser vi tilbake på de år vi har levd, særlig de av oss som har levd noen år, så husker vi nok samtaler med mennesker som fikk stor, ja, kanskje avgjærende betydning for våre liv.

Denne uken fikk jeg en telefon. Jeg skal ikke røpe hvem som ringte, men vedkommende ringte absolutt på rett tidspunkt. Samtalen skulle bli til stor hjelp for meg, og var som et varmt håndtrykk fra Vårherre. Noen så meg, og kunne formidle legedom i form av vederkvegende ord rett inn i min livssituasjon.

Jeg står overfor noen svært vanskelige valg for tiden. Beslutningene må jeg ta alene, men du hva det betydde å lytte til et menneske med mye livsvisdom og kjennskap til Guds veier.

Jeg har mer og mer tro på samtalen når vi skal formidle noe fra Gud. I den kan mye god åndelig veiledning finne sted.

Julekveld i mai

Finnes det noe bedre enn å få en bokpakke i posten? Det er få ting som kan måle seg med det. I går skjedde det, og innholdet i pakken kunne ikke vært bedre. En rynkende fersk bok om Henri Nouwen, med hittil upubilisert materiale som omhandler hans foredrag om kunstneren Vincent van Gogh.

Da blir det julekveld i mai. Og det passer jo med snøfjon i lufta.

Billedkunsten har helt siden starten betydd mye for mitt åndelige liv, og særlig mitt bønneliv de siste årene. Det gjelder ikke minst kunst av Rembrandt. Så mye faktisk at jeg måtte til St.Petersburg for å se originalmaleriet av 'Den bortkomne sønnen'. Det var en sterk opplevelse. Den sitter i kroppen fremdeles. Og jeg har tilbrakt mange timer med dette bildet foran meg i stille meditasjon og kontemplasjon over innholdet. En plakat av maleriet henger på veggen i stua vår.

Eller av Vincent van Gogh. Han har også fulgt meg i mange år. Ikke minst gjennom bøker av nettopp Nouwen. Eller den store russiske kunstneren Ilja Jefirmovitsj Repin.

Ikonkunsten står i en særstilling. De er med rette kalt 'vinduer mot evigheten'.

For meg er det godt å ha noe å feste blikket på når jeg ber. Så slipper øynene å flakke og øynene ta fra meg oppmerksomheten. Slik er jeg skrudd sammen. Andre har det på andre måter. Om jeg tilber elller ber til ikoner. Nei, det har jeg aldri gjort.

Nå skal jeg hygge meg med Vincent van Gogh og Henri Nouwen.

Det begynner å nærme seg - meld deg på i dag

Nå er det bare 27 dager igjen til dagsretreaten i Kristi himmelfartskapellet på Kristi himmelfartsdag!

Årets foredragsholdere er Ragnhild Helena Aadland Høen og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Ragnhild Helena Aadland Høen (bildet), er en kjent og kjær stemme for mange gjennom sine kronikker, som fast spaltist i Vårt Land, andaktsholder i NRK, som blogger. Ragnhild Helena tilhører Den romersk-katolske kirke, og har et spesielt hjerte for at den hellige øya Selja, gjenreises som et bønnens alter for Norge.

Vi er så heldige at Anne Kristin- og Sven Aasmundtveit blir med også i år. Det vet vi mange setter pris på. De er kjent for sin gode formidlingsevne gjennom fortellinger fra Bibelen, salmer, dikt, sang, ikoner og forkynnelse. Ekteparet tilhører Den evangelisk-lutherske frikirke.

Forstander for Kristi himmelfartskapellet, Bjørn Olav Hansen, er liturg i forbindelse med nattverdgudstjenesten, som avslutter retreatdagen. Hansen er pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Kristi himmelfartsdag er i år torsdag 30.mai. Vi begynner dagen kl.12.45

Det gjelder å melde seg tidlig, da det er begrensede sitteplasser. I fjor var det besøksrekord.

Du melder deg på ved å sende en sms til: 90525875 eller 99621281

Ingen påmeldingsavgift, men det gis anledning til å gi en gave for å dekke utgiftene. Ta med matpakke! 

Årets tema er:

Hellige hus - hellige steder.

Skulle det bli dårlig vær vil foredragene bli holdt i Toten frikirke, mens gudstjenesten vil bli holdt i Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten kommune.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 12

Jeg kommer stadig tilbake til et forunderlig ord fra Jakobs brev i min lønnkammertid:

'Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han lar latt bo i oss.' (Jak 4,5/2011 oversettelsen)

Det er Den Hellige Ånd som skaper tørsten og hungeren i våre liv etter HAM SELV - Den treenige Gud. Den kristne troen handler ikke om en ting, en ide, men om en PERSON, om Jesus. Troen er først og fremst en RELASJON.

Jeg ber om at Den Hellige Ånd må FORØKE denne tørsten og denne hungereb.

Gjøre den djupere. Sterkere. Tydeligere.

Slik at jeg kan elske HAM mer.

Men det er en annen side ved dette:

Herrens lengsel etter meg. Brudgommens lengsel etter bruden:

'Du har inntatt mitt hjerte, min søster, min brud. Du har inntatt mitt hjerte med et eneste blikk fra dine øyne...' (Høy 4,9)

'Inntatt' kan også oversettes: 'fanget'.

Kristus er så betatt, så fanget av sin brud, at Han med 'brennende iver', med nidkjærhet søker det Han har lagt igjen i oss, det liv Han har blåst inn i oss - sin Ånd.

Hvilket herlig liv dette er.

Kampen mot vranglæren

Enkelte 'moderne' kristne, som forsøker å leve løsrevet fra kirkens historie, som om ingen ting av betydning har skjedd før vår egen tid, snakker foraktelig om kirkefedrene, om om vi godt hadde klart oss uten dem.

Men hadde vi klart oss uten Athanasios av Alexandria (297-373)? Neppe. Da hadde den kristne tro sett annerledes ut, da  hadde heretikerne vunnet. Gud reiste ham opp, for at den apostoliske troen skulle bli bevart.

For på 320-tallet ble kirken truet av spilttelse omkring spørsmålet om Kristi natur: var Sønnen av samme natur som Faderen eller bare lik Faderen?

Spiller det noen rolle, sier du kanskje?  Er ikke dette bare teologiske spissfindigheter? Men ville Kristus være Guds Sønn om Han bare var 'lik Faderen'? Og om Han bare var lik Faderen, ville Han da være i stand til å frelse noen? Ser du, spørsmålet er av evighetsbetydning!

I dag feirer vi minnedagen om Athanasios av Alexandria, og det med rette!

I år 325 sammenkalte keiser Konstantin til et kirkemøte i Nikea i Lilleasia hvor dette spørsmålet skulle drøftes. Samtlige biskoper i kristenheten deltok. En som vakte oppsikt på dette møtet var en ung prest fra Alexandria som deltok i egenskap åå være sekretær for biskopen sin. Det var Athanasios.

Den kristne tro er blitt statsreligion. De grusomme forfølgelsene mot Kirken er opphørt. Nå truer en annen fiende. Den kommer innenfra, fra egne rekker. Fra prester og kirkelærere som ville tilpasse den kristne tro til omgivelsenes hedenske kultur og ikke minst krav på intellektuell forståelse.

Midt oppe i denne striden står en ung mann. 23 år gammel skriver han en oppsiktsvekkende bok som handler om inkarnasjonen. Athanasios, som den unge mannen heter, hevder i denne at Sønnen er Gud, kommet i menneskelig skikkelse når Han blir født av jomfru Maria. For visse prester hevdet at Jesus bare var et vanlig menneske, som hadde blitt usedvanlig velsignet av Gud. Athanasios hevdet - med rette - at om ikke Jesus er identisk med Gud ville Han ikke vært i stand til å tilveiebringe vår frelse. Disse prestene hevdet at Jesus var skapt på samme måte som englene, og de fornektet menneskenes synd og behovet for forsoningen.

Konflikten ledet frem til det berømte kirkemøtet i Nikea i 325, og munnet ut i en trosbekjennelse som ble formulert og antatt av vel 300 prester og biskoper som var tilstede. Mange av disse hadde overlevd grusom tortur i tiden før keiser Konstantin. Noen av dem hadde fått stukket ut øynene eller fått kroppsdeler avhugget. De bar preg av fattigdom og forsakelser. Hvordan skulle disse som hadde overlevd så mye nå fornekte den tro som hadde blitt overgitt Herrens hellige apostler?

Fem år senere er Athanasios blitt valgt og viet til biskop for menighetene i Egypt og Libya. Selv har han egyptisk bakgrunn. Han angripes av den tapende part fra kirkemøtet i Nikea. De planlegger sin hevn. En biskop ved navn Arsenus fant ut at han skulle gjemme seg i et kloster i ørkenen, og så skulle hans medhjelpere sette ut et rykte om at Athanasius hadde myrdet Arsenus. Athanasios blir arrestert, anklaget for mord. Et bevis på at Arsenios var blitt myrdet var en avhuggen hånd som ble lagt frem i rettssaken! Ingen tvil om at motstanderne til biskop Athanasios var villig til å gå langt for å få innflytelse over Kirken!

Komplottet mot Athanasios ble avslørt, biskop Arsenus ble hentet i ørkenklosteret, og stilt for retten. Men konflikten varte ved. Tilhengerne av arianismen gjorde hva de kunne får å få Kirken til å endre synet på hvem Jesus var.

Biskop Athanasios døde 77 år gammel, og fikk oppleve at bibeltro kristen tro seiret over villfarelsen. Senere skulle Muhammed ta opp tråden til arianismen, og grunnlegge en religion der Jesus ansees bare å være en profet. I dagens Sverige finnes det en "messiansk" forening som også tar opp tråden til arianismen, og påstår at Jesus ikke er Gud. Hvem har sagt at det er nytt at Kirken står overfor?

Hva jeg ber om personlig for tiden

Jeg har gjort Kol 3,1 til et personlig bønnemne i den fasen av livet hvor jeg befinner meg for tiden: 'Hvis dere da altså er oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.'

Jeg ber om to ting spesielt: Å ha rett blikkretning og rett perspektiv..

Jeg ber om å få se det som skjer i et evighetsperspektiv.

Hva er viktig? Hva teller? Hvilken verdi har det når alt kommer til alt? Hva skal jeg gi livet mitt til? Dagene? Timene? For det er så mange ting jeg kan sløse det bort på.

Når livet ditt begrenses av alvorlig sykdom, som ikke kan reverseres eller endres og som er progressiv, er det enkelte ting som ikke betyr noe lenger, mens andre ting får større verdi. Og da  gjerne de tingene som er selvfølgeligheter mens man er frisk.

Så har jeg en dristig bønn:

Om jeg kunne få et lite glimt av himmelen, av herligheten som venter? At Herren kunne dra det flortynne sløret mellom himmel og jord til side - om så bare for et kort øyeblikk  - og vise meg hva som venter.

Kunne du be for meg at jeg opplevde det?

En predikant etter mitt hjerte

Her om dagen kom jeg over en preken av Dr.S.M Lodgeridge (bildet), en for meg til da ukjent person. Men prekenen gjorde et sterkt inntrykk. Her var en mann som kjente sin Bibel, ja, viktigere enn det: Han kjente forfatteren! Han var tydelig preget av gudsfrykt og ærbødighet for det hellige.

Så jeg måtte forsøke å finne ut hvem denne Dr. S.M Lodgeridge var:

Initialene S.M står for Shadrach Meshach. Tenk det! Tenk å ha et så fantastisk fornavn! Han var født 7. mars i 1913 og døde i år 2000, den 4.april, for å være nøyaktig.

Shadrach Meshach Lodgeridge var pastor for Calvary Baptist Church, en altoverveiende afrikansk-amerikansk baptistforsamling i 40 år! Det var i årene 1953 til 1993. Han kom fra Robertson County i Texas, og døde i San Diego, California.

Men det er mer:

Han var den eldste av åtte barn og sønn av en baptistpastor. Shadrach Meshach ble skolelærer, men i 1940 kalte Gud ham til å begynne sin forkynnergjerning. Året etter giftet han seg med Virgil Mae Thompson. I 1942 ble han så pastor for sin første menighet: Fourth Ward Baptist Church i Ennis, Texas. I august 1952 ble han pastor for den menigheten han skulle legge ned mesteparten av sitt liv.

Men Shadrach Mesach var mer enn en pastor for en lokalmenighet. I sin levetid talte han til mer enn 100.000 mennesker. Han talte ved store korstogsmøter, vekkelsesmøter, og i evangeliske konferanser verden over. Og han var en betydelig skikkelse innen den baptistiske bevegelsen på nasjonalt plan i USA.

Han var såkalt moderator for The Progressive Baptist District Association, president for The California Missionary Baptist State Convention, men kanskje mest av alt er han kjent som den første presidenten for The National Missionary Baptist Convention of America, et av flere amerikanske baptistsamfunn.

Men det stopper ikke her:

Shadrach Mesach hadde flere doktorgrader og æresdoktorgrader. Han underviste ved flere teologiske høyskoler og satt i styret blant annet for The Billy Graham School of Evangelism.

Sist, men ikke minst, var han en betydelig skikkelse innen den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Som pastor for Calvary Baptist Church hadde han mange av denne bevegelsens ledere som gjester i kirken, deriblant Martin Luther King jr.

Hvilken tale jeg hørte på?  En med tittelen: The Lordship of Christ, men han er kanskje mest kjent for: That's my King, som er en seks og et halvt minutts beskrivelse av Jesus Kristus, mot slutten av en time-lang preken. Den ligger ute på utallige nettsider og søkemotorer, og har undertitler på flere språk.

Ser du etter solid bibelforkynnelse med Jesus i sentrum er Sadrach Mesach Lodgeridge absolutt verd å høre på!

Når minnene strømmer på

Så er maidagen der igjen. Det heter så i vår familie. Joda, jeg kjenner selvsagt også en annen dag, som med rette kalles så, den 17'de. Men for en som har vokst opp i et hjem som mitt, var 1.mai spesiell. I artikkelen som følger skal jeg forklare hvorfor.

1.mai er for meg fars dag, hvor minnene etter en svært god far strømmer på. Det er vemodets dag. Jeg sørger fremdeles over tapet etter far.

Her er en artikkel jeg skrev i 2016. Da var det gått 45 år siden han døde. Jeg husker dagen som om den skulle ha vært i går. I dag skal jeg besøke fars grav med nyplukkede blåveis og hvitveis.

At jeg fikk en så god far som det jeg gjorde, gjorde noe med Gudsbildet mitt. I senere år har det blitt så sterkt for meg  dette: når Jesus presenterer Gud, presenterer Han Gud først som Far.

Dette er et av de aller viktigste fotografiene jeg eier. Kvaliteten er så som så, men for meg er det viktig. Det er et bilde av faren min, Aksel Olav Hansen, eller Olaf, som de fleste kalte ham. For meg var han bare far, det vil si: den beste faren, av alle! Den lille lyshårede gutten på bildet er meg. Bildet er tatt på min første skoledag under glassepletreet i hagen vår, omkranset av masse løvetann.

I dag er det 45 år siden faren min døde. Den dagen står i mitt minne som den svarteste dagen i mitt liv. Fremdeles bærer jeg på vemodet og savnet. For - som jeg har fortalt her på bloggen før - hadde jeg en veldig god far.

28. desember er det faktisk 110 år siden han ble født. I Oslo. I fattige og enkle kår. Hans far dro til Amerika. Hans mor tjente til livets brød som bryggerivasker. Hun strødde på den bittelille lønna med å vaske klær for andre i iskaldt vann i Akerselva. Leif Juster vokste opp rett i nabolaget. Far og han kjente hverandre.

Faren min ble skomaker. Ved Salomon skofabrikk i Oslo. Jeg har bevart en skomakerlest i jern, som han har brukt. Senere arbeider ved Mustad fiskekrokfabrikk i Gjøvik. Spesialarbeider het det visst. Han galvaniserte fiskekroker. Og arbeider ble han hele livet. Hans røtter i norsk arbeiderbevegelse fornektet han aldri.

Mor dro til Oslo under krigen. Det var her hun skulle treffe sin store kjærlighet i livet. Mor var hushjelp og avisbud på Grünerløkka, hvor far bodde. Far slo følge med mor når hun gikk avisruta si. Slik oppstod forholdet dem i mellom. Far var 15 år eldre enn mor. Det ble aldri noe problem.

Det ingen visste var at både mor og far var involvert i Motstandsbevegelsen, og leverte hemmelige meldinger til motstandskjempere som bodde i området. Det kunne ha kostet dem livet. Gestapo var nådeløse mot slike. Heldigvis ble de aldri oppdaget. De giftet seg hos sorenskriveren i 1944.

Jeg var ikke store karen før jeg grep handa til far min og marsjere i takt til Internasjonalen mens røde faner smalt i maivinden. Det var stort med is og gratis kino på Folkets hus. Det var en helt spesiell atmosfære på selve arbeiderdagen i Hunndalen hvor jeg vokste opp.

Snill, omsorgsfull, kunnskapsrik med stor tilstedeværelse - slik husker jeg far. Det er hardt å miste sin far når du bare er 13 år.

Men det er så mye jeg skulle ha delt med far. Av alt som har skjedd siden han gikk bort. Av sorger og gleder. Av høydepunktene i livet. Som da jeg giftet meg, og da jeg ble far og da datteren min giftet seg. Alt dette skulle han ha vært med på! Han ville vært så glad i dem alle og stolt av dem. Det tok noen år før jeg klarte å komme tilbake til gravlunden hvor han hviler. Jeg orket ikke. Ikke før etter en spesiell opplevelse i Tyskland, som jeg ikke skal dele innholdet av her; men jeg kan si så mye at jeg så fars grav i et syn med vakre blomster rundt. Etter denne spesielle opplevelsen dro jeg rett til gravlunden når jeg kom hjem fra Tyskland. Det ble en sterk opplevelse da jeg endelig kunne sette ord på sorgen og få gråte ved fars grav.

Når far ble syk orket han ikke å gå i 1.mai toget lenger. Da skulle han heller ikke stå langs ruta for å se på. Det ble for vanskelig. Hele livet var han politisk engasjert og aktiv. Medlemskapet i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen beholdt han livet ut. Det var hjertet som førte til at han kom på sykehuset. Der oppdaget de at han hadde kreft og det skulle være kreftsykdommen som satte punktum for hans levde liv her på jorden. Jeg er veldig glad for at sognepresten i Hunndalen den gangen, Rasmus Aurdal, kunne fortelle meg noen år etter at far var død, at far hadde spurt etter han på dødsleiet og overgitt sitt liv i Herrens hender. Der i sykesengen fikk han del i Herrens hellige måltid. Det gir en veldig trøst. Vi skal sees igjen om litt.

I den sykdomsperioden jeg opplever nå kjenner jeg at jeg er veldig sårbar, så jeg skal ikke utlevere så mye mer enn dette. Denne dagen kjenner jeg på stor takknemlighet og stort vemod. Bedre far kunne jeg aldri fått.

Guds Ånd ber i oss

Stillhet betyr hvile, hvile for kropp og sjel, der vi gjør oss tilgjengelige for ham som har et større hjerte enn oss. Det er veldig truende; det er som å oppgi kontrollen over våre egne handlinger og la noe kreativt skje - ikke av oss, men med oss. 

Er det så rart at vi ofte er redde og utslitte, slik vi prøver å være våre egne herrer, prøver å begripe meningen med livet og strever med vår identitet?

Stillhet er øyeblikket der vi ikke bare stanser diskusjonen med andre, men også de indre diskusjonene med oss selv, der vi kan puste fritt inn og ta imot vår identitet som en gave. "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." Det er i denne stillheten Guds Ånd kan be i oss og fortsette sitt kreative verk i oss...Uten stillhet vil Ånden dø i oss, den kreative energien i livet vårt vil flyte bort og etterlate oss alene, kalde og trøtte. Uten stillhet mister vi kjernen vår og blir offer for alle som konstant krever vår oppmerksomhet. 

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther, 2019, side 137.

Prem Pradhan - radikal etterfølger av Jesus, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen om Prem Pradhan (bildet), kalt Nepals apostel. Den første delen ble publisert på bloggen fredag 26.april 2019, og sluttet med at Prem ble dømt til fengsel i 60 år!

Fengslene i Nepal krever at de innsatte har egne klær. En kopp med ris og to pennies gis de innsatte hver dag. Med de pengene skal de så kjøpe ved slik at de kan koke risen over åpen ild. Nettene ble tilbrakt i fengselsceller på 10 ganger 15 lange, og som ble delt med 20 andre innsatte. Alle sammen måtte ligge rett på jordgulvet.

I forbindelse med et av fengselsoppholdene ble Prem plassert på en spesialavdeling med mentalt syke. Han forstod raskt at flere av disse var besatt av onde ånder, så han begynte å be for dem. Så snart noen av disse ble satt fri og tok imot Jesus som deres frelser, ville han eller henne bli utspurt av fengselsmyndighetene. Når de nå ikke lenger var mentalt syke, ble de satt fri. Uten å vite det sørget myndighetene på den måten for å løslate gjenfødte kristne slik at de kunne plante nye menigheter over hele Nepal!

Flere ganger ble Prem flyttet til andre fengsler fordi så mange av fengselsvaktene og de innsatte ble kristne. Hvert nytt fengsel ble en misjonsmark. Tilsammen tilbrakte Prem mer enn 10 år i 14 ulike fengsler.

Men Gud hørte hans bønner. Han ble til slutt innvilget amnesti av Nepals konge. Og ikke bare det. Nepals konge har gitt ham æresbevisninger på grunn av Prems arbeid blant foreldreløse barn, og dronningen sørget for at barnehjemmene hans slapp å betale skatt.

Oppdatering og møteliste mai 2019

Her kommer litt informasjon til alle som ber for oss om kommende måneds møter, og litt om min situasjon. Først møtene og gudstjenestene hvor jeg skal tale:

Søndag 5.mai: Brumunddal baptistkirke kl.11.00
Mandag 6.mai: Tema bønn. UIO's bibelstudier i Lagshuset Oslo.
Søndag 12.mai: Sel baptistmenighet, Otta kl.17.00
Søndag 19.mai: Toten frikirke, Raufoss kl.11.00
Søndag 26.mai: Hamarkirken (Misjonssambandet) kl.11.00

Jeg er glad for at jeg denne måneden har det store privilegiet å få møte både lutheranere og baptister, og få dele Guds ord med dem. Det er ingen selvsagt ting i min situasjon.

Skjelvingen har forverret seg, og jeg har noen spasmer, men den største utfordringen for tiden er den stive nakken, som gir svimmelhet. Er også mer ustø og klarer ikke å holde meg på beina særlig lenge. Har endelig fått en elektrisk rullestol. Det tok nesten seks måneder. Be gjerne om at nakken kunne bli bedre, så jeg slipper svimmelheten. Har hatt en vurderingstime hos en fysioterapeut med spesialkompetanse på nevrologiske sykdommer, og skal ha en til.

Be også for May Sissel, min kjære følgesvenn gjennom livet, at hun får gode dager og styrke.

Takk for all godhet vi opplever, for alle gode hilsener, omsorg og kjærlighet.

Ingen vei tilbake

'A place of no return' er et begrep. Skal man være tro mot det man har sett, kommer man til et punkt hvor det ikke er mulig å kompromisse, hvor man ikke kan ta bekvemmelighetshensyn, men hvor man må våge å stå for noe. Selv om det koster.

For meg handler det om flere ting. Blant annet om Guds evige løfter til Israels land og folk. Om dem kan jeg ikke kompromisse. For meg personlig er dette blitt alvorlig. Noe samarbeide med erstatningsteologer, eller antisemitter eller antisionister, kan jeg ikke innlate meg på. Da svikter jeg Guds ord. Og for meg er Guds ord, slik det er gitt oss i Bibelen, Guds evige, uforanderlige og autoritative og guddommelig inspirerte ord.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til en klokker i Den norske kirke. Rolf Danielsen var hans navn. Takket være ham fikk jeg en kjærlighet til Guds utvalgte folk, jødene, til Israel og det profetiske ord allerede i tidlig tenårene. Jeg ble en kristen i 1972.

Rolf Danielsen tok oss ungdommer med hjem til seg for å åpne Skriftene for oss og hjelpe oss til å se Guds plan med landet Israel og med folket, jødene. Det gjorde så sterkt inntrykk at det sitter i kroppen, den dag i dag.

Underveis har det oppstått situasjoner hvor det enkleste og mest bekvemme hadde vært å ikke tone flagg, men da hadde jeg sviktet min tro og min overbevisning.

Israelske politikere kommer og går, det er ikke dem jeg setter min lit til. Men jeg har satt min lit til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - og det Han har gitt løfter om til Israels land og folk. For det holder til evig tid.

Om Gud skulle svikte sine løfter med hensyn til Israel, så har vi ingen garanti for at Han vil holde sine løfter til oss. Hvorfor skulle Han det? Men heldigvis - Gud er ingen løgner. Han er til å stole på. Derfor holder Hans løfter.

Fire muslimer døpt i Midt-Østen

For to uker siden ble to personer døpt et sted i Midt-Østen. På grunn av den store faren dåpshandlingen for deres liv kan jeg ikke si hvor det skjedde, eller i hvilket land.

De to mennene som nå lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro har vært kristne i minst fire år. De ble døpt i et svømmebasseng, tilhørende en mann som har drevet med disippeltrening med de fire mennene.

De fire vet nøyaktig hva de gjør når de nå har latt seg døpe. Omkostningene er store. Broder Samuel fra Redemptive Stories har lyttet til deres historier. Etter dåpen tok de for første gang del i nattverden og de spiste så sammen med dem som hadde vært vitner til dåpshandlingen.

Broder Samuel forteller at det var en stor glede å se de fires frydefulle glede over å gå i dåpens grav. Men Samuels glede var blandet med tårer når han lyttet til deres vitnesbyrd:

Den ene hadde mistet kona si. Når han var blitt en etterfølger av Jesus, forlot hun ham, og de to er nå skilt. En annen hadde opplevd at hans kone aksepterte hans tro, men det er sterke spenninger mellom dem. En tredje var vært så frimodig at han har delt sin tro på Jesus med familien sin. Hvilke konsekvenser det kan få vet han ennå ikke.

Faren er stor for disse fire mennene, som bor i et land hvor Islam praktiseres strengt. Vil du være med på å be for dem?

Guds syv ånder

I mine bibelstudier er jeg er for tiden opptatt av Guds trone og Hans tronsal og det som finnes rundt den. Det er jo derfra Guds dekreter og Guds herlighet kommer. Det er en plass fylt av lovsang, tilbedelse, forbønner og røkelse. Av engler, kjeruber og himmelske vesener. Å, denne herlighet og skjønnhet og salighet som venter!

Når seeren og apostelen Johannes i sine syner får se en dør som er åpnet i himmelen, ser han også:

"sju ildfakler som brenner foran tronen" (Åp 4,5)

Hva er dette? Johannes forklarer det med at dette er 'de sju Guds ånder'.

Profeten Jesaja forklarer oss hvem disse syv Guds ånder er. I Jesaja 11,2 leser vi:

"Herrens Ånd skal hvile over Ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, Ånden som gir kunnskap og frykt for Herren."

Dette er Guds syv ånder. La oss be Herren om å få del i deres hemmeligheter.

Det eneste virkelig verdifulle

Jesus sier at himmelriket er som en skatt som ligger gjemt i en åker (Matt.13,44). At skatten er gjemt, betyr at den er skjult for menneskenes blikk. Du finner den ikke når du spaserer på gaten, den ligger ikke i utstillingsvinduene. Men du kan finne den hvis du leter på riktig sted. Skatten er bloitt gjemt nettopp fordi den venter på å bli funnet. 

Mannen i liknelsen oppdager skatten og blir fylt av glede. Skatten er så fascinerende at alt annet bli verdiløst. Som den selvfølgeligste ting i verden gåt han bort og selger alt han eier for at skatten skal bli hans. 

For den som har oppdaget skatten, faller den gamle verden sammen som et korthus. Det blir ingen ting igjen av gamle drømmer og planer. Bare en eneste sak er verd å strebe etter: å eie skatten.

Jesus vet at det eneste som har virkelig verdi i livet, det er det guddommelige livet som er skjult i ham. Han lengter etter å gi deg del i den hemmelige skatten som er han selv.

Men det er bare en måte å få del i skatten på. Du må ofre alt for skattens skyld. Jesus går ikke i detaljer for å beskrive hva mannen måtte ofre for å kunne kjøpe åkeren. Det går ikke an å beregne og velge ut et eller annet som kanskje kan selges. Her er det snakk om alt. 

Gi ditt hjerte over til kjærligheten, uten betingelser. Da kan du bli fylt av guddommelig liv og smake ekte lykke allerede nå. Den evige skatten bli din når du er blottet for alt ditt eget.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 124.

Menighet betaler medisinregningene til de som ikke klarer å gjøre opp for seg

Dette er kristen tro i praksis! Pathway Church i Wichita i Kansas, USA, kunngjorde forrige søndag, at de har betalt 2,2 millioner amerikanske dollar for å slette medisin-gjelden til 1.600 familier i delstaten Kansas, som ikke har vært i stand til å gjøre opp for seg!!!

Dette dreier seg om amerikanske krigsveteraner, vanskeligstilte hardtarbeidende individer og unge familier, som på grunn av dårlig økoonomi har fått gjeld på grunn av at de ikke har vært i stand til å betale for livsviktige medisiner.

Det er den kristne nettavisen The Christian Post som melder dette.

Menigheten har brukt deler av annonsebudsjettet sitt for å finansiere dette.

Billedtekst: Hovedpastor Todd Carter annonserer den gledelige nyheten. (Foto: The Christian Post)

På bønneoppdrag i Romania

47 forbedere fra 15 land var nylig i Romania for å be. De 47 bederne er medlemmer av et bønnenettverk som hvert halvår besøker det landet som har ordførervervet i EU's ministerrådet. For nåværende er det Romania.

Forbederne fikk blant annet møte det rumenske parlamentsmedlemmet Florica Chereches, som også sitter i Utdanningsdepartementet.

Forbederne hadde mange bønneoppdrag. Hver eneste dag uføres det 170 fosterdrap i Romania og 400 personer forlater Romania hvert år for å bosette seg i et annet land. 'Hjerneflukten' fra Romania er stor. De som flytter er gjerne velutdannede mennesker. 600.000 rom-folk lever under elendige kår og korrupsjonen er stor.

Men det skjer også positive ting. Flere gjengledere er blitt kristne, og en ny helsereform har gjort at flere rumenere har fått det lettere.

Billedtekst: Fra den rumenske byen Sibiel.

Kristus er oppstanden fra de døde!

I følge den julianske kalenderen er det 1. påskedag i dag. Derfor deler jeg denne teksten som er skrevet av Gregor av Nyssa (359-394), som spilte en viktig rolle på kirkemøtet i Konstantinopel i 381 da treenighetslæren ble formulert: 

Kristus er oppstanden fra de døde. 
Stå opp, du også!
Kristus som sov, har våknet.
Våkn opp, du også!
Kristus har gått ut av graven,
fri deg fra syndens lenker!
Helvetets porter åpner seg,
døden er tilintetgjort,
det gamle menneske er avlagt
og det nye er endelig satt fri!
Om dere blir i Kristus
er dere blitt en ny skapning,
forny dere!
Det er Herrens påske!
Til Treenighetens ære sier jeg det en tredje gang:
Herrens påske!
Det er festenes fest, høytidenes høytid
som overgår alle menneskelige fester.
Det er oppstandelsens dag
og begynnelsen til det sanne liv.
La oss bryte ut i jubel og glede,
la oss omfavne hverandre.

(Hentet fra Kysse spor av Peter Halldorf. Luther forlag, side 129)

Jeg ønsker alle mine ortodokse venner en velsignet påske.

Baptister i Bulgaria lover troskap mot Guds ord

Bulgarske baptister setter troskapen mot Guds ord høyt. 80 menighetsledere deltok på valgmøtet 15.-16 mars, som denne gangen ble holdt i byen Kazanlak, i den sentrale delen av landet. De var delegater for omtrent alle landets 128 baptistmenigheter.

Samlingen ble avsluttet med feiring av Herrens måltid. Nattverden ble forrettet av samtlige presidenter i den bulgarske baptistunionen siden Sovjetunionens fall. I forbindelse med nattverdfeiringen ble de som delltok minnet om at uken før hadde Den evangeliske Allianse i landet hatt sitt årsmøte, hvor det ble holdt en minnesmarkering for det som skjedde for ganske nøyaktig 70 år siden. 8.mars 1949 ble 15 evangeliske pastorer fengslet av de kommunistiske myndighetene.

Nattverdfeiringen ble en hellig stund innfor Guds ansikt hvor deltagerne kom med en klar og tydelig beslutning om å være tro mot Guds ord og sin baptistiske overbevisning. De takket også Gud for trofastheten de tidligere generasjonene de har etterlatt seg, og for Guds forsørgelse og ledelse.

Den bulgarske baptistunionen ble grunnlagt i Bulgaria for 111 år siden, den 14.september 1908. Baptistene var et av tre kirkesamfunn som grunnla Den evangeliske Allianse i Bulgaria i 1909. Baptistunionen i Bulgaria, som har 5150 døpte medlemmer, er medlemmer av Den europeiske baptistføderasjonen og Baptistenes Verdensallianse.

Billedtekst: Fra valgmøtet i Kazanlak.

Ukrainske parlamentsmedlemmer fikk hver sin Bibel

På torsdag denne uken - som er skjærtorsdag etter den julianske kalenderen - tok det ukrainske parlamentsmedlemmet, Pavel Unguryan, initiativet til å dele ut Bibelen til alle medlemmer av det ukrainske parlamentet.

Pavel Unguryan er en evangelisk kristen. Han er medlem av Chesno, en bevegelse som arbeider for gjennomsiktighet, ansvarlighet og åpenhet blant politikere og er kjent for å være frimodig troende.

Flere av parlamentsmedlemmene spurte om å få flere kopier av Skriften, for å gi dem til sine venner.

La oss be for alle disse poltikerne at de må åpne disse Biblene og lese i dem, og at mange må komme til tro gjennom dette.

Det er misjonsorganisasjonen Mission Eurasia som melder dette.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 11

Vi lever i en tid hvor det er viktig å være synlig. Men for den som vil leve med Gud er tilbaketrukketheten en hemmelighet. Det viser den hellige historien oss til fulle, slik den er nedfelt i både Det gamle- og Det nye testamente og i livene til menn og kvinner gjennom kirkens 2000 årige historie.

I en av sine dagbøker - The road to Daybreak - skriver Henri Nouwen følgende:

"Jeg har sagt til meg selv: Hvis du virkelig ønsket å bli mindre synlig, mindre kjent, forsøk da å gjøre denne hendelsen (Nouwen sikter til en spesiell hendelse i hans liv) og bruk den til å bli mer glemt, mer oversett; mer takknemlig for anledningen. Stol på at det at du trekker deg tilbake vil gi deg nye øyne til å se deg selv, din verden, og din Gud. Mennesker kan ikke gi deg nye øyne, bare Den Ene som elsker deg grenseløst." (Henri Nouwen: The road to Daybreak. Darton, Longman & Todd, 1991, side 26. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg har funnet at jeg lærer mest og ser størst endring i eget liv når jeg oppholder meg i mitt lønnkammer, og trekker meg tilbake. Det er også da jeg erfarerer Guds nærvær tydeligst. Jeg klarer meg ikke uten.

Prem Pradhan - radikal etterfølger av Jesus, del 1

Første gang jeg kom borti navnet Prem Pradhan var i en bok av Gene Edwards. Edwards presenterte denne for meg helt ukjente mannen som 'Nepals apostel'. Det pirret min nysgjerrighet. Etter jeg fikk lese mer om ham forstår jeg at Gene Edwards ikke overdrev.

Jeg skrev om Prem Pradhan (bildet) på bloggen min i 2007, men her om dagen kom jeg over en artikkel om Prem skrevet av pastor Harold Bare, som beskriver Prem Pradhan's livshistorie på en troverdig og sterk måte. Jeg har derfor valgt å oversette deler av denne artikkelen til norsk. Jeg gjør oppmerksom på at Prem Pradhan døde i 1998:

"De siste dagene har Prem Pradhan vært gjest ii vårt hjem. Han lever ydmykt, og sover etter eget valg på gulvet. Han klager aldri, vi finner ham ofte lesende sin Bibel til alle døgnets tider, han ser ikke på TV og spiser alt som settes frem til ham. Alltid smilende, og alltid klar til å gå i kirken. Han snakker som om det var noe helt ordinært å be for døde, om at de skal få livet tilbake. 'Hvis jeg spør min Herre Jesus, så vil Han gjøre det.'

Prem vokste opp og ble utdannet som en Gurkha, som er et medlem av en hindu-familie i Nepal som utgjorde et eliteregimente i den britiske hæren. Under 2.verdenskrig var han kamp-pilot i Det kongelige britiske flyvåpen (RAF), og den nylige dannede indiske hæren leide ham inn som stridsvognfører. Det var mens han var soldat at han første gangen ble introdusert for Herren Jesus.

Gud kalte Prem til å vende tilbake til Nepal for å dele evangeliet med verdens eneste hindu-kongedømme. Som en av de første nepalesiske kristne, vandret han rundt i fjellene og dalene i nærmere to år hvor han delte De gode nyhetene før han så et eneste menneske komme til tro. Endelig kom en til tro, så to, så  et dusin, så hundre. Gjennom enkel bønn og Guds kraft, ble mennesker helbredet fra forferdelige sykdommer. Små menigheter ble grunnlagt i landsbyer etter landsbyer, og Prem gjorde det til en rutine å besøke hver av disse menighetene for å disiplinere og styrke de nye troende.

Nepals lov straffet enhver med opptil et års fengsel som lot seg døpe som en kristen. Den personen som forrettet en dåpshandling kunne få opptil seks års fengsel for hver person som ble døpt. I lydighet overfor sin himmelske Far døpte Prem likevel. For dette ble han dømt til 60 års fengsel.

(fortsettes)

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 10

Å bli sett, bekreftet og akseptert som den jeg er av Gud, med mine skrøpeligheter, tilkortkommenheter og synder, har vært den sterkeste erfaringen jeg har gjort i de 60 årene jeg har levd.

Det er en helt nødvendig erfaring å gjøre seg.

Om vi skal klare å leve med de motsetnigene livet består av. Vi er splittende mennesker, og trenger å bli hele. Denne helbredelsen er ikke et engangstilfelle, men en stadig pågående prosess. Jeg tror ikke det finnes noe øyeblikk vi kan si vi en gang for alle er hele, at fortiden er endelig begravet, at alle sår er leget. Det er stadig nye lag. Som en løk som skrelles.

Så vi må lære oss til å leve med motsetningene og spenningene.

Og det på en slik måte at motsetningene blir noe kreativt og livgivende for oss.

Billedtekst: Dette ikonet er blitt kalt 'vennskapets ikon', og viser biskop Mena og Kristus. Legg merke til at Kristus holder armen rundt Mena.

I dag velsigner vi Færøyene

I dag ber vi spesielt for Færøyene og velsigner alle dets innbyggere. For øyas innbyggere er det en helt spesiell dag. Ikke bare er det det færøyiske flaggets dag, men i år er det ganske nøyaktig 100 år siden øya fikk sitt eget flagg.

Det vakre korsmerkede flagget ble laget av tre færøyiske studenter i København våren 1919, og brakt til Færøyene 22. juni samme år. Det ble først heist i bygda Famjin. Til Olavsøka i 1931 ble det tatt i bruk første gang i en offisiell anledning, og fra 1931 ble det mer vanlig i bruk, selv om det var uoffisielt. Det var først 23.marsd 1948 at flagget ble anerkjent som Færøyenes offisielle flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget.

Færøyene, som består av 18 øyer, var tidligere en del av det såkalte Norgesveldet.

Det er interessant å merke seg at de første fastboende menneskene på Færøyene var keltiske munker. Da skriver vi ca år 625. Sannsynligvis flyttet disse munkene til Island omkring år 800, i tiden rundt de norske vikingenes ankomst.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 9

Jeg fortsetter å spinne litt videre på de tankene jeg delte i går her på bloggen:

Vi trenger å frigjøre oss fra den illusjonnen at vi kan leve uten begrensninger.

I en tid så preget av stor mobilitet og fart er det ikke så mange som lytter til et budskap som handler om å slå ned på farten, og som vil våge seg på langsomheten. Men vi trenger å stanse opp og legge til side vår rastløse søken, slå oss til ro og tillate Gud å finne oss der vi befinner oss.

Mer enn noe annet trenger vi stabilitet og røtter.

Da må vi slå rot.

Stabilitet er ikke noe vi oppnår. Det er en gave. En gave som mottas i langsomhetens tempo. Derfor trenger vi et større tidsperspektiv. Vi trenger de lange linjene. Frukten av de lange linjene er ro og fred.

Jeg tenker på dette ordet fra Salme 16,6 for tiden:

"Fruktbar jord ble målt opp til meg, en herlig eiendom ble min."

Hvorden kan den jorden som er tilmålt meg bli fruktbar, om jeg hele tiden er i bevegelse?

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 8

En samtale her om dagen med en kjær venn, satte i gang en prosess hos meg. Egentlig har frøene til denne prosessen ligget der en stund. Men de fikk spirekraft i og med denne samtalen. Jeg tror mer og mer på betydningen av samtalen. Kanskje er de med på å skape større grobunn for endringer, enn mange prekener?

Vi snakket om noen personlige valg jeg må gjøre i nærmeste framtid. De valgene er vanskelige. Jeg skal ikke fortelle hva de består i på det nåværende tidspunktet.

Som dere vet har jeg Parkinsons, og en av de tingene denne progressive sykdommen gjør med deg er at den stadig innsnevrer og begrenser livet ditt. Det skaper mange utfordringer. Det er mye sorg i dette. Mye.

Vi snakket om dette, min venn og jeg.

Så fortalte han om en retreat han hadde vært på, og om retreatlederen, som hadde snakket om den begrensningen Jesus levde i mens Han var her på jord. Da var Han begrenset av tid og rom. Han var helt og fullt menneske. Jesu fristelse bestod blant annet å tre ut av den rollen og bli 'bare Gud'. For å være fullt ut menneske, måtte Jesus legge bånd på seg og la seg begrense. Og leve med begrensningene.

Og ikke la seg friste til å gjøre ting man ikke skal.

Mange Guds menn og kvinner lever sine liv på et sted, fordi de har et kall til å bli værende, til stedet. I en tid hvor det helt store er å stadig være på farten, stadig i bevegelse, er det kontroversielt. Men spørsmålet er om det fører så mye velsignelse med seg å være i raske sceneskifter? Modnes vi da?

Jeg kommer til å dvele ved dette og dele noen tanker med dere i dagene fremover, om det å bli værende.

Gud kan!

'Han skal gjøre det.' (Salme 37,5)

En tid trodde jeg at det var min plikt å gjøre alt jeg kunne for å påskynde bønnesvaret etter at jeg hadde bedt. Da lærte Gud meg en bedre vei. Han gjorde det klart for meg at mitt eget strev gjorde det vanskeligere for ham. Han ville at jeg skulle tro på ham og vise tillit til hans allmakt. Jeg skulle vente i takknemlighet på bønnesvaret, villig til å gjøre det han bød meg. Vi synes det virker så usikkert bare å være stille uten å gjøre annet enn å stole på Herren. Derfor kommer fristelsen til å gripe inn selv.

Alle vet hvor vanskelig det er å redde en druknende som prøver å hjelpe sin redningsmann. Like umulig er det for Gud å kjempe for oss så lenge vi selv vil kjempe. Det er ikke det at han ikke vil, men han kan ikke. Vår innblanding hindrer hans verk.

- C.H.P. Gjengitt fra Mrs. Charles E. Cowman: Strømmer i ødemarken. Rex forlag 1989, side 150.

Påsken som dåpshøytid

Dette uskarpe dåpsbildet får stå som et sterkt vitnesbyrd om hva som Gud gjør i den muslimske verden. Eugene Bach, som er en av lederne innen 'Tilbake til Jerusalem'-visjonen, forteller at to afghanske muslimer, som er kommet til tro på Jesus, ble døpt på beskjennelsen av sin tro i et muslimsk land påskeaften.

Påsken, og da særlig 1.påskedag har helt siden den første kristne tiden vært en av kirkens største dåpshøytider. Kanskje den største. Ikke så underlig, siden symbolikken blir så sterkt underskreket:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

La oss takke Herren for det som skjer i den muslimske verden, hvor stadig flere kommer til tro på Jesus. Troens fiender er ikke så opptatt av at muslimer sier at de er kristne. Det de derimot frykter er om de lar seg døpe. Det er nemlig radikalt. Dåpen innebærer nemlig et endelig brudd med Islam, med verden og er et endelig bevis på at man har gått fra døden til livet. Derfor ender da også mange muslimer som har kommet til tro på Jesus og latt seg døpe på bekjennelsen av sin nye tro, som martyrer.

Kanskje forstår troens fiender mer av dåpens radikale innhold enn mange kristne?

Velsignet påske (tid)

For de fleste, vil jeg tro, var det slutt på påsken i går, med 2.påskedag. Men det er ikke riktig! Det er nå det begynner!

For de av oss som lever med i kirkeårets gode rytme beveger vi oss nå inn i det som kalles påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag. Det er en periode på syv uker. I den forunderlige påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi har fått ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Disse syv ukene er fremfor alt annet LYSETS uker! Mørket er overvunnet.

Og dette er syv uker hvor vi gjør dypdykk i Jesu undervisning om Guds rike. Det skal jeg komme tilbake til i en serie med artikler om nettopp dette, her på bloggen, de kommende dagene.

Dine synder er aldri for store

"Nøl ikke med å erkjenne at dere er syndere. På denne måten legger dere av dere det gamle menneske som var skrøpelig fordi det var fordervet. Og dere tar på dere det nye menneske, det menneske som har ikledd seg fortrolighet med Skaperen. 

Den forvandling jeg snakker om, består ikke i at kroppen blir gjenfødt, men at sjelen blir født på ny. Kroppen blir til ved våre foreldre, men sjelen blir født på ny ved troen, ettersom Ånden blåser dit den vil. 

Gud er god, hans godhet er ubegrenset. 

Si ikke:"Jeg har vært uærlig, jeg har brutt ekteskapet, jeg har utallige ganger begått grove overtredelser. Vil han komme til å tilgi meg? Vil han nedlate seg til å tilgi dem? Hør i stedet hva salmisten sier:"Stor er din godhet." (Salme 31,19)

Alle dine synder stablet oppå hverandre, kan ikke overstige Guds veldige kjærlighet. Dine sår er ikke for store for den erfarne legen.

Det er bare en kur du kan følge: Sett din lit til ham i tro. Si rett ut til legen hva som er galt og bekjenn med salmisten:"Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld." Deretter kan du fortsette med ham: Og du tok bort min syndeskyld.

- Kyrill av Jerusalem (Ca. 375-444) Gjengitt i: Kysse spor av Peter Haldorf. Luther 2002, side 122.

Jean Vanier får nå lindrende behandling

Jean Vanier (bildet) mottar nå lindrende behandling ved et Hospice i Frankrike. Det går ugjenkallelig mot slutten for levd liv her på jorda.

Vanier, som nylig fylte 90, har betydd uendelig mye for mitt eget åndelige liv. Ikke minst har han lært meg mye om å leve gjennomsiktig og ærlig med eget liv, og om betydningen av sårbarhet og overgivelse.

Jean Vanier fikk et hjerteinfarkt i oktober i 2017, og trakk seg da tilbake fra sitt offentlige virke, for å hvile. Han har inntil nyllig levd i den lille franske landsbyen Trosly-Breuil, hvor hans verdensomsprennende arbeid for psykisk utviklingshemmede startet.  I 2018 hadde L'Arche i Frankrike alene 4000 medllemmer, inkludert 1800 funksjonshemmede og 1150 frivillige. L'Arche finnes i mer enn 100 land. Arbeidet begynte med tre mennesker, hvorav Jean Vanier var en av dem.

Jesus leger vår smerte

"Hvordan blir vi leget fra sårende minner? Vi blir først og fremst leget ved å gjøre dem tilgjengelige, ved å løfte dem ut av glemselens hjørne, ved å huske at de er en del av vår livshistorie. Det som er glemt, er utilgjengelig, og det som er utilgjengelig kan ikke leges...

Jesus Kristus leger våre smerter ved å løfte våre vonde, glemte minner ut av den egosentriske, individualistiske privatsfæren. Han setter dem i kontakt med hele menneskehetens smerte, en smerte han tok på seg og forvandlet. Legedom betyr derfor ikke primært å fjerne smerte, men å avsløre at vår smerte er en del av en stor smerte. At vår sorg er en del av en stor sorg, at vår erfaring er en del av den store erfaringen til ham som sa: Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? (Luk.24,26)

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 114.

Festgudstjeneste i Bergen baptistkirke

Hvilken 1.påskedag det ble! Den ble markert som kirkens største festdag skal feires: som en fest med jublende glede. 170 personer tok del i 1.påskedagsgudstjenesten i Bergen baptistkirke, og sang med i påskens sterke salmer. Det ble en flerkulturell gudstjeneste med tolking til både russisk og engelsk, og med deltagere fra mange nasjoner, ledet av Ivar Hjelmervik.

Jeg hadde gleden av å tale med utgangspunkt i Joh 20, om Jesu seierrike oppstandelse fra de døde. Med døden trampet Han ned døden, og til dem i gravene ga Han liv. Døden var ikke sterk nok til å holde Jesus i graven.

Nå er May Sissel og jeg hjemme igjen etter flotte dager i Bergen. Vi er blitt tatt så godt imot i Bergen baptistkirke, og vi kjenner på en djup takknemlighet over det vi har fått være med på. Det er så flott at Bergen baptistmenighet har bestemt seg for å ta påsken tilbake som den viktige høytiden den er. At bergenserne satte pris på dette viste blant annet oppslutningen om gudstjenestene Skjærtorsdag, Langfredag og 1.Påskedag. Vi begynte med 80 deltagere Skjærtorsdag, så ble vi 110 Langfredag og som allerede nevnt var vi 170 i dag. Og de kom fra ulike menigheter og kirkesamfunn fra Bergens-området. Det har vært godt og åpent å preke og tilbakemeldingene har vært gode.

Det har vært ekstra koselig å møte mange av mine facebook-venner i Bergen baptistkirke denne påsken. Oppslutningen om disse gudstjenestene viser at det er et behov for å ta påskehøytiden tilbake.

Billedtekst: Fra venstre: Svein Tuft, May Sissel, pastor Jan Helge Hindenes, Bjørn Sigurd Grindheim og hans kone Hildur. Svein og Bjørn Sigurd og deres ektefeller utgjør en del av bønneteamet i Bergen baptistkirke. Det er økende oppslutning om bønnearbeidet i menigheten, noe som er veldig gledelig.

Kristus er oppstanden!

"Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Nå og alltid og i evigheters evighet. Oppstandelsens dag! La oss opplyses av høytiden! La oss omfavne hverandre! La oss si, 'brødre', selv til de som hater oss! La oss tilgi alt for oppstandelsens skyld. Og la oss rope ut: Kristus er oppstanden fra de døde, med døden nedtrampet han døden, og til dem som er i gravene ga han liv.

Etter å ha sett Krisi oppstandelse, la oss falle ned for den hellige Herren Jesus, Han som alene er uten synd. For Ditt kors faller vi ned, Kristus, og Din hellige oppstandelse lovsynger og priser vi. For Du er vår Gud og vi kjenner ingen uten Deg. Ditt navn påkaller vi. Kom alle troende, la oss falle ned på grunn av Kristi hellige oppstandelse. For se, gjennom korset har gleden kommet til hele verden. Vi priser alltid Herren, lovsynger Hans oppstandelse. Ved å ha utholdt korsfestelsen overvant Han døden med sin død."

Fra Den ortodokse påskeliturgien. Ortodokse hymner for den store fasten og påsken. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Syv ørner

I dag har jeg hatt en veldig spesiell opplevelse, som jeg har delt sammen med May Sissel, og våre gode venner: Solveig og Erling Thu.

På vei fra Bergen og til huset de bor i så vi en ørn. Den svevde majestetisk over bilen. På vei tilbake til hotellet hvor vi bor disse dagene vi er i Bergen, stanset vi bilen der vi så den første ørnen. Og da så vi en, to, tre, fire, fem, seks, syv - ja, du leste helt riktig! Syv ørner!

Det var helt fantastisk! Hvilken storslått naturopplevelse! Jeg har aldri opplevd noe lignende før. Jeg har sett ørner før, både i Norge og på Shetland, men bare en ad gangen.

Men syv! Syv er jo også et hellig tall, og Bibelen omtaler ørner flere ganger, og blir sett på et symbolsk på det profetiske, på seeren.

De syv ørene svevet høyt oppe på himmelen, noen av dem over et lite vann, mens andre landet i noen trær.

Det var også fint å få god til gode samtaler med Solveig og Erling.

Langfredag i Bergen baptistkirke

110 personer fant veien til Bergen baptistkirke langfredag. Svein Tuft (bildet), ledet oss gjennom hendelsene denne dramatiske dagen i vår frelseshistore, på en var og nær måte ved å lese fra evangeliene. Det ga gudstjenesten et spesielt verdig preg. Jeg talte om å ha samfunn med Kristi lidelser, om lidelsens plass i den kristne troen.

"Korsfestet, død og begravet,"heter det i det andre leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen. Noe nærmere sentrum i kristen tro enn dette kommer vi ikke. Men før jeg talte om det å ha samfunn med Kristi lidelser siterte jeg påskediktet fremfor noe: Pasjon av Ronald Fangen. Det diktet blir jeg aldri ferdig med. Det er skrevet i desember 1940 mens Ronald Fangen sitter i nazistenes fengsel fullstendig fanget av angst. I et syn ser han Kristus og da blir disse linjene til:

Du sviktet aldri, Herre Krist,  - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og død, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var jo du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus det var jo du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene rådløst i avmakts gys - hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertets uro dør - da skal jeg møte deg.

I forbindelse med gudstjenesten sang Marit Rasmussen vakkert om korset.

'Dere vet ikke hva slags ånd dere er av'

På selveste langfredag får jeg følgende melding fra en norsk pinsepastor på min mobiltelefon:

"Hei Bjørn Olav! Snakket i dag med en misjonær i Paris som fortalte om et bønnemøte de hadde på mandag morgen. Der bad de konkret om at Notre Dame katedralen måtte brenne opp. For de ser denne som satans synagoge. Så når brannen brøt ut på kvelden var de overrasket over hvoor raskt bønnesvaret kom. Ha en fin Påske."

Jeg blir stum, og kommer i hu Jesu disipler som ville be Gud sende ild fra himmelen som skulle fortære Jesu motstandere. I den sammenheng sa Jesus:

'Dere vet ikke hva slags ånd dere er av.'

At denne pinsepastoren ønsker meg en fin påske, er ikke positivt ment.

I dag kjenner jeg bare på sorg og fortvielse. Jeg kjente jeg ble fysisk uvel av å lese denne meldingen.

Av bare kjærlighet

"Det var ikke naglene som holdt Jesus fast til korset. Det var hans kjærlighet."

Det er mange år siden jeg hørte akkurat dette utsagnet om korset. Jeg har aldri glemt det. Og det er denne setningen som kommer til meg denne langfredagen i 2019.

Jeg synes langfredag er en vanskelig dag. Så mye lidelse, så mye smerte og død. Det er ikke til å fatte. Jeg tror vi aldri kommer til å fatte dybdene i Jesu død. Vi må nok ta i bruk evigheten. Men vi aner og vi kjenner på denne ufattelige kjærligheten som førte til at Jesus sa ja til korsets smerte. På korset bar han alle våre synder og gjorde opp gjeldsbrevet vårt, og banet en vei like til Guds trone.

Og alt dette og mere til av bare kjærlighet.

Stor oppslutning om Skjærtorsdagsgudstjenesten i Bergen baptistkirke

Nattverdbordet var vakkert dekket til Skjærsdagsgudstjenesten i Bergen baptistkirke i ettermiddag. I overkant av 80 personer hadde funnet veien til den vakre kirken, til kjøttsuppe, kaker og kaffe, med derpå følgende gudstjeneste. Ekstra hyggelig var det at flere av mine Facebook-venner hadde funnet veien til baptistkirken. Her var nordmenn, russere, slovenere og burmesere i skjønn forening.

Og det i strålende solskinn! Jeg ble veldig overasket at så mange kom, en slik blendende vakker vårdag. Men det skjer mye fint i Bergen baptistkirke for tiden, under pastor Jan Helge Hindenes gode ledelse.

Liturg under nattverden var en god venn og pastorkollega av meg, Svein Tuft. Jeg talte om feiringen av nattverden på Øvresalen, og om Jesu kamp i Getsemane.  Gudstjenesten ble ledet av Marit Saltnes.

Jeg ser frem til morgendagens gudstjeneste, langfredag.