Jesus og voldens fristelse

André Trocmé var pastor for en protestantisk forsamling i landsbyen Le Chambon sur Lignon i departementet Haute-Loire i det sørøstlige Frankrike. Under krigen ble landsbyen og dens miljø et fristed for jøder som flyktet fra nazistene og deres franske samarbeidspartnere. Da deportasjonene begynte i Frankrike i 1942, oppfordret Trocmé sin menighet til å gi husly til «Bibelens folk». Landsbyen og dens ytre områder ble raskt fylt med hundrevis av jøder. Noen fant permanent ly i den kuperte regionen Le Chambon; andre fikk midlertidig asyl til de klarte å rømme over grensen, for det meste til Sveits. Til tross for faren, ble jøder innlosjert hos lokale byfolk og bønder, i offentlige institusjoner og i barnehjem. Med hjelp fra innbyggerne ble noen jøder eskortert på de farlige vandringene til den sveitsiske grensen.

Andre Trocme, som døde i 1971, har skrevet en tekst som det er vel verd å dvele ved i den situasjonen Europa befinner seg i. Derfor har jeg valgt å oversette den til norsk: 

"Selv under sine siste timer i Getsemane ble Jesus fristet til å ta opp sverdet, men til slutt avviste han voldens vei.

Jesus var ikke unntatt fra å bli fristet av maktens løsning. Man får den tydelige følelsen av at Jesus var på nippet til å ta en krigersk avgjørelse da han utbrøt at han ville kaste ild på jorden og svinge sverdet som bringer splittelse: «Tror du jeg kom for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, men strid! For fra nå av skal fem i et hus være i strid med hverandre, tre mot to og to mot tre. Far skal stå i strid mot sønn, og sønn mot far, mor mot datter og datter ot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor." (Luk 12:49–53). Jesus forsto godt at Guds herredømme først ville kreve omveltning. På en eller annen måte måtte det tas med makt.

På et tidspunkt sa Jesus: "Men fra døperen Johannes' dager og til nå trenger deg seg inn i himlenes rike ned makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. (Matt. 11:12). Uansett hvordan man velger å tolke disse ordene, avslører de fortsatt Jesu sympati for «kraftige» mennesker. Ifølge noen fortolkere betyr dette avsnittet at Jesus trodde bare de med en voldelig karakter kunne tvinge døren til Guds rike og bli dets helter. Jesu disipler skulle være stridende som ville kjempe for Israels uavhengighet som selotene. Ifølge andre er Jesu ord faktisk en advarsel mot dem som ønsker å etablere Guds rike med vold. Uansett avslører de en dyp irritasjon over de «lunkne», som tror at man kan komme inn i Guds rike uten kamp.

Mot slutten av livet hans ble fristelsen til vold bare økt. Jesus utløste sin harme mot de skriftlærde og fariseerne ved å påkalle guddommelig hevn over dem (Matt 23). Lignelsene han brukte, avsluttes nesten med vold. Noen leieboere gjør opprør mot vingårdens arving, og Jesus sa: "Han [mesteren] vil bringe disse elendige til ende" (Matt 21:41). Av dem som hadde blitt invitert til å delta på bryllupsfesten til kongens sønn, men som nektet, sa Jesus: «Kongen ble rasende, og han sendte sin hær og ødela disse morderne og brente byen deres.» Denne samme kongen sier til sine tjenere: "Bind ham [mannen som ikke hadde bryllupsklær] på hender og føtter og kast ham utenfor i mørket, hvor det skal være gråt og tenners gnissel" (Matt. 22:7, 13).

Man kan hevde at dette kun er lignelser, bilder som brukes for å gjøre inntrykk på tilhørerne og bringe dem til omvendelse. Men for å ødelegge korrupte skikker som gjorde templet til en markedsplass, tok Jesus en pisk med snorer og jaget ut de som solgte og kjøpte i templet. Han veltet bordene til pengevekslerne og setene til de som solgte duer og sa: «Mitt hus skal kalles et bnnens hus, men dere gjør det til en røverhule» (Matt 21:13).

Fristelsen til å bruke vold fulgte Jesus helt til hans død. Noen timer før arrestasjonen gikk han så langt som å omgjøre sine tidligere instrukser om absolutt fattigdom og saktmodighet. «Men nå hvis du har en veske, ta den, og også en veske; og hvis du ikke har et sverd, selg kappen din og kjøp en.» Da hans disipler sa: «Se, Herre, her er to sverd», sa han til dem: «Det er nok» (Luk 22:36–38). Utover disse to menneskelige våpnene visste Jesus at han kunne stole på hjelpen fra tolv legioner engler som var klare til å gripe inn med et øyeblikks varsel. Det var først etter en intens indre kamp, ​​etter den ekte moralske lidelsen i Getsemane, at Jesus til slutt avviste å ty til vold.

Jesus var ingen teoretiker om ikkevold. Han overvant volden ved en rekke avgjørelser fra dag til dag og en rekke forløsende handlinger. Ved enhver anledning valgte han fritt veien til ikkevold i stedet for væpnet motstand. Jesu nektelse av å bruke makt var derfor ikke en ekstrahistorisk drøm om en mystiker som forsøkte å glemme denne verdens konkrete realiteter. Han ignorerte ikke den menneskelige tilstanden. Veien hans var en steg-for-steg-reise gjennom historiens hindringer, fjelloverganger, snarer og klipper. Jesus skar en ny vei inn i de harde menneskelige virkelighetene, en vei han gikk først, og bar på sine skuldre korsets vei og alle Guds rikes krav: sosial rettferdighet, radikal transformasjon, forpliktelse til sannhet og personlig fornyelse . Dette er materialene han bygger Guds rike med.

Følgelig falt straffen som de hyklerske fariseerne, det sjalu Sanhedrin, den feige Pilatus og den ustadige folkemengden fortjente tilbake på ham. Jesus valgte bevisst å bli korsfestet. Han tok ansvar for den tilsynelatende feilen i oppdraget hans. Men hans offer var ikke en kapitulasjon. For siden den hendelsen kan ingen mann, ingen nasjon, intet parti, ingen statsoverhode, enten en troende eller en vantro, glemme Kristus. Ingen kan ærlig se bort fra at det var Gud selv som ble spikret til korset med våre urettferdigheter og forbrytelser. …

Jesus sto mellom – og til slutt, hinsides – mulighetene for vold eller tilbaketrekning, kamp eller flukt. Like fristende som disse alternativene var, valgte han en annen måte. Dette betyr ikke at han nektet å spille en historisk rolle. Vi må ikke forestille oss ham som en sublim yogi skjermet fra verden på evighetens kyster, eller som en asket som inviterte sine disipler til å følge ham i ensomhet for å lære et ideal som ikke har noen forbindelse med denne verdens problemer. …

Jesus overvinner verden ikke ved å fordømme den, men ved å frelse den (Johannes 3:16–18). Han tilbyr oss ikke et abstrakt rike av ideer, men forløsende handlinger for helbredelse og frigjøring. Jesus kom fra Gud og vendte tilbake til Gud, men først etter å ha sådd fremtidens frø: riket på denne jorden. Og Jesus, Messias, vil komme tilbake, fordi hans endelige mål er å redde hele kosmos. Det vil være forløsning, ikke bare for enkeltpersoner, men for hele verden. Hans rike vil komme fullt ut til jorden, akkurat som det er i himmelen.

Jesus avviste voldens vei. Han overvant sine fiender uten å bruke metodene som er felles for denne verdens riker. Hans måte ville være korset. Og likevel var ikke denne måten passiv resignasjon eller å unngå konflikt. For å innvie sin triumf som en fredelig konge, gikk han inn i Jerusalem, hjertet av menneskehetens angst og lengsel. Og han gjorde det fri fra fristelsene til tvang og tilbaketrekning. Etterfulgt av den lange prosesjonen av disiplene hans gikk Jesus inn i historien til hver nasjon og hvert århundre, og fortsetter å gjøre det gjennom sitt folk til den dagen da hans seier er fullført.

Bønnesvar: Forslag om beredskapslagre for korn på hver gård

Endelig skjer det noe! Men det måtte en pandemi og en blodig krig til i Europa før norske myndigheter våkner, og etablerer kornlagre på norsk jord igjen. Aftenposten kan i dag melde at landbruksminister Sandra Borch (Sp) vil gjenopprette beredskapslagre for matkorn. Staten kan ta deler av regningen for bygging av lagre på gårdsbruk over hele landet. 

Beredskapslagrene i Norge ble avviklet av Bondevik-regjeringen i 2003, og senest i 2020 stemte Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mot lagring av korn. Høyres landbrukspolitiske talsperson Lene Westgaard Halle sier til Aftenposten at 'da vi satt i regjering, viste tre utredninger at sentrallager ikke var beste løsning'. Norge, med sin store pengebinge, skulle kjøpe det kornet vi trenger, men selv om vi har penger så kan man ikke kjøpe det som ikke finnes!

Nå foreslår Borch at i stedet for ett eller få, sentrale lagre, som er sårbare åpner landbruksministeren opp for lager på hver enkelt gård landet rundt. En kombinasjon av korn og mel skal vurderes, og en utredning skal være ferdig 15.juni i år.

"Et av verdens rikeste land bør ta seg råd til å brødfø egen befolkning," sier landbruksministeren. 

Nå får vi altså bønnesvar etter å ha bedt om dette i flere år.

Takk til alle som har bedt for dette! Vi fortsetter å be til vi ser tiltakene gjennomført i praksis.

En djupere lykke

Hva lærer saligprisningene oss om veien til lykke for rikets folk? Det er ikke lykke ved metthet; det er ikke gleden av tilfredsstilt begjær.

Saligprisningene kan ikke plukkes fra hverandre. De skildrer hjertet til rikets folk – et hjerte hvis årer ikke kan dissekeres og rives i stykker. På grunn av dette begynner og slutter saligprisningene med det samme løftet om å eie himmelriket. De som er velsignet er preget av deres fattigdom og nød, lengsel, sult og tørst. Samtidig besitter de rikdom i kjærlighet, energi for fred og seier over all motstand. Deres natur er renhet og enkelthjertethet, der de ser Gud. Dette er mennesker med indre visjon, som ser det vesentlige. De bærer verdens lidelser. De vet at de er tiggere i møte med Ånden. Når de vet at de ikke har noen rettferdighet i seg selv, ser de på rettferdighet, og de hungrer og tørster etter Ånden. Deres er ikke metthetens lykke; det er ikke gleden av tilfredsstilt begjær. En dypere lykke avsløres her for øyne og hjerter som er åpne. Bare der folk føler seg fattige, tomme, sultne og tørste vil det være en åpenhet for Gud og hans rikdom.

Så de er både fattige og rike på samme tid. De er troende mennesker som ikke har noe i seg selv og likevel har alt i Gud. Til tross for at de mislykkes igjen og igjen, prøver de å avsløre Guds usynlige natur gjennom sine gjerninger. På samme måte som de selv mottar barmhjertighet, utøser de barmhjertighet over alle som trenger det. De er på siden av fattigdom og lidelse, på siden av alle som lider skade, og de er klare til å bli forfulgt med dem for rettferdighetens skyld. De vet at de ikke kan gå gjennom livet uten kamp og at motstandernes baktalelse vil falle på dem som en haglstorm; likevel gleder de seg over denne kampen og forblir fredsstifterne som overvinner motstand overalt og overvinner fiendskap gjennom kjærlighet. Saligprisningenes folk er kjærlighetens folk. De lever fra Guds hjerte, og der føler de seg hjemme. Livets Ånds lov har satt dem fri fra syndens og dødens uunngåelige lov; ingen makt kan skille dem fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (Rom. 8:2, 38–39). Dette er essensen av sann religiøs erfaring: rikdom i Gud og fattigdom i seg selv. Disse kontrasterende elementene hører alltid sammen: å bli ett med Gud, og likevel alltid lengte etter ham; fasthet i hjertet og svakhet i sjelen; Guds kjærlighets rettferdighet og urettferdighetens lidelse. Overalt hvor det er religiøs metthet og moralsk selvtilfredshet, der politiske prestasjoner eller andre gode gjerninger skaper selvrettferdighet, hvor enn noen føler seg rik eller seirende, har lykken i rikets fellesskap gått tapt. De som tror på rettferdigheten til Guds fremtid og kjenner lykken i hans rike, blir veiledet av Jesus på den enkle måten å være disippel på. De føler urettferdighetens skade i seg selv og alle rundt dem, men deres hjerter er festet til Ånden og hans profetiske kjærlighetsrettferdighet. De kjenner åndens fattigdom i seg selv og i hele menneskeheten, men de har en visjon om Guds rikes rettferdighet og blir trøstet av vissheten om at kjærligheten skal erobre jorden.

Det som er mest bemerkelsesverdig og mystisk med disse menneskene er at de overalt oppfatter den samme Guds ætt. Der mennesker bryter sammen under lidelsen i verden, der hjerter føler sin egen fattigdom og lengter etter Ånden, der hører de hans fotspor i historien; der det revolusjonære ønsket om sosial rettferdighet oppstår, der en protest mot krig og blodsutgytelser ringer ut, der mennesker blir forfulgt på grunn av sin sosialisme eller pasifisme, og hvor hjertets renhet og medfølelse kan finnes – der ser de hvordan Guds rike nærmer seg og forutse lykken som kommer.

Det er ingen annen måte å forberede seg innvendig på det kommende riket enn den måten Jesus viser oss her. Bare ved å innrømme vår fattige ånd kan vi begynne på denne måten. Alt annet forsvinner og blir til ingenting når vi hungrer og tørster etter kjærlighetens rettferdighet. Dette er viktig for å åpne våre hjerter for det Gud alene kan gi.

- Eberhard Arnold, tysk teolog, filosof og forfatter, grunnlegger av Bruderhof-kommuniteten (1883-1935) i tidskriftet 'Das Neue Werk 1920. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Situasjonen i Mariupol er forferdelig - norsk evangelist deler russiske soldatsanger

 I snart to uker har befolkningen i den ukrainske havnebyen Mariupol vært innesperret og har gjemt seg for russiske artilleri- og luftangrep. Byen, med nesten en halv million innbyggere, har ikke elektrisitet og varme. Det er akutt mangel på mat, livsviktige medisiner og medisinsk utstyr. Russiske stridsvogner skyter mot boligblokker. Byen er fullstendig avskåret fra omverdenen. Frykten for epidemier er stor. Det var et utbrudd av kolera i Mariupol så sent som i 2011, så bakterien finnes i området allerede. Minst 1582 sivile skal være drept, i følge byrådet i Mariupol. Den canadiske avisen 'The Globe and Mail' skrev i går at tallet kan være så høyt som 10.000 døde. De døde gravlegges i massegraver. Situasjonen er forferdelig. Lidelsene enorme.

Flere medier har skrevet om den ukrainske helsearbeideren og moren Anastasia Erashova. Hun sitter med et barn vuggende på fanget, mens hun hulkegråter. Barnet sover. Hun er utrøstelig. To av hennes barn er døde. De er vergeløse offer for den brutale krigen.

Derfor er det både komplett uforståelig og opprørende at en norsk evangelist, som av og til taler i den lokale Frelsesarmeen, Gjermund Kvamme, og som er en av forgrunnsfigurene i antivaksinemotstanden her til lands og for Freedom Convoy, legger ut videoer med russiske soldatsanger, smykker profilbildet sitt på Facebook med det russiske flagg, og forsvarer Russlands blodige invasjon av Ukraina.  Han får støtte av flere andre kristne. Flere av dem er en del av konspirasjonsmiljøet, og forsvarer Russlands invasjon med at Vladimir Putin ødelegger det de kaller "The Deep State". 

Bildet av den lille gutten som tisser på en stridsvogn er ikke fra Ukraina, men får tjene som en illustrasjon på det mange av oss føler når det gjelder denne krigen og alle andre kriger: en krig er å blir jævelskap! Det finnes ikke noe heltemodig med den.

La oss fortsette å be om fred.

Omkostningne ved etterfølgelsen

2.søndag i fastetiden/Prekentekst: Luk 13,22-30

Etterfølgelsen av Kristus har sine omkostninger. Det vitner denne teksten om, og det vitner levd liv om. Ved en anledning sier Jesus: "For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med? Ellers kan det hende at han får bygd grunnmuren, men ikke er i stand til å fullføre. Da vil alle dem som ser det, begynne å spotte ham." (Luk 14,28-29)

Underveis i forbindelse med en prekenreise - ja, Jesus foretok stadig slike! - forteller Lukas at Jesus kom  i snakk med en som stilte spørsmålet: 'Herre, er det få som blir frelst?' Det er et ærlig, og godt spørsmål. Kanskje var han en som tilhørte den opprinnelige vekkelsesbevegelsen fariseerne, for det var slikt fariseerne var opptatt av på Jesu tid! Og det er vel sant for fariseere til en hver tid! De er mest opptatt av andres frelse, ikke sin egen, for etter sin egen målestokk er det de som er frelst! 

Jeg minnes noe biskop Kallistos Ware, bederen, forteller om i den lille boken: 'Hvordan blir vi frelst?' med undertittelen: "Forståelsen av frelse i den ortodokse tradisjonen": "To ganger i mitt liv er jeg blitt spurt av en fremmed: 'Er du frelst?' Den ene gangen var i en buss, den andre gangen i en togkupe. Hvordan skal vi svare på et slikt spørsmål? For min del nøler jeg med å gi et kategorisk svar: 'Jo, jeg er frelst.' Et slikt svar tyder på at jeg mener at min frelse allerede er en avgjort sak her og nå, en fullstendig gjennomført virkelighet. Men hvordan kan jeg vite hva jeg kommer til å gjøre resten av mitt liv? Til tross a for at Gud har en veiledende hånd over meg, har jeg fortsatt muligheten til å si ja eller nei til ham."

De to fremmede som spurte den skjeggete mannen i svarte presteklær trodde nok at han ikke var frelst, men da kjente de ikke den bedende biskopen! Deres fordommer styrte dem. Frelse i bibelsk forstand er både frelse her og nå, og samtidig noe fremtidig, når vi endelig når målet. 

William Barclay sier i sin kommentar til dette skriftstedet: "Det er lett å tenke at så snart vi har overgitt oss til Jesus Kristus, har vi kommet til veis ende og vi kan så å si lene oss tilbake som om vi hadde nådd målet. Det finnes ikke en slik avsluttethet i det kristne livet. Et menneske må alltid bevege seg fremover, ellers vil det nødvendigvis gå bakover." (William Barclay:  Din daglige studiebibel. Lukasevangeliet, bind 2. Ansgar forlag 1989, side 55)

Jesus svarer på spørsmålet med å snakke om omkostningene ved etterfølgelsen. Svaret må ha sjokkert dem som hørte det: "Strid for å komme inn gjennom den trange døren!" 

Ordet som oversettes med 'strid' i den oversettelsen jeg bruker (Norsk Bibel. Revidert 2007) eller 'kjemp' som andre oversettelser bruker, er det greske ordet 'agonizomai', og som vi finner igjen i det engelske ordet 'agony', på norsk: lidelse. En bokstavelig oversettelse av 'agonizomai' er: 'Å kjempe for seier', for eksempel i offentlige sportsleker. Den allmenne betydningen av dette ordet er 'å kjempe' eller 'bryte'. Ordet kom til å bety 'å utholde smerte', 'å utsette seg for enhver anstrengelse for å nå målet, som når man konkurrerer om å vinne en pris. Smerter og anstrengelser innebærer at det finnes hindringer for utviklingen av kristenlivet.

Ordene fra Luk 13,24 er parallelle med Jesu ord gitt oss i Bergprekenen: "Gå inn gjennom den trange porten1 For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den porten, og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14) 

Skal man nå målet, må man stride, kjempe for å holde kursen. Da må man gå inn gjennom den smale porten og holde seg til den smale veien!

Luk 13,25-27 er som et ekko fra Jesu undervisning i avslutningen av Bergprekenen: "Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde mott loven." (Matt 7,21-23)

Ennå er det håp, sier vi, og det er sant så lenge nådetiden varer, men det kommer en dag da himmelens dør stenges, og da vil det være mennesker som banker på: "Herre, lukk opp for oss." (v.25) Men da er det for sent. Da er det ugjenkallelig over. Da får vi ikke fleree invitasjoner eller muligheter. Da hjelper det ikke om man kan vise til et ene eller andre. 

Men:. "Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!" (2.Kor 6,2)

Versene 28-30 er talt spesielt til jødene, om hvem det sies i prologen til Evangeliet etter Johannes: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham." (Joh 1,11) Men de er også allmengyldige. Det finnes de som tror at fordi man tilhører en kristen sivilisasjon, og bor i et kristent land, så er alt i sin skjønneste orden. Men det gjør en nødvendigvis ikke til en kristen. Det avgjørende, det alt står og faller på, er om man er blitt født på ny.

I sin anerkjente tekstkommentar til disse versene skriver Matthew Henry: "Spør ikke hvor mange som blir frelst? men: Skal jeg være en av dem? Spør ikke: Hvordan skal det gå med den eller den? men: Hva skal jeg gjøre, hva skal det bli av meg? Alle som vil bli frelst, må stride for å komme inn." (Matthew Henry: Hjemmenes bibelkommentar. Bind VII. Filadelfiaforlaget 1967, side 138-139

Baptister i Europas fattigste land tar seg av ukrainske flyktninger

Baptister i Moldova, det økonomisk fattigste landet i Europa, åpner armene sine for sine ukrainske naboer på flukt fra krigen som ble startet av Russland. Over 90 000 flyktninger blir tatt hånd om i Moldova og ytterligere 150 000 har gått gjennom landet på vei til andre land, vanligvis Romania.

I et møte med ledere fra blaant andre Baptistenes Verdensallianse og Den europeiske baptistføderasjonen forklarte Ion Miron, generalsekretær for baptistunionen i Moldova, hvordan unionen har mobilisert ressursene sine for å ta seg av ukrainske flyktninger ved grensen og gjennom et økende antall av kirkene. Et splitter nytt velutstyrt baptistboligsenter har åpnet for å ta imot ukrainske flyktninger med sine 250 senger. Et annet senter har en kapasitet på 150.

Men 50 lokale baptistmenigheter gjør også det de kan for å ta imot rundt 1200 flyktninger og gi dem enkel overnatting i hvert fall inntil de kan flytte til andre steder og land. Ion Miron forklarte også hvordan mange moldoviske baptister, inkludert hans egen familie, har åpnet hjemmene sine for å ta imot de som ofte kommer fra Ukraina uten noe, og finner ut at pengene de trodde de kunne leve av har mistet det meste av sin verdi.

Den private Emmanuel-klinikken drevet av Baptistunionen søker å ivareta de presserende medisinske behovene til flyktningene.

Det var tårer i Ions øyne da han begynte å snakke om noen av personene som de rundt 60 baptistfrivillige har møtt ved den ukrainske grensen. Han fortalte om en far som ble i Kiev for å kjempe for landet sitt og ba en nabo ta datteren hans på 13 år i sikkerhet. Denne naboen har nettopp bestått førerprøven og måtte kjøre i tre dager gjennom svært vanskelige forhold for å nå den moldoviske grensen. Hun ble for utslitt til å fortsette og ble funnet av et av baptistteamene og gitt mat og hvile for å fortsette reisen.

Unionens 65 hjem for foreldreløse barn forbereder seg på å ta imot 300 foreldreløse barn som bringes fra Ukraina til Moldovas relative sikkerhet.

Cristina Pokidko, et moldovisk medlem av Executive of European Baptist Women United (EBWU) skriver:

«Jeg vet at deres dyrebare hjerter roper for Ukraina og Moldova. Takk for din kjærlighet og støtte. Det er utrolig ubeskrivelig hva som foregår der og her. …. Vi vil fortsette å ta vare på Guds folk for å tjene mennesker i nød, åndelig, følelsesmessig og materielt. Vennligst be for oss!"

På grunn av sin økonomiske situasjon er den moldoviske regjeringen begrenset i hva den kan gjøre ved hjelp av økonomisk støtte. Den velorganiserte baptisthjelpen trenger akutt mer midler for at arbeidet skal kunne fortsette og utvides ytterligere etter hvert som behovet vokser. For bare å ta ett eksempel, har kostnadene for drivstoff for transport av flyktninger doblet seg i Moldova de siste ukene.

Takket være donasjoner som allerede er mottatt, var den globale baptistfamilien, som arbeider gjennom European Baptist Federation, i stand til å gi et øyeblikkelig økonomisk bidrag til den Moldoviske baptistunion, og vil i de kommende dagene søke å øke dette.

Vil du be for flyktningene som flykter fra krigen og for våre brødre og søstre i Moldova og andre steder som strekker seg mot dem for å støtte dem i Kristi medfølende kjærlighet? Vil du gi for å støtte deres vitale tjeneste med ukrainske flyktninger?

Oversatt fra nettstedet til Den europeiske bapistføderasjonen.

Tålmodighet

Forventningens mor er tålmodighet. Den franske forfatteren Simone Weil skriver i notatbøkene sine: «Å vente tålmodig i forventning er grunnlaget for det åndelige liv.» Uten tålmodighet degenereres forventningene våre til ønsketenkning. Tålmodighet kommer fra ordet patior, som betyr «å lide». Det første Jesus lover er lidelse: «Jeg sier dere . . . du skal gråte og jamre. . . og du vil bli bedrøvet." Men han kaller disse fødselssmerter. Og så, det som virker som en hindring blir en vei; det som virker som en hindring blir en dør; det som virker som en feiltilpasning, blir en hjørnestein. Jesus forandrer vår historie fra en tilfeldig serie med triste hendelser og ulykker til en konstant mulighet for et hjerteskifte. 

Å vente tålmodig betyr derfor å la vår gråt og jamring bli den rensende forberedelse som gjør oss klar til å motta gleden som er lovet oss.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Er vi midt inne i en stor forførelse?

Først var det synet på Donald Trump som skapte splittelse i kristenheten, deretter kom pandemien og synet på vaksiner og myndighetenes håndtering av den, så kom krigen i Ukraina og med dem alle profetiske budskap som spriker i alle slags retninger. Nå er noen av de kristne vaksinemotstanderne de sterkeste støttespillerne til Vladimir Putin og dennes krigføring i Ukraina.

Følgen er at menigheter splittes, kristne venner skiller lag, sosiale medier brukes til å angripe hverandre, selv bønnebevegelsen har intet klart basunstøt, også den er splittet.  Hva er det som har skjedd? Er det hele en eneste stor forførelse som har til hensikt å føre oss bort fra Kristus? Hva står på spill? Hvem taper på dette? 

Det er en tid for oss til å stille de vanskelige spørsmålene, være ærlige. 

Apostelen Paulus hadde en stor bekymring når det gjaldt menigheten i Korint, den menigheten han underviser om nådegavene og den apostoliske og profetiske tjenesten: "Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus." (2.Kor 11,3)

Jeg tror at han ville uttrykt den samme bekymring i dag. 

Jeg tror på den profetiske tjenesten, og at vi ikke skal forakte profetisk tale, men jeg tror også at alt skal og må prøves. Den nådegave son heter 'evne til å skille ånder' er kanskje den vi trenger mest av i vår tid, hvor forvirringen er så stor. 

Når norske kristne for eksempel skiller lag på grunn av en amerikansk president er noe riv ruskende galt, og når vi låner øret mest til utenlandske profeter, og ikke hører på de som Gud har reist opp i vårt eget land, burde vi tenke oss godt om.

Redder ut noen av de mest sårbare gruppene av Ukraina

Tenk deg at du befinner deg inne i krigshelvetet i Ukraina, og du er avhengig av en rullestol og en personlig assistent, og du må flykte. Eller du er en far eller en mor med et multihandikapet barn med store pleiebehov, og du trenger hjelp. Stans opp et øyeblikk og kjenn på den fortvilelsen!

Noen grupper er mer sårbare enn andre i en krig. Spør du hvilken side Gud er på i denne forferdelige og blodige krigen, er jeg ikke i den ringeste tvil. Gud tar parti med de som lider: de som sliter med angst, de vergeløse, barna, de gamle, de funksjonshemmede, de foreldreløse, de marginaliserte, de som ikke har krefter til å flykte og hans brennende vrede går ut mot dem som forvolder dem denne smerten, disse lidelsene! Det kommer en dag da de må stå til ansvar for sine ugjerninger.

En av de mange som har hjulpet funksjonshemmede i Ukraina gjennom mange år er Joni Eareckson Tada og hennes organisasjon "Joni and Friends". Joni, som selv er lam fra nakken og ned etter en stupeulykke, forteller dette, her i min oversettelse: 

"Hvis du har fulgt med oss, vet du at vår landskoordinator i Ukraina, Galyna, har jobbet utrettelig for å evakuere mennesker med funksjonshemminger og deres familier/omsorgspersoner ut av Ukraina.

I dag fikk vi beskjed om at hennes tredje karavane har kommet seg over den polske grensen! Denne 47-personers karavanen inkluderte funksjonshemmede og omsorgspersoner fra regionene Kiev, Zhytomyr, Kryvyj Rig og Volyn.

Vår partner i Polen, Ana, sikrer hotellrom og måltider til disse flyktningene. I mellomtiden finner våre partnere i Tyskland og Holland mer permanente, tilgjengelige boliger!

Som vår grunnlegger og administrerende direktør sa: "Du har en rolle å spille gjennom dine bønner og gaver... Og det er vår fantastiske Frelser, vårt Hode, som mottar ære for måten hans fantastiske kropp jobber sammen for å redde de svakeste og mest sårbare ."

"Det er ett legeme, men det har mange deler. Alle dets deler utgjør ett legeme. Det er det samme med Kristus." 1.Kor 12:12

La oss huske disse sårbare gruppene i Ukraina i våre daglige forbønner!

Purim, bønnevekterens rolle og forbønn for Israel

Kjære bedende venner av Israel! Jeg skriver for å minne dere om at vi nærmer oss Purim. I år starter feiringen av Purim på kvelden 16.mars og fortsetter til solnedgang neste dag. Dagen er til minne om hvordan Gud reddet jødene fra den onde Hamans planer om å ødelegge, drepe og utslette alle jødene, unge og gamle, spedbarn og kvinner, på en dag. For å redde sitt folk reiste Herren opp en Mordekai og en Ester. Slik vil Gud reise opp i dag en Mordekai og en Ester, til å 'stille seg i gapet' for Israels redning fra vår tids Haman - alle de som truer Israels eksistens, blant annet Iran og Hamas.

Jeg oppfordrer derfor til at vi bruker årets Purim den 16.-17. mars til en spesiell faste- og bønnedag for Israel. 

Herren reiser opp vektere til å 'stille seg i gapet til vern for landet', jfr Esek 22,30: "Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen." Måtte Gud finne mange våkne vektere i dag! 

Vektertjenesten beskrives slik hos profeten Jesaja: "På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden." (Jes 62,6-7) 

Hva er vekterens oppgave? 

1. Han eller hun minner Herren om Hans løfter til Israels land og folk. La oss bruke denne dagen til å proklamere høyt Guds planer for Israel. Finn fram enkelte av de mange løftene i Bibelen vedrørende Israel og Jerusalem og bruk dem aktivt når du ber.

2. En vekter er også årvåken for fiendens planer. Herren vil gi sine vektere visdom slik at de kan forstå tiden vi lever i. "Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et syn om natten. Og Daniel priste himmelens Gud. Daniel tok til orde og sa: Lovet være Guds navn fra evighet og til evighet! For visdommen og styrken  hører ham til. Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger. Han gir de vise visdom og de forstadige forstand. Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mørket, og hos ham bor lyset. Jeg takker og priser deg, mine fedres Gud, fordi du har gittt meg visdom og styrke. Nå har du gjort kjent for meg det vi ba deg om, det kongen vil vite har du kunngjort oss..." (Dan 2,19-23)                                                                                                                

Gud vil gi sine vektere kunnskap om fiendens planer, slik at de skal vite hvordan de kan be, hvordan vi kan beskytte og dekke Israel i bønn. 

I den åndelige verden er vi plassert på Jerusalems murer. Fra murens høyde får vi bedre oversikt. Vi kan se tingene ovenfra. Det er viktig å ha det rette perspektivet når man ber. Et himmelsk perspektiv, Vi er satt med Kristus i himmelen, 

Russland bomber barnesykehus - kaos og redsel for funksjonshemmede barn på flukt

 I følge det statlige israelske nyhetsbyrået '7 Israel National News' bombet Russland et barnesykehus med en fødeavdeling  i Mariupol, Ukraina onsdag.  Byens 400 000 innbyggere har for øyeblikket ingen mulighet til å forlate byen, som er omringet av russiske soldater. Det statlige israelske nyhetsbåret siterer Fox News. Leger uten grenser karakteriserer situasjonen i Mariupol som 'en humanitær katastrofe'. 

Ukraina anklaget Russland for å ha brutt en gjensidig våpenhvileavtale slik at sivile i havnebyen ikke skulle være i stand til å evakuere.

Det skal ha vært et russisk luftangrep som ødela barnesykehuset, og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy sa i en videotale onsdag at kvinner og barn var fanget i restene av bygningen. Antall døde og skadde er ukjent, melder ABC News. Blant de døde skal det være mange barn og kvinner som skulle føde.

BBC-journalisten Fargal Keane, som for tiden befinner seg i Lviv, forteller om en særdeles vanskelig situasjon for Ukrainas mange funksjonshemmede barn. 'Det er kaos, omveltning og utmattelse blant disse barna,' skriver han i en nylig publisert artikkel, som jeg har oversatt deler av: 

"De hadde reist i tretti timer allerede. Mange timer lå foran dem. Bussen til den polske grensen var en kapsel av utmattelse, sorg og øm nåde. Omsorgspersoner klemte de redde barna og hvisket beroligende lyder. Det var ikke en tid eller et sted for ord. Det var ingen som kunne ha forklart galskapen som oppslukte disse barnas verden fra Kharkivs Hippokrates omsorgssenter. De var mellom ett og tre år og alle var funksjonshemmede, med alvorlige medisinske tilstander.

Før bussen hadde de tatt toget over landet fra øst til vest, og før toget en reise i biler gjennom det krigsrammede Kharkiv. Rester fra raketter og bomber falt ned like ved og støyen utløste skrekk hos barna. Inngangen til stasjonen var deres første tur utenfor et tilfluktsrom siden den russiske invasjonen begynte.

Byen Kharkiv ligger bare 54 kilometer fra den russiske grensen og var et av de første stedene som ble et mål for invasjonen. Hundretusenvis av innbyggerne har siden flyktet til nabolandene, de fleste til Polen. En av de unge pleierne på bussen, Iryna Miroshnichenko, sier at da bombardementet begynte, måtte personalet ta en hastebeslutning: gjemme seg i kjelleren til senteret eller å prøve å dra umiddelbart. Uansett risikerte de død eller alvorlig skade.

Det var et pinefullt dilemma for mennesker som aldri hadde kjent krig og for hvem omsorgen for barna er noe sånt som et hellig ansvar. Det kan sees i den mildhet de behandler ungene med.

"Det er veldig beklagelig. Det er virkelig, virkelig ille. Vi blir bombet fra morgen til kveld. Vi har vært i tilfluktsrommet hele denne tiden. Vi var der med alle barna, alle gjemte seg," sa Iryna .

Lederen for senteret, Valentyna Shlyahova, gikk frem og tilbake gjennom den overfylte bussen for å berolige barn og oppmuntre de ansatte. Hun har en funksjonshemmet datter som allerede er evakuert i sikkerhet. En annen eldre datter og hennes familie har også forlatt Kharkiv. De er alle blant de 1,5 millioner menneskene som ble tvunget ut av hjemmene sine av president Putins beslutning om å invadere Ukraina.

Valentyna gestikulerte mot et par barn som gråt nådeløst.

"Vi er slitne selv og barna er slitne. Hører du hvordan barna oppfører seg? De vil også ha ro, stillhet, hygge og varme," sa hun.

Unicef anslår at 7,5 millioner barn i Ukraina er i fare fra konflikten og trenger akutt hjelp. Beskytningen har rammet sykehus, begrenset arbeidet til nødetatene og skaper en stor bølge av traumer blant de unge. En halv million barn har flyktet fra Ukraina med familiene sine.

For en uke siden ba Unicefs administrerende direktør, Catherine Russell, om respekt for krigens lover for å beskytte barn."

Fra handling til overgivelse

Det er viktig for meg å innse at Jesus oppfyller sitt oppdrag ikke ved det han gjør, men ved det som blir gjort mot ham. Akkurat som med alle andre, er det meste av livet mitt bestemt av hva som blir gjort mot meg og er derfor lidenskap. Og fordi det meste av livet mitt er lidenskap, ting som blir gjort mot meg, er bare små deler av livet mitt bestemt av hva jeg tenker, sier eller gjør. Jeg er tilbøyelig til å protestere mot dette og å ønske at alt skal være handlingen fra meg. Men sannheten er at lidenskapen min er en mye større del av livet mitt enn handlingen min. Å ikke erkjenne dette er selvbedrag og å ikke omfavne lidenskapen min med kjærlighet er selvavvisning.

Det er gode nyheter å vite at Jesus er overgitt til lidenskapen, og gjennom sin lidenskap fullfører sin guddommelige oppgave på jorden. Det er gode nyheter for en verden som lidenskapelig søker etter helhet.

Jesu ord til Peter minner meg om at Jesu overgang fra handling til lidenskap også må være vår hvis vi vil følge hans vei. Han sier: «Da du var ung, tok du på deg ditt eget belte og gikk dit du ville; men når du blir gammel skal du strekke ut hendene dine, og noen andre skal ta et belte rundt deg og ta deg dit du helst ikke vil gå» (Joh 21:18).

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Krigen i Ukraina kan føre til matkrise i Norge

SISTE: UKRAINA STANSER ALL EKSPORT AV RUG, BOGHVETE, KORN OG HIRSE. DET SAMME MED KJØTT, SALT OG SUKKER!

Landbruksdepartementet under regjeringen Solberg var klokkeklar for to år siden, da departementet uttalte seg om beredskapslagre for korn i Norge: "En fullstendig avsperring av forsyningslinjene over noe tid blir ikke sett på som realistisk." Så er det likevel i ferd med å skje. Krigen i Ukraina, om den vedvarer, vil skape store utfordringer. Faller havnebyen Odessa vil utskipingen av korn, ikke bare til Europa, men også til Afrika, lammes. Hva det innebærer er det ikke vanskelig å tenke seg. Det vil få dramatiske følger for det afrikanske kontinentet, men også ramme Norge. 

Solberg-regjeringens feilvurdereringer førte til at den avviste Stortingets krav om å gjenopprette beredskapslagre for korn i Norge. Det kan komme til å koste oss dyrt. Svært dyrt.

Bare for illustrere hva dette egetlig handler om, og det har veldige dimensjoner over seg: Ukraina er Europas kornlager., og den fjerde største kornprodusenten i verden. Russland er den største. Den grøderike svartjorda, det gunstige klimaet og en godt tilrettelagt produksjon gjør at den dyrkbare jorda er 40 ganger større enn Norges samlede jordbruksareal. Det er på størrelse med summen av dyrket mark i Tyskland, Storbritannia og Frankrike under er ett! 

Nå ruller stridsvognene over denne grøderike jorda, og freses opp av deres dødbringende larveføtter og kornlagre stikkes i brann. Da er det ikke så merkelig at det får konsekvenser. 

Kornprodukter vil forsvinne fra butikkhyllene som dugg for solen, og brødprisene vil stige radikalt. Det sier sitt at Norge i fjor måtte importere en tredjedel av matkornet vårt. Det hjelper ikke at vi har penger, om det ikke er korn å få kjøpt. Derfor trenger vi å be som aldri før for landets bønder - og for norske politikere. Nå må vi kreve handling, ikke flere utredninger! 

En pandemi og en krig i Ukraina burde vekke selv den som sover godt, og har sovet godt i timen lenge. I flere år har jeg kjent på en sterk bønnebyrde for dette. Derfor har jeg også skrevet en rekke artikler her på bloggen, og som også er publisert på Facebook. En del kristne som ber har gjort dette til sitt daglige bønneemne. Det er jeg glad for, men det har ikke skapt noen stor interesse, heller ikke i norske bønnemiljøer. Kanskje har vi det rett og slett for godt, og vi tar det som en selvfølge at vi har mat på bordet. Kanskje er det ikke slik i morgen.

Ordningen med kornlagre i Norge ble avviklet i 2003. Det vil kunne vise seg å være en av de største feilvurderingene politikerne har gjort i vår tid.

 Hvor mange av mine lesere vil sette dette opp som et prioritert bønnemne?

Titusener jøder flykter fra krigshelvetet i Ukraina

Jeg blir så grepet av dette bildet! En gammel jødisk mann nettopp kommet ut av krigshelvetet i Ukraina faller på sine knær og kysser jorden, etter å ha landet trygt på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv i Israel. Når jeg ser dette bilddet kommer jeg til å tenke på ordene fra profeten Jesaja:

"Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?" (Jjes 60,8)

Jo, det er blant andre jødene fra Ukraina. Lenge har det vært fiskerne som har kalt dem hjem. Nå kommer jegerne. Jeg sikter til profeti hos Jeremia, som oppfylles bokstavelig talt foran våre øyne: "Se. dager skal komme, sier Herren, da det ikke skaal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp ra landet Egypt! - men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet i nord og fra alle de landene som jeg hadde drevet dem bort til. Og jeg skal føre dem tilbake til deres eget land, det som jeg ga deres fedre. Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem. Deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jege dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene." (Jer 16,14-16)

Det finnes mellom 360.000 til 400.000 jøder i Ukraina. Det arbeides nå intensivt med å få evakuert så mange som mulig. Det kom 10.000 jøder fra Ukraina forrige uke til Israel, og flere er ventet denne uken. Israelske mydigheter oppgir at de venter at 20.000 ukrainske jøder vil ankomme Israel de kommende dagene. Det haster med å få de ut. 

Den pågående krigen i Ukraina vekker gamle traumer for både jøder og rom-folk. 

BBC-journalisten Fergal Keane var for fem dager siden på Sentralstasjonen i den ukrainske byen Lviv. Han skriver, her i min oversettelse: 

"På de vestgående plattformene klemmer flyktningene seg sammen i overfylte korridorer og trappeoppganger i håp om å gå ombord på tog som vil ta dem i sikkerhet i Polen, Ungarn eller Slovakia. Blant dem er grupper av rom-sigøynere som kommer fra Kharkiv, hvor russisk beskytning dreper sivile. Som alle andre flyktet de bare med det de kunne bære, medbringende ryggsekker.

I Lviv fremkaller disse scenene de urolige spøkelsene fra Europas fortid. Byen er fylt med mennesker hvis foreldre eller besteforeldre opplevde folkemord og totalitarisme i forrige århundre. Titusenvis av romfolk ble myrdet av nazistene under andre verdenskrig.

En romfarfar til en familie på syv forteller meg at krigen har ødelagt livene deres. Pavel, i slutten av 60-årene, beskrev en scene med kaos i Kharkiv.

"Alt brenner. Alt er ødelagt," sier han. "Ingen hører på oss. Ingen vil hjelpe oss."

Lviv var også åstedet for en av de mest brutale pogromene under Holocaust, der tusenvis av jøder ble brutalt drept av tyskerne og deres ukrainske samarbeidspartnere sommeren 1941. I 1945 hadde den jødiske befolkningen på rundt 100 000 før krigen nesten forsvunnet.

Blant dem var familiene til to jødiske advokater, Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht, som la grunnlaget for mye av moderne menneskerettighetslovgivning. Det var Lemkin som introduserte begrepet «folkemord» i folkeretten.

Nå bor det anslagsvis 1500 jøder i Lviv. Det antas at mange allerede har reist for å søke sikkerhet utenfor Ukraina.

Ved byens jødiske senter sørger frivillige for familier som ble rykket opp av invasjonen. Barn jager hverandre mens frivillige pakker mat og tepper.

Det er også et sted for trøst for de få gjenværende Holocaust-overlevende i Lviv. Jeg møtte Tatiana Zabramnaya, 84, som husker en barndom i et hjem fylt med uuttalte traumer.

"Jeg spurte mamma om krigen - hva, når og hvorfor - men hun kunne ikke snakke om den uten å skjelve, uten å gråte og spørre om å ikke bli minnet om krigen. Onkelen min og tanten min var i Kiev og moren min fortalte meg at de ble skutt."

Datteren hennes bor i Kiev sammen med ektemannen og adoptivsønnen. Tatiana sier de nå er fanget i hovedstaden. Hun sliter med å snakke gjennom tårene og spør: "Hvem hadde trodd at vi som 22. juni 1941 skulle bli invadert igjen, men fra Russland? Det er forferdelig."

De to krigene - da og nå - er veldig forskjellige. Dette er ikke et spørsmål om å prøve å trekke eksakte historiske paralleller. Men for de som Tatiana som bærer historiens følelsesmessige sår, gjenoppliver det som nå oppsluker Ukraina gammel angst.

Og det er tanken, å se den endeløse strømmen av flyktninger og deres barn, at en ny generasjon vil bære byrden av traumatisk hukommelse."

La deg selv bli elsket

Jeg vet inderlig vel at jeg har et hjem i Jesus, akkurat som Jesus har et hjem i Gud. Jeg vet også at når jeg blir i Jesus, blir jeg sammen med ham i Gud. «De som elsker meg», sier Jesus, «skal bli elsket av min Far» (Johannes 14:21). Mitt sanne åndelige arbeid er å la meg bli elsket, fullt og helt, og å stole på at i den kjærligheten vil jeg komme til oppfyllelsen av mitt kall. Jeg prøver stadig å bringe mitt vandrende, rastløse, engstelige jeg hjem, slik at jeg kan hvile der i kjærlighetens omfavnelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Oppmuntrende profetisk ord fra Shetland

I 2005 var jeg en av talerne på den transatlantiske bønnekonferansen "Fire from the North" på Shetland. Siden den gangen har jeg fulgt nøye med på hva Gud gjør på denne øya, blaant annet gjennom et månedlig nyhetsbrev. I siste nr er det gjengitt et profetisk ord, som jeg tror er til oppmuntring også for kristne i Norge, derfor har jeg valgt å oversette det til norsk. Til orientering: På Shetland har man lange tradisjoner for å fyre med torv:

 "Han ser ikke etter den store perfekt skårede torven, slik verden ser etter. Nei! I stedet ser Han etter den den lille rest av brutte småbiter, ja, selv det foraktede støv for å binde det sammen!

Når disse er ført sammen i en forent haug, vil Hans åndepust blåse gjennom denne formede kroppen og omformes til en tykk håndgripelig Helligånds røyk som reiser seg opp sterk, og fyller igjen hvert tomrom mellom de ulike delene. Denne vil så bryte ut i en vidtomfavnende evig brennende masse av vekkelse - en hellig ild som vil brenne djupt i hver person den oppsluker. Om den ikke slukkes, kveles, vil den sannelig ikke la seg stanse! Den vil bryte ut i en heftig ildkule som vil brenne opp de gjenværende agnene og så antenne de større torvene - ingen fiendtlige festningsverk vil kunne stå i veien for den.

TYDNING: 

Stor, tilsynelatende perfekt skåret torv er de store kirkesamfunns-kirkene som har blitt formet etter menneskelige ønsker, i stedet for å være tro mot Guds ord.

Den rest som er igjen av brutte småbiter, er små, men sterke, grupperav kristne som har vært tro mot Guds ord og Faderens instruksjoner. 

Det foraktede støv er de utstøtte, de som ikke synes å passe inn noe sted i kirkens dynamikk, eller har noen hensikt. Men faktum er at akkurat disse er de som er mest viktige for Herren. Han har gjemt de unna i den spesielle hensik ved å la "sitt rike komme"!

Agnene er mennesker som er mest komfortabel med sine tanker om hvem Han er, og som ikke ønskr å omvende seg fra dem og føle Ham (ikke ulikt fariseerne). De representerer også alle de uviktige tingene vi har satt foran Ham og alle de prioriteringer Han har.

NØKKELVERS:

"Så sa Farao til Josef: Siden Gud har latt deg vite alt dette, så er det ingen som er så forstandig som du. Du skal råde over mitt hus, og etter ditt ord skal hele mitt folk rette seg. Bare når det gjelder tronen, skal jeg være større enn du." (1.Mos 41, 39-40)

"Men vær nå ikke bekymret og urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. Nå har vi hatt to hungersår i landet, og ennå kommer det fem år da det hverken skal pløyes eller høstes. Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse. Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud. Han har satt meg til far for Farao, til herre over hele hans hus og til å styre hele landet Egypt. Skynd dere nå å dra hjem til min far og si til ham: Dette sier din sønn Josef: Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, dryg ikke!" (1.Mos 45,5-9)

"Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm. For sterk som døden er kjærligheten, hard som dødsriket er dens lidenskap. Dens glød er som ildens glød, en Herrens flamme. Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, og strømmer kan ikke overskylle den. Om noen ville gi alt han har i sitt hus for kjærligheten, ville han bare bli foraktet." (Høy 8,6-7)

"Han har sin kasteskovel i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slukkes." (Matt 3,12)

- Gideon Harmsworth, Wester Quarff, Shetland. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Drept mens han delte ut brød og medisiner

Drapet på den ukrainske ordføreren i Hostomel, en by som ligger like i nærheten av Kyiv, for kort tid siden, fremstår som både som brutalt og fullstendig meningsløst. Ordfører Juri Illitsj Prylpko, var i ferd med å dele ut brød til de sultne og medisiner til de syke, da han ble skutt og drept av de russiske styrkene. Prylpko ble drept sammen med to andre sivillister.

Da jeg hørte om drapet i dag tidlig, kom jeg til å tenke på Jesu ord i Matt 25:

"Jeg var sulten, og dere gav meg mat ... jeg var syk og dere så til meg... Da skal kongen si til dem som er ved hans høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt."

Å be salmene fra Salmenes bok i trengselstider

Å be Salmene fra Salmenes bok i Bibelen har fått fornyet aktualitet for mange kristne i forbindelse med krigen i Ukraina. Tidlig i krigen begynte kristne i Ukraina å be Salme 31 daglig, og oppfordret kristne medsøsken over hele verden til å be denne salmen daglig sammen med dem. Den oppfordringen gir jeg gladelig videre. Det er fra denne salmen Jesus henter ordene han ber når han henger på korset: "I dine hender overgir jeg min ånd..." 

Mange er de som har funnet trøst og styrke ved å be salmene fra Salmenes bok i trengselstider.

Selv har jeg begynt å be Salme 46 i tillegg til Salme 31. Både for egen del og for de lidende i Ukraina finner salmen av Korahs barn svært aktuell. Her i oversettelsen til Norsk Bibel, som er den oversettelsen jeg foretrekker: 

"Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor. Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjellene skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelber ved dets overmot. Sela. En strøm - dets bekker gleder Guds by. Den Høyestes hellige bolig. Gud er midt i den, den skal ikke rokkes. Gud hjelper den når morgenen bryter fram. Folkeslag bruste, riker ble rokket. Han lot sin røst lyde, og jorden smeltet. Herren, hærskarenes Gud er med oss. Jakobs Gud er vår faste borg. Sela. Kom og se Herrens gjerninger, som har voldt ødeleggelse på jorden. Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen i stykker og hogger spydet av. Vognene brenner han opp med ild. Hold opp, og kjenn at jeg er Gud! Jeg er opphøyet blant folkene, opphøyet på jorden. Herren, hærskarenes Gud er med oss, Jakobs Gud er vår faste borg. Sela."

Slik må vi arbeide for fred

"Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er?" spurte salmisten for tre tusen år siden (Sal 2:1). I dagens språk: Hvorfor invaderte Vladimir Putins Russland Ukraina i en krigshandling ulikt noe vi har sett i Europa på syttisju år? Hva bør gjøres: hvilken militær handling, hvilke sanksjoner, hvilke anklager om krigsforbrytelser?

Det er ikke spørsmål jeg skal svare på. Svarene som en kristen pastor gir, bør hjelpe menn og kvinner til å finne Kristus, og kalle dem til å bli det Jesus snakket om som «fredsstiftere», som, sa han i Bergprekenen, «vil bli kalt Guds barn» (Matt. 5:9).

Nå haster det at vi kaster oss inn i oppgaven med å bli fredsstiftere, å skape fred midt i krigen.

En fredsstifter vil fortelle sannheten: han eller hun vil være dristig i å navngi ondskap. Russlands angrep på en suveren stat, og spesielt på sivile, må utvetydig fordømmes, og vi må stå sammen med det ukrainske folket ved å nekte å la denne invasjonen bli kalt noe annet enn hva den er.

Men ord alene skaper ikke fred. Fred er ikke en dyd som kan signaliseres. Den må bygges av kjærlighetshandlinger.

Den uforferdede ånden til den ukrainske motstanden, og president Zelenskys oppfordring til støttespillere i utlandet om å ta opp våpen og kjempe mot det russiske militæret som en del av Ukrainas internasjonale brigade, har inspirert mange. Som kristne føler vi også kallet til å sette ens liv på spill for andres skyld, å "gi livet til for sine venner" som Jesus sa.

Men hvordan skal vi bruke denne situasjonen? Hvilken handling bør denne impulsen lede oss til? Jeg tilhører en historisk fredskirke, forpliktet til kristen ikkevold i over et århundre. Vi ville dø for å beskytte dem som kommer i fare, men vi tror ikke at vi kan drepe for å gjøre det: vi er kanskje ikke de som griper til våpen.

I følge Jesu lære stammer fredshandlinger fra kjærlighet. Jesu kjærlighet er betingelsesløs. Han retter handlinger av kjærlighet og medfølelse først til de fattige, de hjelpeløse og svake, men krever det samme selv for våre fiender. Dette er den vanskeligste, og uten tvil den viktigste delen av å være en fredsstifter.

Vi kan iverksette tiltak ved å bidra med humanitær hjelp til ofre for denne krigen, ved å gi gjestfrihet til flyktninger og ved å støtte organisasjoner som Redd Barna og Samaritan’s Purse, hvis arbeid i disse områdene er bemerkelsesverdig. Som borgere kan vi kreve nedtrapping, spesielt i lys av potensialet for en atomkrig som vil etterlate verden en ørken.

Den mest kraftfulle handlingen for å skape fred er bønn. Vi må be om fred. Vi må slutte oss til våre stemmer med de av Guds folk i Ukraina, i NATO-statene, i Russland og rundt om i verden for å be Gud om å få slutt på denne redselen.

Vi later ikke som vi ikke har fiender, men vi vet hva Jesus ber oss gjøre for våre fiender: vi må elske dem og be for dem. Vi må be om at Guds fredsrike skal komme til denne jorden, slik den er i himmelen. Vi må tro på kraften i den bønnen.

Min oldefar, den tyske teologen Eberhard Arnold, lærte fredsskaping gjennom å oppleve første verdenskrig og deretter Det tredje rikes krigshemming før andre verdenskrig (han døde i 1935). Han grunnla Bruderhof-samfunnet med en visjon om å leve et liv i fred og rettferdighet basert på den livsstilen som Jesus underviste i Bergprekenen. Eberhard Arnold skrev følgende om bønnens kraft til å påvirke internasjonal politikk:

"Hvis vår bønn er ekte, hvis vi virkelig ikke ønsker noe annet enn Guds rike, så vil vi tenke på alle verdens regioner. Vi vil kalle Gud til å gripe inn i nasjonenes historie, historien til ulike klasser og rangordninger, historien som har brakt urettferdighet til et klimaks. Vi vil kalle ham til å komme med sin dom og la hans rettferdighet og fred bryte inn som morgengry. Dette bør være vår bønn og kirkens bønn. La oss komme til Gud i den absolutte visshet om at Jesu ord er sanne: «Guds rike har nærmet seg!» (Fra Eberhard Arnold, The Prayer God Answers)

Vi bør være ydmyke når vi innser at vi ikke forstår sann fred. Noen ganger kommer Guds fred gjennom, eller på tross av, vold og lidelse. Jesus måtte lide vold på korset for å gi oss forsikringen om tilgivelse og evig fred.

I det tjuefjerde kapittel i Matteusevangeliet minner Jesus oss om: «Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se til at du ikke blir skremt, for dette må skje, men enden er ikke ennå.» Jesus, Fredsfyrsten, er den sanne fredsstifter. "Fred etterlater jeg deg," sa han, "min fred gir jeg deg. Jeg gir deg ikke den fred som verden gir. La ikke deres hjerter bli forferdet, og vær ikke redde!» (Johannes 14:27).

Uten frykt, la oss være fredskapere ved å tro på Jesu ord, ved modig å stå opp for sannhet og rettferdighet, og ved å gjøre handlinger av kjærlighet og tilgivelse i vårt daglige liv. La oss be om at Gud skal bringe fred til nasjoner og folk gjennom at hans rike kommer.

- J. Heinrich Arnold, Bruderhof. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Forbønnsteam ba for Gotland

En gruppe svenske forbedere tilknyttet bønnenettverket 'Sverigebönen' har nylig vært på Gotland for å be på strategisk viktige geografiske steder. Denne bønnereisen skulle egentlig ha vært gjennomført for en måned siden, men datoen ble endret på grunn av sykdom, og sammenfalt nå med den russiske invasjonen av Ukraina. 

Gotland beskrives i forsvarssammenheng som et strategisk viktig sted i Östersjøen. Det sies at den som har kontroll over Gotland, har kontroll over hele Östersjøen, og forsvarsmessig er Gotland ikke minst viktig for å kunne forsvare Estland, Latvia og Litauen. I forbindelse med besøket av de tre forbederne ba de ved ulike steder langs kysten, blant annet i Slesviken som Russland steg i land da de invaderte øye i 1808.

Anne Nilsen, en av forbederne, forteller til den kristne avisen Världen idag, at 'det var veldig sterkt å være der for å be. Vi rakte ut våre hender og ba spesielt om beskyttelse av Gotland.'

Hun kan fortelle at mange kristne gotlenninger er engasjerte i bønn for Ukraina.

'Vi ba også om beskyttelse for Sveriges grenser, og spesielt om at Gotland må forbli svensk. Vi ba for Baltikum, de nordiske landene, Russland, for Russlands kristne og for Vladimir Putin, slik Den Hellige Ånd ledet oss.'

Billedtekst: Forbederne i aksjon på Gotland. Foto: Privat

Mariupol er et humanitært katastrofeområde

Natt til 18.februar ble jeg vekket om natten av en stemme som sa: 'Be for Mariupol'. Det skjedde flere ganger den natten. Det var ikke tilfeldig. I dag er byen et krigshelvete. I følge byens ordfører Vadim Boitsjenko har byen, med sine 400.000 innbyggere, og som ligger øst i landet, vært uten strøm og dermed uten varme i fem lange døgn. 'Leger uten grenser' kaller situasjonen i Mariupol en humanitær katastrofe. Til BBC sier byens viseordfører, Sergeij Orlov, 'vi klarer ikke å samle alle likene fra gatene. Spør du hvor mange ofre vi har i denne krigen, er det eneste svaret: jeg vet ikke'. 

Ordføreren sier at det er svært vanskelig, for ikke å si helt umulig, å hente ut de døde på grunn av flyangrepene mot byen. De har vart i seks døgn. Til ukrainsk TV opplyser Boitsjenko at 'byen står i en veldig, veldig vanskelig beleiring. Det pågår harde artilleriangrep mot boligblokker, og fly har sluppet bomber i boligstrøk."

Mariupol mangler også vann og mat. Byen har mistet vannforsyningen og den russiske beleiringen stopper alle matleveranser.

I dag arbeides det med å få evakuert 200.000 sivile fra byen. Be om at dette arbeidet lykkes.

Dette skjer mens store folkemengder i St.Petersburg protesterer mot Putins krigføring i nabolandet Ukraina. Flere hundre skal være arrestert, blant dem barn. Facebook og Twitter er stengt ned i Russland, og vestlige journalister trues med å bli arrestert om de skriver eller kringkaster noe om krigen i Ukraina.

Oljepressen i Getsemane

1.søndag i fastetiden/Prekentekst: Matt 26,36-45

For mange år siden lyttet jeg til en bibeltime av Ken Wright fra New Zealand. Det må ha vært en gang helt på begynnelsen av 1980-tallet. Jeg delte husrom med en venn av meg, en kristen lege, og vi lyttet av til god forkynnelse av Guds ord via det som fantes da, kassetter! Jeg glemmer ikke den bunnsolide bibelundervisningen til Ken Wright om Getsemane. Den har fulgt meg i alle de årene som har fulgt, og har blitt til en bærebjelke i liver mitt. Særlig i tunge og vanskelige tider, spesielt nå etter ar jeg fikk Parkinson. Jeg husker at Ken Wright fortalte at det arameiske ordet 'Gat Sj'manei' betyr 'Oljepresse', og der er det som bokstavelig talt skjer her i denne hagen i Jerusalem: Guds Sønn blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle, og han kjemper kamper bare han kan kjempe - for oss. Matteus forteller oss at Jesus her i Getsemane "ble grepet av sorg og gru..." (v.37)

Det var i Getsemane at kampen om våre sjelers frelse sto. Den endelige kampen og seieren skjedde på Golgata, men de innledende rundene, om vi kan bruke et slikt uttrykk, skjedde her i denne hagen.

Getsemane er et bønnens sted, for her utøste Jesus sitt hjerte på en slik måte at hans svette ble til blod. Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i denne bønnens kamp, med disse ordene:

"Da Jesus levde som menneske, ba han i nød, med høye rop og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig." (Hebr 5,7)

Denne påsken har et ord fra Mark 14 grepet meg slik, det er hentet fra hans rop i Getsemane:

"Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (v.16)

Hva var dette beger fylt med? All slags angst og gru, all syndens heselighet.

Og dette drakk Han, den reneste av alle, for meg - og for deg, ja for alle verdens syndere. Det er ikke til å fatte. Tenk, tenk hva vår frelse kostet har!

For en tid tilbake satt jeg i stillhet i Getsemane. Strømmen av turister var borte. Solstrålene lekte med de grønne bladene på de eldgamle oliventrærne, og fikk det til å glinse i dem. Jeg hadde spasert nedover Kedrondalen, og passerte den vakre Stefanuskirken, med sine karakteristiske løkkupler. Her finnes også et veldig interessant kapell, som ligger noe lavere i terrenget. Kapellet er bygd over en klippe, og klippen sies å være det nøyaktige stedet for steiningen av Stefanus. Men det er til Alle Nasjoners kirke jeg er på vei, og etter å ha sittet i det sterke sollyset, går jeg inn. Det er ikke så lett å samle tankene ute. Alle nasjoners kirke gjør et uutslettelig inntrykk. Foran høyalteret er det en kalksteinsklippe omgitt av en smijernsinnramming som er formet som en tornekrone. Her sier tradisjonen at Jesus utkjempet sin dødskamp. Når man kommer inn i kirken er det skumt. Her er det kun svak belysning. Hensikten er å forsøke å bevare noe av stemningen skjærtorsdag. Jeg setter meg ned og blir stille – lenge.

Jeg blir sittende å tenke på den bønnen Jesus bad i Getsemane. Plutselig ser jeg det for meg. En ensomme skikkelsen som bøyer kne foran de knudrete oliventrærne. Svetten, blandet med blod, som drypper mot jorden. Hans menneskelige ønske kommer tydelig fram i den svære kampen som pågår: ”Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg.” (Luk 22,42) Vi kan bare ane hva det betydde å drikke dette lidelsens beger. Når kampen er over, gir Jesus seg hen til overgivelsens bønn: ”Men la ikke min vilje skje, men din!”

Jeg blir sittende å meditere over disse ordene, og jeg blir overveldet over denne tanken: Her ber Sønnen som ble menneske under tårer og får ikke hva Han ber om! Jesus vet altså hvor vanskelig det er å ikke bli bønnhørt. Andrew Murray skriver i sin bok: ”Med Kristus i bønnens skole”: ”For våre synder led Han under byrden av den ubesvarte bønnen.” I dette lærer Jesus oss hvordan den menneskelige viljen kan underordne seg helt og fullt Guds vilje. Vår bønn er vel heller, ”skje min vilje”, enn ”skje din”. Men går vi på den bønneskolen som kalles Getsemane-skolen, lærer vi oss til ikke å stole på våre tanker og vår vilje, men vi lærer å gå hjelpeløshetens vei. ”Skje min vilje” beseires dermed av ”ikke min vilje”. Jesu bønne-eksempel viser oss tydelig at Jesu vilje helt går inn under Faderens. ”Skje din vilje”, var Jesu altoverskyggende ønske. Å gå Guds vilje i møte, å gjøre Guds vilje, å kjempe for Guds vilje – alt dette er ikke vanskelig, før det blir spørsmål om hva jeg måtte ønske. Da dras linjene, da begynner kampen.

Vi må alle, før eller senere, gjennom oljepressen. Det er tider da vi ikke får det svaret vi ønsker på vår bønn. Stefanus, som også kjempet sitt livs kamp like i nærheten til der hvor jeg satt i Alle Nasjoners kirke, fikk heller ikke det svaret han håpet på. Han ble steinet til døde. Men i dødsøyeblikket fikk han se ”himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.” Det hender vi ikke får svaret vi ber om, men Gud har alltid en overraskelse på lur. Overgivelsens bønn, som også Stefanus ba: ”Herre Jesus, ta imot min ånd”, fører deg inn i nye, djupe erfaringer med Gud.

Baptistkirker over hele Europa klare til å ta i mot ukrainske flyktninger

Baptistkirker over hele Europa gjøres nå om til sovesaler og trygge tilfuktsteder for flyktninger fra Ukraina. Tusenvis av ukrainske kvinner og barn har forlatt sine hjen. De er i en ytterst sårbar situasjon. Overfyle tog snegler seg vestover gjennom Ukraina fra Kharkiv, Kyiv, Odessa og Dnipro øst og sør i landet, Folk kjemper for å komme seg med, holde sammen og overleve. Andre bruker buss. Andre igjen biler. Mange tar beina fatt.

Takket være samarbeidet gjennom Den europeiske baptistføderasjonen er baptistmenigheter i Polen, Romania, Ungarn, Slovakia, Moldova og Russland klare til å ta i mot de ukrainske flyktningene. Menighetssaler og kjellerrom er gjort klare med madrasser, matt er kjøpt inn, her finnes barneklær som er donert, her er leker og annet som trengs til livets opphold. En betydelig frivillig innsats blant medlemmene av disse baptistmenighetene er lagt ned.

La oss huske dette viktige arbeidet i våre forbønner.

Jesus er Gud som lider med oss

Gud sendte Jesus for å gjøre oss til frie mennesker. Han har valgt medfølelse som veien til frihet. Det er mye mer radikalt enn du kanskje først tror. Det betyr at Gud ønsket å frigjøre oss, ikke ved å fjerne lidelse fra oss, men ved å dele den med oss. Jesus er Gud-som-lider-med-oss. Over tid har ordet sympati blitt en noe svak måte å uttrykke virkeligheten av å "lide med" noen. Nå for tiden, når noen sier: "Jeg har sympati for deg," har det en ganske fjern klang over seg. Følelsen, i hvert fall for meg, er at noen ser ovenfra og ned. Ordets opprinnelige betydning av "lide sammen med noen" har delvis gått tapt. Det er derfor jeg har valgt ordet medfølelse. Det er varmere, mer intimt og nærmere. Det er å ta del i den andres lidelse, å være totalt et medmenneske i lidelse. . . .

Jesus er åpenbaringen av Guds uendelige, ubetingede kjærlighet til oss mennesker. Alt som Jesus har gjort, sagt og gjennomgått er ment å vise oss at den kjærligheten vi lengter mest etter er gitt oss av Gud, ikke fordi vi fortjente det, men fordi Gud er en kjærlighetens Gud.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Baptister i Ukraina ber om fred og forbereder seg på langvarig okkupasjon og forfølgelse

Et  av de største baptistsamfunnene i Europa forbereder nå sine menigheter på en årelang okkupasjon og forfølgeøse samtidig som de ber om fred. I de siste åtte årene som konflikten i Donbass-regionen har vart, og som har vært styrt av russiske separatister, har baptistmenighetene der blitt kategorisert som terrorist-organisasjoner, mens baptistenes menighetsbygg er blitt stengt gjennom et effektivt byråkrati. 

Det er generalsekretæren i Den europeiske baptistføderasjonen, Alan Donaldson som kommer med disse opplysningene i et oppslag på deres nettside.

Det ukrainske baptistsamfunnet teller mer enn 150.000 døpte medlemmer, og rundt 300.000 menighetstilhørige i mer enn 2.800 menigheter. Det er 3.160 ordinerte pastorer.

Ved å samle kirkeledere og politiske ledere, har de ukrainske baptistene ropt til Gud, dag etter dag, for fred i deres region og frihet til å tilbe. Nå frykter ukrainere krigens innvirkning på deres liv, frihet og religionsfrihet. Det ukrainske baptistsamfunnet har en stor og effektiv organisasjon. De har plantet 25 nye menigheter de siste fem årene. Ukrainske baptister som frem til nå har hatt stor frihet i de områdene av Ukraina som ikke er kontrollert av russiske separatister, har etablert et nasjonalt nettverk av fosterhjem for å ta vare på foreldreløse og mest sårbare barn i landet. De har gjennomført humanitære prosjekter i Øst-Ukraina for å hjelpe krigsofrene.

De trener også pastorer og evangelister, og de oppmuntrer kristne til å engasjere seg i lokalt og nasjonalt politisk lederskap, og bevirke endringer på alle nivåer i samfunnet. Det er gjort forberedelser for å lagre mat, klær, drivstoff, vann og kontanter for å gi hjelp til de mest sårbare dersom denne konflikten skulle føre til en delvis eller omfattende invasjon.

Bapistmenighetene har også lagt planer for hvordan de skal fungere som tilfluktssentre. De har også lagt planer for hvordan de kan ta seg av planlegger hvordan de skal ta seg av over 1200 barn over hele nasjonen, og de har ogaå lagt planer for hvordan de kan hjelpe til med evakuering og boligbygging av fordrevne fra potensielle fremtidige okkuperte regioner.

La oss huske dem i våre forbønner.

Bildet er fra en baptistmenighet i Kyiv.

Skjønnheten skal frelse verden

Det kan nok for enkelte synes absurd å skrive om det vakre og skjønne i en tid hvor krigen raser på europeisk jord. Time for time kan vi følge krigens redsler i Ukraina. Vi kjenner på avmakten, fortvilelsen og den lammende frykten. Vi leser om barn på flukt, om syke, gamle som ikke kommer seg ut av dette jordiske helvete som bombede byer er, hvor det som alltid i krig er sivillistene det går ut over. Midt oppe i dette skal vi også leve med våre hverdager. Hva gjør dette med oss? Med troen vår? Med Gudsforholdet? Vi må våge å stille de spørsmålene også.

Det er ikke det at vi skal glemme det grufulle som skjer i Ukraina. På ingen måte. Mange av oss er engasjerte i praktisk hjelpearbeid, andre kjemper i bønn, engasjementet er stort. Men tro om ikke alle de sterke inntrykkene fra TV, radio, sosiale medier, aviser kan bli i meste laget? Svikter vi de som lider om vi trykker på pauseknappen? I tillegg så spekuleres det i mange slags teorier om endetiden og om 3.verdenskrig. Mange opplever dette skremmende. 

Men det kjennes ikke helt rett å skrive dette! Ukrainas innbyggere har ikke det privilegiet å kunne velge vekk krigen, med sine traumer og lidelser. Så hvorfor skulle vi kunne gjøre det? 

Det var den russiske forfattergiganten Fjodor Dostojevskji som lanserte begrepet: 'Skjønnheten skal frelse verden'. Hva mente han med det, egentlig? Det skjer i Dostojevskijs mesterverk 'Idioten' hvor fyrst Mysjkin uttaler disse ordene.

I 'Idioten' refererer tittelen til karakterskikkelsen fyrst Mysjkin, som på grunn av blant annet epilepsi står frem som et sårtbart og skjørt vesen. Mens omverdenen er opptatt med sitt, er fyrstens oppmerksomhet rettet mot fuglene som synger - og om sine medmenneskers gode sider. Han ser på verden med et barns forundring og uskyldige øyne og en moders medfølelse. I samfunnets øyne er han en idiot eller en dåre. 'Dåre' her i betydningen enkel, enfoldig, ikke i betydningen dum. Det er en tradisjon blant de slaviske folkeslagene at man snakker om å være 'en dåre for Kristus'. For leseren av dette mesterverket, er det fyrsten som er helten. For når man ser tingene fra et fugleperspektiv, ledes man til å forstå at 'idioten' eller 'dåren' snarere er den som har forstått noe viktig.

Det Dostojevskij viser med sin roman er ar den som søker skjønnhet selv blir en inkarnasjon av denne skjønnheten. Fyrsten blir det vi kan kalle et vakkert menneske.

Utsagnet fra Dostojevskij minner om ordene fra Forkynneren 3,11: "Alt har Gud gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt ned i deres hjerte."

Midt i krigens grufulle absurditeter søker vi skjønnheten. Det vakre. La oss ta pauser og nyte våren. Gripe livet. Og ikke minst takke og være takknemlige, for livet, det ene vi har. Samtidig som vi drar omsorg for de som lider. Vi bærer dem i våre bønner, vi lider med. På slagmarkene vokser det også blomster, og fuglene synger. Det er absurd, men det er livet. 

Skjønnheten skal frelse verden. Ondskapen har ikke siste ordet. Det har Han som overvant døden.

Russiske utbryterrepublikker i Ukraina forbyr Evangeliet etter Johannes - og baptister

Det gjorde et veldig inntrykk på meg å lese en reportasje i Klassekampen, i dagene før Russland invaderte Ukraina. Journalisten som skrev kunne fortelle en historie om prester fra Moskva-patriarkatet som nektet å begrave døde personer som tilhørte Den ukrainsk-ortodokse kirken. Det er nesten ikke til å tro. De bekjenner seg til den samme Herre, og deler den samme ortodokse tro, men både livet og døden skiller dem at. Dette er selvsagt ikke unikt i kirkehistorien, men illustrerer likevel den djupe religiøse konflikten mellom de Moskva-tro ortodokse på den ene siden og Den ukrainsk-ortodokse kirken på den andre siden. Og dette får de mest grelle konsekvensene for trosiheten i utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk.

Dette er en side av Evangeliet etter Johannes på russisk. Opprinnelig publisert i 1821, og forbudt distribuert Luhansk. Historien er som følger: Johannes-evangeliet er trykket av et trykkeri eid av baptistene. Det er nøyaktig det samme evangeliet av Johannes som Den ortodoke kirke bruker, men siden det er trykket av baptister, er det forbudt! Evangeliene ble konfiskert under en omfattene politirazzia mot baptistene i Luhansk nylig, og står nå på listen over forbudt litteratur i disse områdene som er styrt av russiske separatister. 

Baptister og andre frie forsamlinger i Ukraina er svært bekymret for hva som skje dersom Vladimir Putin lykkes med å invadere Ukraina. Utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk har forbudt alle kirkesamfunn som ikke støtter Moskva-patriarkatet. Det har lenge vært kjent at patriark Kirill står last og brast med Putin. Det kan ha sammenheng med at Putin har gitt store fordeler til de som er lojale mot Moskva - i dette tilfellet Moskva-patriarkatet. Den russiske annekteringen av Krim-halvøya og støtten til utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk førte nemlig til en alvorlig splittelse i Den ortodokse kirken i Ukraina. Deler av denne kirken ville vekk fra den Putin-vennlige patriarken i Moskva. Det ble fullstendig krise da patriark Bartolomeus i Konstantinopel godkjente Den ortodokse kirken i Ukraina som en selvstendig kirke. Dette fant sted i oktober 2018. I Luhansk har ingen ortodokse kirker som ikke støtter det ortodokse Moskva-patriarkatet fått godkjenning, etter at Luhansk fikk ny religionslov. Det har heller ikke baptister og pinsevenner og andre frie menigheter fått. Dette sier noe om hva som kan vente frie menigheter i et eventuelt russisk-okkupert Ukraina.

På vei hjem

For Isak Syreren er vår pilegrimsvandring her på jorden en reise på vei hjemover! Hjem til Guds gode favn. Så om noen spør meg i dag hvor jeg er på vei, hvor fører denne vandringen meg i den sesongen av livet jeg nå befinner meg, så svarer jeg kort: Jeg er på vei hjem! Det gir håp, det skaper himmel over livet. Jeg bryter stadig opp, teltpluggene er løse, jeg er på vei hjemover! 

Vi går ikke alene. Tusener på tusener gjennom tidene - også i vår egen tid - har lagt ut på hjemreisen.

For Isak var dåpen veien tilbake til Eden. Kanskje tenker vi for smått om vår egen dåp? Veien var gått tapt, nå er den funnet, i Kristus. Han er veien tilbake til Guds farshjerte, og til Eden, paradiset.

Isak Syreren skriver: "Den som dveler ved Gud om natten, gjør Gud til sin bolig. Den som bøyer seg for Hans vilje, vil finne at himmelens engler er hans lærere."

Et viktig bønneemne for dere som ber for Ukraina

Et viktig bønneemne for alle dere som ber om fred i Ukraina, er å be om at den russisk ortodokse patriarken, 75 årige Kirill (bildet), som er patriarken av Moskva og hele Russland, må sette foten ned og si til president Putin at nok er nok og at krigen må opphøre øyeblikkelig. Patriarken er en president Putin gjerne låner øre til, og Kirill har i kraft av sitt embete en enorm påvirkning overfor stormarten av det russiske folket.

Det må til et under fot dette skal skje, og patriark Kirill er utvilsomt en sterk støttespiller til Putin, men har også en stor etisk forpliktelse overfor alt menneskeliv. 

Jeg utfordrer alle oss som ber klokken 12.00 for Ukraina, om å gjøre dette til et av våre bønneemner.

Foto: Wikipedia.

En dag i sekk og aske

Askeonsdag i 2022 kunne ikke ha passet bedre inn! Det er mørke og onde dager i Europa. Det er ikke første gang. Europas historie er blodig og fæl. Nå står vi midt oppe i det på nytt. Denne onsdagen, før 'Den store fasten' tar til, som ender med den strålende påskedagen, gir kirken oss en gave: en dag hvor vi blir gjort oppmerksom på våre egne synder, en dag for personlig bot og omvendelse. Ingen som har lært seg selv å kjenne kan si at vi ikke trenger en slik dag! 

Askeonsdag er på en særlig måte dagen da vi ser oss selv i speilet. På de andre dagene i kirkeåret – og da fremfor alt festdagene – feirer vi hva Gud har gjort for oss. På Askeonsdag inviteres vi til å besinne oss på hvorfor Gud har handlet og handler som han gjør. Vi konfronteres med hvor Guds Sønn måtte dø på korset. Dette fordrer ærlig og selvinnsikt fra vår side.

Fastetiden er for meg en spesiell tid av kirkeåret, som etter hvert som tiden går, betyr mer og mer for meg. Den er en tid for selvforsakelse og øvelse i å legge sitt liv i Guds hender. Det er en tid for åndelig konsentrasjon, bønn og selvransakelse. Som diabetiker kan jeg dessverre ikke gå inn i en fullstendig faste i form av total avholdenhet fra mat, men det finnes mange andre måter å faste på. Både i form av delfaster, som kan vare en bestemt tid av dagen, eller delvis faste fra ulik mat, slik at man spiser enklere. Men faste handler om mye mer enn faste fra mat. Den handler også om å leve et enklere liv, om å gi almisser m.m. I "Gammel norsk homiliebok", som er en samling med prekener holdt i Norge på 1100-1200 tallet, finnes det også en preken for Askeonsdag. Hvem som har holdt denne prekenen er det ingen som vet, men det er en preken om fastens nødvendighet. Det er tydelig at predikanten er påvirket av den hellige Gregor av Nyssa, og Basilios av Caesarea. Talen er lang, så den lar seg ikke gjengi i sin helhet på bloggen, men jeg vil gjerne dele en setning med bloggens lesere, som fanget min oppmerksomhet, da jeg leste den i går. Her heter det: "Den gamle fiende seiret over ham som spiste, men ble selv beseiret av Ham som fastet." Det siktes til Adams fall, og til Kristus som seiret over satan i ørkenen. Jeg synes den setningen sier så mye, at jeg velger å la den stå som en overskrift over min personlige fastetid i 2022.

I dag samles kristne over hele verden for å be om en slutt på krigføringen i Ukraina. Jeg slår følge med dem.

Kan vi befale over Guds engler?

De siste dagene har jeg fått flere henvendelser om det er en bibelsk tanke at vi skal bruke vår autoritet som kristne, og gi nærmest ordrer til engler og sende dem ut på oppdrag? Dette er en helt ny problemstilling for meg. Første gang jeg hørte om det var i en artikkel skrevet av en kjent skikkelse innen amerikansk trosvegelse. Jeg finner derimot ikke noe eksempel på en slik trospraksis i Bibelen.

Men jeg leser flere steder at Gud sender engler på oppdrag! Og det holder mer enn nok for meg!

Salme 91,11: "For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier."

Salme 34,7-8:. "Denne elendige ropte, og Herren hørte, han frelste ham ut av alle hans trengsler. Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han frir dem ut."

Åp 7,2: "Og jeg så en annen engel, som steg opp fra soloppgangen, og som hadde den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire engler..."

Åp 9,14: "Røsten sa til den sjette engelen, haan som hadde basunen ..."

Om 'de to vitnene' som vi leser om i Åp 11, lesr vi ar disse to profetene skal ha myndighet til å lukke himmelenn og gjøre store tegn og under, men ikke noe sted står det at de skal befale over engler. Ikke noe sted i Åpenbaringen leser vi at Johannes får beskjed om å gi ordre til noen engler. Det er enten Herren selv, eller andre engler med høyere rang, som gir beskjed til andre engler.

Englene står til disposisjon for Herren, de er "tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse." (Hebr 1,14) Et godt eksempel på det er Daniel kapittel 10.

Riktignok er vu et "kongelig presteskap" som har stor verdighet, men Herren er forsatt Herren, og det er Han som er høvdingen over Herrens hær. Men at vi kan be Herren om å sende ut sine engler, se det, det er noe ganske annet! Englene venter ikke på ordrer fra meg. De handler på Herrens ord og befaling.

Du tilhører Gud

Du er ikke det du gjør, selv om du gjør mye. Du er ikke det du har samlet når det gjelder vennskap og forbindelser, selv om du kanskje har mange. Du er ikke den populariteten du har fått. Du er ikke suksessen til arbeidet ditt. Du er ikke hva folk sier om deg, enten de snakker godt eller om de snakker dårlig om deg. Alle disse tingene som holder deg ganske opptatt, forteller ikke sannheten om hvem du er. Jeg er her for å minne dere i Guds navn på at dere er Guds elskede døtre og sønner, og at Gud sier til dere: «Jeg har kalt dere fra all evighet, og dere er tegnet fra all evighet i mine håndflater. . Du er min. Du tilhører meg, og jeg elsker deg med en evig kjærlighet."

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)