Den kinesiske bederen satt 14 år i fengsel - nå er han hjemme hos Herren

Jeg kommer aldri til å glemme bederen fra Kina. Han forandret mitt syn på bønn. Gjennom den tynne veggen mellom soverommet vårt og gjesterommet kunne vi høre hans stemme. Klokka var 0500, Da det i ferd med å gry av dag. George Chen snakket med Frelseren, så fortrolig. Den hellige stunden startet med at han sang lovsanger. Så ba han. Slik holdt han på frem til frokost kl 08.00. Av og til var det stille. Jeg formoder at han da leste i den svært så velbrukte Bibelen sin.         

Tre timers fortrolig samtale med Herren, hver morgen, hver dag. Og så flere ganger i løpet av dagen. De var venner, de to.

                                                                                            

For noen dager siden fikk jeg den vemodige beskjeden om at George Chen døde den 27.oktober i år, 89 år gammel. Bildet er tatt tidligere i år. George Chen var en av de mest kjente husmenighetslederne i Kina. 14 år tilbrrakte han i en kinesisk konsentrasjonsleir, hvor han spadde menneskelig møkk mens han sang lovsanger til Herren. Etter at han endelig ble satt fri, reiste Chen stadig tilbake til det sørvestlige Kina, hvor han arbeidet blant etniske minoritetsgrupper, og da spesielt Lisu-folket i fjellområdene på grensen til Myanmar. Han var høyt elsket, og han kjørte ofte hundrevis av kilometer for å levere store mengder Bibler til åndelig sultne kristne. Selv om han offisielr pensjonerte seg i 2012, i en alder av 80 år, fortsatte George Chen kontinuerlig å reise til Kina, hhvor han tjente som rådgiver for husmenighetsledere i provinsene Henan og Yunnan.

Nå har Herren hentet Chen hjem til seg. Himmelen har fått en ny troshelt. Mellom Chen og Jesus var det et djupt gjensidig vennskap, og Chen bar med seg en himmelsk atmosfære. Kanskje ikke så rart all den stund de tilbrakte sammen.

18 år i fengsel stående til knes i menneskelig avføring i lovprisning til Gud

Jeg hører fremdeles sangen og bønnene hans. De kom fra naborommet til soveværelset vårt. For noen år siden overnattet nemlig Chen Min Lin i huset vårt. 18 år hadde denne kinesiske evangelisten tilbrakt under umenneskelige forhold i kinesiske fangeleire.

Chen begynte klokken 0400 om morgenen med å synge lovsanger. De hørtes godt gjennom den tynne veggen mellom oss. Så begynte han å be. Selv om jeg ikke kunne forstå hva han ba om, fordi han ba på morsmålet, var det så gripende å høre denne mannens inderlige bønner til Gud. Det var en forbeder som ba - en som bar mennesker inn for Guds trone. Han ba sikkert for Kina, for alle de forfulgte, alle de som lik ham hadde opplevd tortur og lidelser. Jeg glemmer det aldri.

Her er Chens historie:

Han er født i Shanghai og vokst opp under kommunistpartiets kontrollerende kultur. I dette ateistiske diktaturet fant likevel Chen Min Lin - eller George Chen som han også kalles - Gud. Han ble en kristen, studerte Bibelen, og opplevde Guds kall til å bli evangelist. En dag mens han forkynte evangeliet ute på den kinesiske landsbygda ble han arrestert og satt i fengsel. Han fikk uttrykkelig beskjed om at han ikke måtte gjøre dette igjen. Ble løslatt for så å bli arrestert på nytt i 1968. Denne gangen lød siktelsen på 'kriminelle handlinger'. De 'kriminelle' handlingene det var snakk om var det faktum at han forkynte evangeliet. Denne gangen ble Chen mer bekymret for å bli fengslet enn første gang. I mellomtiden hadde han nemlig grunnlagt en hel rekke menigheter, som han hadde ansvar for som deres pastor. Han fryktet for at disse menighetene ville dø ut uten ham, men Chen skulle få en stor overraskelse.

Chen ble dømt til 18 år i fengsel i en fryktet fangeleir. Soningsforholdene var umenneskelige. Lidelsene store. Han sultet og frøs. Hans sønn ble drept av kommunistene, og hans kone døde kort tid etterpå. Men hans fangevoktere brydde seg ikke engang om å fortelle ham det.

Chen var i så dårlig forfatning mange ganger, at han måtte krabbe rundt i fangeleiren mange ganger, fordi han ikke hadde styrke nok til å stå på beina.

Men han var ikke alene om å lide. Her var det mange kristne som led på grunn av sin tro. De 18 årene han tilbrakte her - i tortur og sult - lærte Chen hva virkelig storhet handler om. Han var vitne til modige kristne medsøsken dø en eller en i torturkamrene. Han forteller at han selv lengtet etter å dø, ja, til og med ba om å få dø. I disse elendige tidene ble Chen likevel oppmuntret av sine kristne søsken som var villige til å dø for det de trodde på.

En dag fikk Chen beskjed av fangeleirens ledelse om at de hadde gitt ham en ny oppgave. Oppgaven var verre enn å bli dømt til døden. Han skulle skuffe menneskelig møkk. Med begge beina sto han ute i møkkdynga, i det sterkt forurensede vannet. Se bildet! Han ba ofte om Guds beskyttelse. De første dagene var som et langt mareritt. Stanken var nesten ikke til å holde ut. Han trodde han skulle dø før den første dagen var over.

Da han gikk til arbeidet neste morgen, oppdaget han at han var helt alene. Det var underlig. Det skjedde vanligvis ikke i en overfylt fangeleir som denne. Forsiktig startet han å synge. For første gang var han i stand til å synge uten å bli tatt av politiet. Han sang høyere og høyere og takket Gud. Han oppdaget at Gud hadde gitt ham en gave. Å få være alene. Mens tårene rant nedover hans kinn sang han en gammel salme som han hadde lært for mange år siden i Shanghai. Han fant ut at ordene hadde en spesiell betydning for ham:

'I came to the garden alone, while the dew was still on the roses;
And the voice I hear, falling on my ear, the Son of God discloses.

And He walks with me, and He talks with me;
and He tells me I am His own.
And the joy we share, as we tarry there.
None other was ever known'.

Det var den samme sangen han sang fra soverommet vårt denne morgenen!

Der - i stanken av den menneskelige avføringen - opplevde Chen at den ble forvandlet til den herligste duft fra Sarons roser. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, forvandlet Den Hellige Ånd, denne forferdelige situasjonen til en hage av liv og lys.

Endelig - etter 18 lange og smertefulle år - ble han satt fri. Etter at han kom ut fikk han sendt en kort melding til de små menighetene han hadde dannet, for å fortelle at han var på vei hjem. Etter å ha vært på reise i tre lange dager kom han endelig hjem. Der ventet ikke bare en liten gruppe kristne på ham, men 5000! Da han dro var de bare 100. Hva var skjedd? Hvordan skjedde dette? Hvem hadde gjort dette forunderlige arbeidet?

Da det gikk opp for Chen at det var Den Hellige Ånd, sank han ned på sine knær og takket Den Hellige Ånd for hans bevarende kraft. Han gråt uten å skamme seg over det.

Fornyelsen vi desperat trenger kommer fra Kina!

Det er vel ingen som helst tvil: Den fornyelsen menigheten i vest trenger, kommer fra Kina, ikke fra USA eller England. Med minst 100 millioner gjenfødte kristne, med en radikal overgivelse til Jesus, med en brennende iver etter å se mennesker frelst, og med en bønnens ånd vi ikke har sett maken til, har kinesiske kristne noe å si og noe å gi til våre menigheter i vest. Personlig har jeg blitt utfordret av flere av dem de siste 20 årene. Selv kommer jeg aldri til å glemme George Chen.

Chen hadde sittet i kinesiske fangeleire lenge. Han visste hva det ville si å lide for Jesus. En stillferdig, men levende kristen. I fangeleiren hadde han tilbudt seg å gjøre det ingen andre ville utføre, skuffe menneskelig møkk. Med stanken rundt seg på alle kanter, sto George Chen med møkk til opp til knærne, skuffet menneskelig avføring og sang lovsanger til Jesus!

Chen sov over hos oss en natt. Vi spiste kveldsmat sammen, delte fellesskap og Chen ba høflig om å få lov å gå å legge seg til å sove. Han overnattet i soverommet ved siden av vårt. Ved fire-fem tiden morgenen etter ble vi vekket av lovsang. Det var Chen som tilbad Jesus, så begynte han å be. Vi forsto selvsagt ingenting av hans kinesisk, men vi kjente igjen bønnens ånd. Chen ba helt frem til vi spiste sammen med 10.00 tiden. Da hadde han bedt i fire-fem timer! Jeg har aldri sett en slik overgivelse.

Og dette er kanskje det viktigste de kan lære oss: En hel og radikal overgivelse til Jesus og Guds rike. Ingenting kommer foran dette.

Jeg holder på å lese Broder Yun's bok "Living Water". Den er ennå ikke oversatt til norsk. Der skriver han om omvendelsens betydning, og sier:

"Omvendelse er både det første steget inn i Guds rike og nøkkelen til kontinuerlig vandring i lydighet og underordning til Herren. Det første budskapet Jesus gir er dette: "Omvend dere for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 4,17) Uten en dyp erfaring av omvendelse i våre liv, vil vi kjempe kontinuerlig med synd på grunnplanet og aldri modnes som troende."

Jeg er ikke tvil om at det er dette budskapet Norges kristne først og fremst trenger å høre!

Hos de kinesiske kristne finnes det også en bønnens ånd og en bønnens atmosfære vi må få del i! Her prioriteres bønnen fremfor alt annet. Her er man villig til å betale en pris for vekkelse, ved at man står opp om morgenen for å be. Man lever i det hele tatt disiplinerte bønneliv. I Norge er det nesten uhørt å snakke om. Felles bønnesamlinger har de færreste menighetene tid til. Alle andre aktiviteter går foran dette. Kan det ha en sammenheng med at menighetene våre dør ut? At livet er borte? At vi må dra igang alt mulig merkverdig for å få folk til å komme til våre møter. Mens bønnemøtene er blitt borte, har vi fått underholdningen inn. Mens Kinas menighet vokser til 100 millioner pluss, blir det færre og færre kristne i flere av Norges menigheter. Når skal vi våkne og SE sammenhengen?

Husk på den lidende menighet

I går ble et ord fra Hebreerbrevet så levende for meg. "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr 13,3) Gårsdagen ble over hele verden markert som de forfulgte kristnes søndag. Jeg føler jeg har sviktet når det gjelder å huske på mine trossøsken i bønn, som lider for Jesu navns skyld, enten det er i dagens Kina, Nord-Korea, de muslimske land, i Sør-Amerika. Gårsdagen ble en veldig påminnelse, og jeg skulle ønske at riktig mange opplevde denne søndagen på samme måte!

For noen år siden hadde vi George Chen på besøk hjemme hos oss. Han hadde da nettopp kommet ut av Kina. I flere år satt han i kinesiske fangeleire. Arbeidsoppgaven hans der var å spa menneskelig møkk. Chen sto til knes i avføring og sang lovsanger! Han sov i rommet ved siden av vårt soverom. Klokka 0400 om morgenen var han oppe, og det første han gjorde var å heve sin røst i lovsang til Gud, og så fortsette i bønn i noen timer. Jeg kommer aldri til å glemme det.

I fem år arbeidet jeg for Norsk Misjon i Øst (tidl. Misjon bak Jernteppet), som redaktør for deres tidsskrift Ropet fra Øst. Jeg fikk møte mange, som hadde sittet i fangeleire i det tidligere Sovjetunionen, noen hadde jeg gleden av å tolke. Det var sterke opplevelser, som har festet seg i meg.

I går fortsatte jeg å lese om Wang Ming Dao, en av de fremste husmenighetslederne i Kina, som nå er død. Min venn, Broder David, beskriver sitt første møte med ham. Det skjedde i mars 1980. Da hadde Wang Ming Dao vært en "fri" mann i tre måneder, etter ha tilbrakt 22 år og 10 måneder i fengsel på grunn av sin tro! La oss lytte til broder Davids fortelling, oversatt fra boken: Walking the hard road:

Omtrent klokka tre på ettermiddagen hørte vi at noen beveget seg utenfor. Pastoren (Wang Ming Dao) og hans kone hadde ankommet. Våre øyne vendte seg mot døra. Og jeg kommer aldri til å glemme synet av disse to trofaste pilegrimene. Det synes som om to skinnende lysstråler plutselig brøt inn i rommet. Deres ansikter skinte bokstavelig talt som om Herrens herlighet synes å stråle fram fra deres blotte tilstedeværelse. Den gamle mannens ansikt brøt ut i et smil. Visdommen som var preget inn i hans ansikt synes for meg å ligne den ærbødig gammel ugle. Nåde og fred synes å omslutte ham. Herre, tenkte jeg for meg selv, jeg føler som om jeg er i nærværet av Dine engler.

Lidelsene våre forfulgte venner utholder gjør at de har noe med seg, som bare lidelser for Jesu navn skyld skaper: de bærer med seg Herrens nærvær. Vi oppdager at disse menneskene har med Jesus å gjøre!

De sanne likhetstrekk med den tidlige kirken, med selve urkirken, tror jeg vi finner først og fremst blant våre dagers martyrkirke, i Kina, Nord Korea og de muslimske land. Hos disse har vi virkelig noe å lære -langt mer enn av mennesker i vesten, som ofte er opptatt av materialisme og fremgangsteologi.