onsdag, februar 07, 2007

Kjærlighetsmåltidet og den første menighet


Hvordan så en samling ut blant de første kristne? En evangelisk kristen vil kanskje svare at den bestod i vesentlig grad av forkynnelse og sang. En karismatisk kristen vil sikkert legge til at det var mye lovsang, tilbedelse og bruk av nådegavene. Spør du en katolikk, vil vedkommende svare messen, og med det mene feiringen av eukaristin. Alle har delvis rett i det de sier. Men den dominerende delen av de første kristne gudstjenestene som jeg vil tro få kristne i dag er klar over, er at gudstjenesten var sentrert rundt et måltid. De tidlige kristne refererte til dette måltidet som agape - eller kjærlighetsmåltidet. Selv etter at de 12 apostlene var døde, fortsatte den før-nikenske kirke praksisen av kjærlighetsmåltidet. Men nå - et århundre eller år etter keiser Konstantins omvendelse - forsvant denne delen fra de første kristne samlinger. Skal vi lete etter bakgrunnen for dette kjærlighetsmåltidet, må vi gå tilbake til sammenkomsten Jesus har med sine disipler på Øvresalen i Jerusalem, der de feiret påskemåltidet. Det jødiske påskemåltidet er selve bakgrunnsteppet for den første menighets gudstjenestepraksis. Hos evangelisten Matteus leser vi: "Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme.." (Matt 26,26) Så den aller første nattverdfeiring blir holdt i forbindelse med et måltid mat! Og dette måltidet fortsatte å være den normale, eller skal vi vi ordinære eller vanlige måten de første kristne samles på for fellesskap og tilbedelse. I Apgj.2,46 leser vi: "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede." Uttrykket "brøt de brødet" betyr uten tvil selve nattverdhandlingen, eller eukaristin, mens uttrykket "spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede", innbærer noe mer enn selve nattverden, det var også snakk om et måltid. Som jeg har skrevet før, betyr jo selve ordet nattverd: kveldsmåltid eller kveldsmat. Intet sted er denne praksisen beskrevet bedre enn i 1.Kor 11,20-34. Apostelen Paulus begynner dette avsnittet med å si: "Når dere da kommer sammen, er dte ikke Herrens måltid dere holder. For når dere spiser, holder hver og en av dere måltid for seg selv. Den ene er sulten, den andre drikker seg full." Paulus snakker opplagt om noe mer enn selve eukaristin her. Ingen blir full av mengden vin som brukes i nattverden, og ingen spiser seg mett på brødet som brukes! Nei, Paulus beskriver et måltid mat, eller kjærlighetsmåltidet, som man tok del i forut for selve nattverd - eller eukaristi- feiringen. Dette kommer da også tydelig frem i versene 23-30. Et annet sted i vårt Nytestamente hvor dette er nevnt er Apgj 20,11 som beskriver en kristen gudstjeneste: "Så gikk han (Paulus) opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte igjen lenge, helt til det lysnet." Apostelen preket ikke bare, han spiste også! Og så har vi selve uttrykket beskrevet hos Judas, i vers 12: "De er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene deres...."
Enighet blant forskerne
Nå er det ikke så mye katolikker og protestanter, konservative eller liberale, er enige om, men når det gjelder dette at Det nye testamentes gudstjeneste bestod av kjærlighetsmåltidet, etterfulgt av forkynnelse og nattverd, så er det en forbausende stor enighet. La meg gi deg noen få eksempler: Slår vi opp i Evangelical Dictionary of Theology, som er et kjent konservativt bibelleksion, så leser vi der: "“Certainly by the time of Paul’s writing to the Corinthians (ca. AD 55) it is evident that that church observed the practice of meeting together for a common meal before partaking of the Lord’s Supper (1 Cor. 11:17-34). ...The situation described here is possible only in the context of a meal more substantial than, and preceding the bread and wine of the Lord’s Supper. [s. 660] Et annet leksikon: The Oxford Dictionary of the Christian Church, som representerer det anglo-katolske synet leser vi følgende: "The term [agape] is applied also to the common religious meal which seems to have been in use in the early Church in close relation to the Eucharist. The classic NT ref. is 1 Cor. 11:17-34, where abuses which accompanied the common meals that preceded the Eucharist are condemned.” [s. 23] I det liberale Oxford Companion to the Bible kan vi lese: “The love-feast is the common meal with which Christians first followed Christ’s command at the Last Supper to “do this in remembrance of me.” [s. 469] I The Protestant International Standard Bible Encyclopedia leser vi: "In the opinion of the great majority of scholars, the agape was a meal at which not only bread and wine, but all kinds of viands were used, a meal which had the double purpose of satisfying hunger and thirst and giving expression to the sense of Christian brotherhood.. At the end of this feast, bread and wine were taken according to the Lord’s command, and after thanksgiving to God were eaten and drunk in remembrance of Christ, and as a special means of communion with the Lord Himself and through Him with one another. The agape was thus related to the Eucharist as Christ’s last Passover [was] to the Christian rite which he grafted upon it. It preceded and led up to the Eucharist, and was quite distinct from it." [vol. 1, s. 66] Og endelig: The Encyclopedia of Early Christianity, som representerer både det katolske og protestantiske synet leser vi: "In the history of early Christian practice, however, agape is also a liturgical term. Translated “love-feast” (Jude 12), it springs from the meal that the New Testament variously calls the “breaking of bread” (Acts 2:42-47; 20:7-12) and “Eucharist” (1 Cor. 11:20-34). A core tradition in the early church, the meal explicitly recalls the meals Jesus celebrated with his disciples, especially the Last Supper ... and the post-resurrection meals recounted in Luke 24 and John 20-21." [s. 17]
Hva skjedde med kjærlighetsfesten?
Et betimelig spørsmål å stille er jo hvorfor man sluttet å feire disse kjærlighetsmåltidene, hvis de var en slik integrert del av nattverdfeiringen, slik alle bibel- og patristiske forskere er enige om? Svaret er at den apostoliske tradisjonen ble gradvis endret. Selv om Jesus og hans disipler hadde gitt videre en modell av å ha et felles måltid mat før nattverdfeiringen, forandret enkelte menigheter dette etter at apostlene var døde. I forbindelse med det andre eller tredje århundre, ble agapemåltidet adskilt fra nattverdfeiringen. Menighetene begynte å feire nattverden om morgenen, og holdt kjærlighetsmåltider på kveldene. Det er generell enighet blant bibel og de patristiske forskerne om at fra midten av det tredje århundre går kjærlighetsmåltidet og nattverdfeiringen hver sine veier. Det kan vi lese i The Encyclopedia of Early Christianity side 17. Men selv om kjærlighetsmåltidet og nattverdfeiringen skilles ad, så fortsetter Kirken å praktisere begge deler frem til en tid etter Konstantin. Noe endelig tidspunkt for når man sluttet med å holde kjærlighetsmåltider har forskerne ikke knyttet fastslå. I mine artikler om anabaptistene som nylig ble publisert på bloggen her, skriver jeg at anabaptistene praktiserte kjærlighetsmåltidet og feiret nattverden i forbindelse med dette. De hadde et sterkt ønske om å vende tilbake til den bibelske standarden. Men det er interessant å merke seg at de moderne baptistsamfunn som regner sine røtter tilbake til anabaptistene, i liten eller ingen grad praktiserer kjærlighetsmåltidet. Mens anabaptistene feiret nattverden så ofte som de kom sammen, er det vanlig med en nattverdgudstjeneste en gang i måneden i en baptistmenighet, i likhet med mange av de andre protestantiske trossamfunnene. En foregangsmann for kjærlighetsmåltidet i Norge har Edin Løvås vært. Han har også skrevet en liten bok om det, med praktiske råd for hvordan det kan feires. Jeg vil tro Sandomstiftelsen kan skaffe dette heftet, om noen skulle ønske det. En bibelsk nattverdfeiring er altså en kombinasjon av kjærlighetsmåltidet og nattverdfeiringen. Jeg tror våre menigheter ville ha blitt mye rikere om vi også hadde vendt tilbake til den bibelske praksisen også på dette området. Det er et veldig interessant studium å se hvor viktig måltidsfellesskapet er i Bibelen. Jeg vil gjerne oppmuntre deg til å gjøre det bibelstudiet.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hva skjedde med kjærlighetsfesten?
Det er vel ikke noen særlig kjærlighet lenger da?
Det jeg har opplevd i forskjellige menigheter er vel ikke akkurat kjærlighet.
De fleste er seg selv nærmest og har vanskelig med å kunne nærme seg andre på den måten.
Det er jo så mye splid i de fleste menigheter så det ville vært hykleri og sette seg ned rundt et bord og "elske" hverandre.
Tommy

Anonym sa...

Kjære Tommy (anonymous),
Ut fra hvordan du opplever det og beskriver situasjonen, blir utfordringen nettopp å være et eksempel for andre. Jesus sier vi skal elske våre fiender. Han døde for oss mens vi ennå var syndere. Slik skal vi etterfølge ham, også ved å vise kjærlighet mot alle dem i menighetene som ikke ser ut til å fortjene kjærlighet! Peter skriver om den prøvede tro, dvs. den tro som møter motstand og dermed blir lutret. Slik kan vi også snakke om den prøvede kjærlighet. Dvs. å elske der de ikke fortjener vår kjærlighet. Elske de vrange og sure. Elske hyklerne. Forene de splittede. Bilegge stridighetene. Gjennomsyre miljøet med Guds kjærlighet som strømmer gjennom oss til andre. Da vil samlingene mer og mer igjen kunne bli kjærlighetsfester! Prøv det.