Når vi blir distrahert i bønn

I Gregorios den Stores berømte biografi om Den hellige Benedikts liv, finnes det en historie fra et av klostrene Benedikt grunnla, om en urolig munk som ikke klarte å være tilstede når det var bønnetid. Denne munken klarte ikke å holde seg i ro, og være stille når det skulle bes. Så snart brødrene bøyde seg ned i ivrig bønn, gikk denne munken ut og vandret omkring utenfor og syslet med ting han fant å drive med utenfor kirken. Han fikk titt og ofte formaninger fra klostrets abbed. Denne abbeden sendte han også til Benedikt som formante ham for hans dårskap, og munken tok seg sammen et par dager, men så skjedde det samme igjen. Da brødrene kom sammen for å be, gikk han ut, og vandret for seg selv. På ny henvendte klostrets abbed seg til Benedikt, som sa at han selv skulle komme til dette klostret for med egne øyne å se det som skjedde. Da så Benedikt kom til klostret, og brødrene var ferdige med å synge salmer og skulle til å be, la han merke til en liten skikkelse som grep tak i den urolige munkens kappe og dro ham med seg utenfor. Da hvisket Benedikt til klostrets abbed som het Pompeianus og en av brødrene som het Maurus: "Ser dere ikke hvem det er som drar ut denne munken?" De svarte: "Nei." Da sa han til dem: "La oss be om at også dere ser hvem det er munken følger etter." Da de hadde bedt i to dager, så munken Maurus det, men klostrets abbed kunne ikke se noe. Neste dag, da Benedikt forlot oratoriet etter bønnen, fant han munken som sto utenfor. Han slo ham med sin stav for hans åndelige blindhets skyld. "Fra den dagen," leser vi i Gregorios den Stores biografi, "fulgte han ikke lenger den lille svarte skillelsens innyndelser men forble helt stille i hengiven bønn. Den gamle fienden våget ikke lenger beherske munkens tanker; det var som om han selv hadde tatt imot slagene." Historien som Gregorios forteller minner oss om den virkeligheten som apostelen gir oss, nemlig at vår sjelefiende er høyst levende og oppegående. Av og til opptrer han som en "brølende løve", andre ganger som "en lysets engel". Det er ingen som helst tvil om hans hensikter, nemlig å frarøve oss roen og få distrahert oss så mye at vi ikke klarer å be. Da må vi følge apostelens råd om å stå ham imot, faste i troen. Det nytter ikke å ta med silkehansker på djevelen. Vi må som Mesteren selv, be ham om å vike - og det kan vi, i Jesu navn. I dette navnet er det gitt oss autoritet over alt fiendens velde.