En far for de farløse

På vei inn til Oslo i går hendte det noe underlig. I en lang tid har jeg opplevd at Gud har kalt meg til en ny tjeneste. Fra ulike hold, og helt uavhengig av hverandre, har mennesker uten å vite om hverandre, kommet til meg for å dele med meg det de opplever at Gud har talt til dem om. Alle snakker de om det samme. Dette har skjedd samtidig med at jeg selv har opplevd at Gud har talt om nøyaktig de samme tingene. Men akk - jeg er treg til å høre, og har skjøvet dette til side. Jeg synes jeg har hatt mange gode argumenter mot. Men det er tydelig at Gud vil det annerledes. Det som hendte i går var at jeg fanget opp en setning, som synes å komme fra mitt indre. Det var helt merkelig. Setningen lød slik: "Jeg har kalt deg til å være en far for de farløse." Det er dette mange har snakket med meg om, men jeg har aldri kjent det så tydelig selv, som nå. Jeg vet godt hva det vil si å leve opp uten far, for faren min døde da jeg var 12 år gammel. Han var en varm, god og trygg far som elsket meg. Fortsatt kjenner jeg på vemodet, og savnet etter ham. Jeg har vært igjennom ulike sorgfaser. Men jeg har vært så heldig å oppleve Gud som min gode pappa. På mine reiser, ikke minst i Russland, har jeg møtt mange farløse. Hver gang har mitt hjerte blitt knust. Vi har stått å holdt rundt hverandre, og latt tårene renne i strie strømmer. Det har vært ensomme fanger i russiske fengsler, gatebarn og barn og ungdom jeg har møtt i ulike menigheter. I Russland har jeg kjent at overalt hvor jeg har vært, skulle jeg tale om det samme: Om å være Guds favoritt! Om Faderens kjærlighet til oss. Men det er ikke bare i Russland jeg har kjent meg ledet til å tale om dette. Det har jeg gjort mange andre steder, som Spania, Færøyene og Tyskland, og selvsagt her i Norge. Gud har nemlig et spesielt hjertelag for de farløse og enkene! I Salme 68,6 leser vi: "Farløses far og enkers forsvarer er Gud i sin hellige bolig." Jeg vet ikke ennå hva dette kallet til å være far for de farløse innebærer fullt ut. Men jeg aner noe. Jeg aner at det handler konkret om å hjelpe farløse og enker, i deres daglige kamp for å få endene til å møtes. Det handler om å bringe legedom og håp! Og det handler om de funksjonshemmede. Om de som er marginaliserte i mange deler av verden, og som har få som taler for seg. Men det er også andre sider ved dette kallet. Om de skal jeg ikke gå i detalj her på bloggen - ennå. Jeg vil gjerne be om forbønn: Om å få se klarere veien videre.