Denne søndagen vil jeg gjerne dele med bloggens lesere, noe en for meg ukjent mann ved navn George Matheson har skrevet. Jeg har hentet det fra den meget anerkjente andaktsboken til Mrs. C.A. Cowman, en andaktsbok som brukes av millioner av mennesker verden over. Disse ordene har betydd mye for meg de siste dagene, og jeg håper de også kan velsigne deg og hjelpe deg videre på veien:
Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen. (Mark 1,12) Dette er et underlig bevis på guddommelig anerkjennelse. Straks etter hva? Etter den hellige stunden da himlene åpnet seg og fredens due senket seg over Jesus, og Faderen sa: 'Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.' Dette er heller ikke noen uvanlig hendelse. Du har nok opplevd det samme. Er det ikke ofte slik at etter de herlige stundene på fjellet, kommer turen ned i den dype dalen? I går svevde du oppe blant skyene og sang av glede i det klare solskinnet. I dag henger vingene slappe, og sangen har stilnet av. Ved middagstid bader du i det solskinn som din Fars smil skaper, mens du om kvelden klager i ørkenen over at din vei er skjult for Herren. Har du skjønt hvilken trøst det ligger i ordet "straks"? Hvorfor kom dette like etter velsignelsen? Fordi det var en fortsettelse av den. Når Gud smiler til deg, vil Han forberede deg på livets mørke stunder, på livets Getsemane og Golgata. Han løfter deg for å styrke deg til å gå i dypet. Han gir deg lys, for at du senere skal gå ut i den mørke natten som de hjelpeløses hjelper. Du er ikke bestandig verd ørkenen. Det er bare etter velsignelsen ved Jordan. Intet annet enn Sønnens visjon gjør deg rede til Åndens byrde. Bare åndsfylden ved Jordan gir deg styrke til ørkenens sult.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar