I går leste jeg en meget interessant artikkel av Ed Piorek i magasinet "Spread the fire", som utgis av Toronto Airport Christian Fellowship. Ed Piorek er pastor i Vineyard bevegelsen og skriver om dette fenomenet som kalles "soaking". Noe godt norsk ord finnes ikke. Det betyr vel noe slikt som å bli våt over det hele, gjennomvætes. Det interessante er at Piorek sammenligner dette med kontemplativ bønn! Dette er hva Piorek skriver: "Hva vi i fornyelsen kaller "soaking" er det samme som kirken har kjent gjennom århundrene som kontemplativ bønn." Og så begynner Vineyard-pastoren å sitere både katolikken Henri Nouwen, fader Thomas Keating, Augustin, samt ørkenfedrene og forteller at han selv ganske nylig oppholdt seg i et benediktinsk kloster. Jeg kan ikke annet enn å kjenne på en stor glede ved dette jeg selv oppdaget tidlig på 1980-tallet, nå oppdages av stadig flere, også innenfor de protestantiske, og også de pinsekarismatiske sammenhengene.Det holder på å skje noe nytt både innen deler av bønnebevegelsen internasjonalt, og med fornyelsesstrømninger som Toronto, og dette nye er egentlig svært gammelt. Man gjenoppdager en strøm som har brakt liv og velsignelse til Kristi kropp siden slutten på 200-, begynnelsen på 300-tallet. Dette stemmer også godt overens med opprettelsen av stadig nye monastiske kommuniteter de senere årene både i USA og Europa, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min.
Nyt relasjonen med Gud
Men tilbake til Pioreks artikkel. Der skriver han blant annet at "kontemplasjoen, er kjennetegnet med at man gleder seg over og nyter relasjonen man har med Gud. "Den første nytten av kontemplasjonen, eller gjennombløtingen, er at vi tar tid til å nyte vårt forhold til Gud. Henri Nouwen skriver: 'Avsondrethet begynner med en tid og et sted for Gud, og Gud alene.' Det første steget inn i gjennombløtingen er å holde opp med det vi driver med for øyeblikket og skape et rom for Gud som Han kan bebo. Gjennom ærbødig tilbedelse og bønn gjør vi rom for Ham." (Spread the Fire nr 1/2007, side 11) I samme artikkel forteller Piorek om et opphold i et benediktinsk kloster. Her deltok Piorek i en kontemplativ retreat som strakk seg over flere dager. Dette er hva han skriver: "Jeg tilbrakte tid med å meditere over Guds ord, ba i stillhet og gikk turer hvor jeg lyttet til kontemplativ tilbedelsesmuskk." Oppholdet ble ikke helt slik Piorek hadde tenkt seg. Den helt store opplevelsen av Guds nærvær opplevde han ikke. Men da sa kona hans: "Men du er mer fredfull nå enn da du dro!" Og Piorek legger til: "Jeg tror noe virkelig godt skjedde med meg. Hans nærvær hadde forandret meg og noe i meg gav et gjenskinn av det." La meg oppmuntre deg til å tre inn i stilheten og Guds nærvær i dag! Bruk tid til bare å være i Guds nærvær og nyt det! Uten å tenke på hva du skal eller burde gjøre! Bli bevisst at du faktisk lever i Guds nærvær akkurat NÅ!
5 kommentarer:
Kan si ja og amen til dette. Opplevde det helt konkret. Lå på sofaen og leste i et ukeblad, meget bekymret for min mor som bodde alene og var sterkt plaget av diabetes med andre sykdommer. Da kom det en veldig stillhet innover meg, jeg visste det var Gud, la bort bladet og kjente på Hans nærvær. jeg bad ikke, bare var i Hans nærhet. Så sa det i mitt indre : "Alt blir bra, ikke bekymre deg" Ingen ting var forandret da jeg måtte reise, men to dager etter fikk jeg beskjed om en hjelp og forandring jeg ikke selv kunne tenke ut. Senere har jeg hatt menge slike "Stillheter" med Herren, der jeg ikke kan be, bare være hos Ham. Er dette kontemplasjon?? Hilsen en eldre dame.
Soaking heter på norsk å ligge i bløt,eller mer vanlig å legge noe i bløt. Det gjøres for å få bort flekker, som løser seg gradvis opp når tøyet ligger i bløt. Det er altså ikke nok å bli gjennomvåt,- noe skal løsne.
Hilsen Ragnhild
Ragnhild:
Takk for oppklaring av ord. Å bruke det engelske ordet "soaking" på norsk synes jeg blir litt merkelig. Personlig liker jeg ordet kontemplasjon bedre. Men man legger litt forskjellig mening i disse to begrepene.
Takk for innspillet fra "en eldre dame"! I sin kloke lille bok: "Bønnen har mange rom", skriver den norske retreatbevegelsens far, Edin Løvås følgende om Kristus-kontemplasjon:
"Akkurat som fuglen har sitt livs element i luften, og fisken sitt i vannet, slik er det kristne mennesket innesluttet i Jesus og lever sitt liv i ham. Og tar du en krukke og senker den ned i vann, så er vannet i krukken og krukken i vannet. Slik er det kristne mennesket omgitt av og fylt av Kristus. Denne åndelige virkeligheten er uavhengig av våre følelser og opplevelser. Vi er att inn i den fordi Gud har handlet med oss i troen, dåpen og omvendelsen. Men når den blir til erfaring, er det Kristuskontemplasjon. Det er Kristusmystikk. Slik kan utviklingen være: Gjennom Jesusmeditasjon har den bedende fått levdegjort at Herren Jesus står like foran ham på bønneplassen. Men under bønnen fjerner Den Hellige Ånd denne opplevelsen. I stedet fylles dette bedende menneske av troen på og bevisstheten om at hele rommet er oppfylt av det liv som er Kristus. Og dette liv gjennomtrenger både kroppen, sjelen og ånden. Ofte vil det da være ganske umulig å si noe, verken på norsk eller i tunger. Den bedende må bare holde seg i ro og være stille. Men hjertet taler. Og Kristus taler til hjertet, som i Bibelen er betegnelsen for sentrum av personligheten. Kristuskontemplasjon kan ingen kjempe seg fram til. Den kommer som en nådehandling av Gud. Den bedende kan bare stille seg ved dørterskelen og vente på å bli løftet over."
Med denne definisjonen vil jeg svare: Ja, du har opplevd noe av kontemplasjonens vidunderlige virkelighet.
Kontemplasjon er hjertets og beskuelsens bønn. Selve ordet betyr å stirre eller tenke på noe intenst, studere, betrakte, kaste lys over. Det er ikke snakk om en teknikk, men kontemplasjon handler om guddommelig kjærlighet mellom Gud og et menneske, det handler om en personlig relasjon med Gud. Kontemplativ bønn handler om å gjøre seg erfaringer med Gud i stillheten. Det er en måte å stilne alle ytre og jordiske sinnsbevegelser.Og det er som oftest bønn uten uttalte ord.
Hva er så hensikten med kontemplativ bønn?
På dette spørsmålet svarer de gamle åndelige mestrene enstemmig: å bli ett med Gud. Julian av Norwick sier: "Selve hensikten med å be er å bli ett med Guds visjon og kontemplaskon, Ham som vi ber til." Bonaventura, en av Frans av Assisi's etterfølgere, sier at det endelige målet for kontemplasjonen er "å bli forent med Gud."
Av dette forstår vi at kontemplativ bømm går på dypet. Dette må læres i omgang med Gud, og ved hjelp av Den hellige Ånd.
Hei jeg heter Sven og leser med glede bloggen din. Jeg er vant til begrepet "soaking" fra min tid i Vineyard-bevelgelsen og selv oversetter jeg det med "å ligge å trekke". Vi sier ofte om te og kaffe "den må bare stå å trekke litt". Dette dekker for meg noe av begrepet "soaking". Jeg trenger Guds nærvær for å våge at min personlighet, særpreg og egenart får komme frem på en naturlig og "velsmakende" måte. Men som Ragnhild Schanke sier så i dette nærværet løses også urenheter opp og jeg kan erkjenne såre, syndige og vonde ting og la Hans nåde få lege og vaske rent. - Så om kona eller en annen skulle trenge min oppmerksomhet når jeg har satt av tid med Gud, hender det at jeg svarer "jeg må bare trekke litt til, så kommer jeg"
Hilsen Sven
Legg inn en kommentar