En ny og moderne Benedikts regel del I

I går skrev jeg om den nye monastiske bevegelsen som vokser fram i USA, Europa og Norge. Et stort antall kommuniteter og bofellesskap ser nå dagens lys i både evangelikale, protestantiske, romersk-katolske og pinse-karismatiske sammenhenger. De varierer i utseende og teologi, men de deler noe felles: de har hengitt seg til å følge Jesus kompromissløst, de har alle en sterk lengsel etter å finne tilbake til den første menighets kvaliteter og de ønsker å leve radikale liv. De fleste av disse kommunitetene er små, men de er alle del av en global bevegelse, og er til dels sammenlignbar med den monastiske bevegelsen som oppstod rundt Benedikt av Nurcia. Kommunitetene som vi nå ser vokse frem, er som oftest grunnlagt av lekfolk, de er selvstyrte, fokusert på bønn og personlig omvendelse, de har hengitt seg til radikal gjestfrihet og dette gjelder i særdeleshet overfor fattige. Medlemmene av de ulike kommunitetene er engasjert i produktivt arbeid utenfor kommuniteten. Mange av dem er aktivt med i freds- og forsoningsarbeid. Det nye med disse kommunitetene, og som skiller dem fra fortidens monastiske sammenhenger, er at dens medlemmer både er gifte og enslige. Kommunitetene er ulike i struktur og organisering. Det funnes en stor grad av individuell frihet. De er lokalisert både i urbane og i mer grisgrente strøk. Mange er økumeniske og de er globale, i den betydning at de ser at verden er en, og at vi alle har ansvar for vår jord. En av de nye monastiske gruppene jeg kjenner til, består av en gruppe mennesker, hvor den ene delen er medlemmer av en mennonittkirke og den andre delen er romersk-katolske! De forsøker å finne inn til hverandre, og leve ut et bønneliv sammen, til tross for de store forskjellene. Nå vil kanskje noen innvende at et slikt fellesskap må skape mye forvirring, ikke minst læremessig, når forskjellene er så store som i dette tilfelle. Ikke nødvendigvis. Er man trygg på sitt eget ståsted, er det ikke så lett å føle seg truet av andres syn. Dessuten tar man hensyn til hverandre, og samles om det som forener. Man lærer også av hverandres tradisjoner. Det er et svært interessant trekk at mange med anabaptistisk bakgrunn, går inn i disse nye kommunitetene. Her finnes jo en arv fra 1500-tallet, hvor det fantes mange kristne bofellesskap, og erfaringene fra disse tar de med seg inn i det moderne samfunnet. Disse gruppene er samtidig en levende protest mot forbrukersamfunnet og markedsliberalismen. De integrerer funksjonshemmede med funksjonsfriske. De er aktivt engasjert i bevaring av naturen og gjenbruk av klær og gjenstander, og som sagt, sterkt involvert i freds- og ikkevoldsarbeid. Flere av medlemmene i de nye kommunitetene har bakgrunn som teologer, men her finnes mennesker fra alle slags yrkesbakgrunner, skolerte såvel som uskolerte. De deler raust med hverandre sine eiendeler, og har ulike prosjekter for å hjelpe de fattige. I del to av denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan de har tilpasset den kjente Benedikts klosterregel til dagens virkelighet. Del 2 følger senere, enten i dag, eller søndag.