Silende snø og stillhet

Tarjei Vesaas har skrevet et dikt hvor han bruker ordene "silende snø". Helt siden jeg leste de to ordene for mange år siden, har de festet seg hos meg. De er i grunnen svært beskrivende for det som skjer utenfor mitt vindu idag. Snøen siler ned. Jeg har brygget meg en god kopp svart kraftig ceylonsk tea, uten noen form for disse nymotens smaksstoffene, som gjør tea til noe aldeles ufyselig. Silende snø skaper en egen form for stillhet. Dessverre er det for kaldt for meg til å bevege meg utendørs, men nå skal jeg straks tenne opp i peisen, finne meg et godt varmt pledd og legge meg på sofaen for å lese: "The Golden years of the Hutterites", en bertening om 400 år av tro, troskap, og matyrdom. Fra opprinnelsen i Moravia, gjennom lidelse og forfølgelse, til forfall og dels ødeleggelse i Ungarn og Transylvania, om flukten til Vallencia og til bosetningene i Russland og Nord Amerika. Bloggens lesere kommer helt sikkert til å få del i noe av innholdet i senere bloggartikler. Men det var dette med silende snø og stillhet. Det var noen ord fra Salmenes Bok som kom til meg da jeg så ut av vinduet for et øyeblikk siden, og så snøen dale ned: "Og alt i hans tempel sier: Ære!" Også dette er med på å fortelle oss om Guds uendelige storhet - og hans nåde. For det heter jo: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull." (Jes 1,18) Jeg vet ikke om navnet Pierre Lacout sier deg noe? Han har skrevet en liten, aldeles fortryllende bok, som heter Dieu est Silence som utkom i 1969. Han var da medlem av det sveitsiske kvekersamfunnet, men har senere gått tilbake til Den romersk katolske kirke, hvor han har sin bakgrunn i karmelittordenen. I denne boken som på norsk har fått tittelen: Gud er stillhet, og har utkommet på Kvekerforlaget, skriver han: "Komtemplativ stillhet er en spesiell form for oppmerksomhet. Jo bedre vi kjenner denne, jo bedre kan vi leve ut stillheten... Daglig stillhet, praktisert med ydmykhet og glød som en uunnværlig øvelse i åndelig utvikling, skaper litt etter litt en varig tilstand av indre stillhet. Sjelen oppdager stillhetens uante muligheter." Mens veden knitrer i peisen, og snøen siler ned utenfor, takker jeg Gud for den gode stillheten, og lever i den. Jeg takker for forbønn - dagene er fremdeles veldig utfordrende, og jeg vet ikke om det er mulig å reise som planlagt på fredag. Vi får se hva legen sier imorgen. Jeg har overlatt mitt liv i Herrens hender. Akkurat nå er jeg bare så uendelig takknemlig for bare å være i live - og leve.