Dagen i dag, askeonsdag, innleder fastetiden før påske. Fra riktig gammelt av, var det vanlig å gå til kirken på askeonsdag, slik at presten kunne tegne et korstegn på den troendes panne. I det han tegnet korstegnet sa presten: "Kom i hu, menneske, at du er støv, og til støv skal du vende tilbake. Vend om og tro på evangeliet." Dessverre får jeg selv ikke anledning til å gå til kirke i dag, for få korset tegnet i min panne. Jeg skal undervise i kveld. Det er andre kvelden i en serie med undervisningstimer i en menighet i Oslo, frem til sommeren. Og i denne menigheten er det ikke tradisjon for slikt. Hadde det ikke vært for det, hadde jeg tatt del i sammenkomsten i St.Johannes Døperens menighet i kveld, på Adamstuen ved Ullevaal sykehus, hvor fader Roald Nikolai Flemestad skal forrette. Han er generalvikar i Den nordisk katolske kirke. Han er en god venn av meg. Siden jeg ikke kunne delta, fikk jeg det store privilegiet å få lese hans preken på forhånd. Jeg tillater meg å sitere følgende fra den: "Askeonsdag er på en særlig måte dagen da vi ser oss selv i speilet. På de andre dagene i kirkeåret – og da fremfor alt festdagene – feirer vi hva Gud har gjort for oss. På Askeonsdag inviteres vi til å besinne oss på hvorfor Gud har handlet og handler som han gjør. Vi konfronteres med hvor Guds Sønn måtte dø på korset. Dette fordrer ærlig og selvinnsikt fra vår side.
Det å akseptere at jeg får panne tilsmurt av aske samtidig som jeg blir fortalt at jeg er støv, er intet mindre enn en form for dødsdom. Asken symboliserer forgjengelighet. En skog i brann. et hus som brenner, ender i en branntomt av dødt materiale. Slik skal jeg selv bli til støv og aske."
Selv har jeg tenkt at asken er jo noe levende som er blitt brent. Jesus kom jo for å døpe oss i ånd og ild, og Åndens ild er rensende, og sørger for at det brenner opp som ikke er verd noe.
Fastetiden er for meg en spesiell tid av kirkeåret, som etter hvert som tiden går, betyr mer og mer for meg. Den er en tid for selvforsakelse og øvelse i å legge sitt liv i Guds hender. Det er en tid for åndelig konsentrasjon, bønn og selvransakelse. Som diabetiker kan jeg dessverre ikke gå inn i en fullstendig faste i form av total avholdenhet fra mat, men det finnes mange andre måter å faste på. Både i form av delfaster, som kan vare en bestemt tid av dagen, eller delvis faste fra ulik mat, slik at man spiser enklere. Men faste handler om mye mer enn faste fra mat. Den handler også om å leve et enklere liv, om å gi almisser m.m. Det skal jeg komme tilbake til på bloggen her, i noen betraktninger om de bibelske og de kirkelige fastetradisjonene. I "Gammel norsk homiliebok", som er en samling med prekener holdt i Norge på 1100-1200 tallet, finnes det også en preken for Askeonsdag. Hvem som har holdt denne prekenen er det ingen som vet, men det er en preken om fastens nødvendighet. Det er tydelig at predikanten er påvirket av den hellige Gregor av Nyssa, som jeg siterte fra på bloggen i går, og Basilios av Caesarea. Talen er lang, så den lar seg ikke gjengi i sin helhet på bloggen, men jeg vil gjerne dele en setning med bloggens lesere, som fanget min oppmerksomhet, da jeg leste den i går. Her heter det: "Den gamle fiende seiret over ham som spiste, men ble selv beseiret av Ham som fastet." Det siktes til Adams fall, og til Kristus som seiret over satan i ørkenen. Jeg synes den setningen sier så mye, at jeg velger å la den stå som en overskrift over min personlige fastetid i 2007, som jeg innleder med å skrive en egen fastedagbok. Noe av det som skrives der, dukker sikkert opp i en eller annen form på bloggen. Men ikke alt. En slik bok blir personlig, og skal være det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar