Er det noen plass for mennesker med handikap i våre menigheter?

I går hadde jeg en svært viktig samtale med en god venn av meg. Han er far til en gutt med flere alvorlige funksjonshemninger. Vi berørte mange viktige ting i vår samtale, blant annet dette at våre gudstjenester stort sett er for de som er flinke med ord, og som lett oppfatter ordenes betydning. I de protestantiske sammenhenger er det en sterk betoning av Skriften alene, og av prekenens, undervisningens eller samtalenes betydning. Og det blir stadig flere konferanser og kurser som tilbys i kristen sammenheng. Hvor er plassen for de blant oss, som ikke har mulighet til å forstå ordene vi bruker, som selv ikke har språk? For meg er den forløsende sannhet i alt vi står overfor, dette: "Og Ordet ble menneske." (Joh 1,14) Gud ble kjøtt og blod. I Jesus kan Gud tas på. Jean Vanier, grunnlegeren av Tro og Lys-bevegelsen og Arken fellesskapene for mennesker med mentale handikap, har skrevet en bok som er utgitt på norsk med tittelen: "Den brutte kroppen." Der skriver Vanier blant annet dette: "Ordet ble kropp og hans navn er Jesus. Han kom som et lite barn i en kvinnes kropp, svøpt i et barns sårbarhet, avhengig av sin mor, en som skriker etter trygghet og beskyttelse. En mors kjærlighet er den eneste sanne trygghet for et barn. Uten henne risikerer det å gripes av en forferdelig dødsangst, som igjen vil hemme den følelsesmessige og intellektuelle utviklingen. Den Allmektige er blitt et uskyldig, lite barn, totalt avhengig av en mors kjærlighet. Da Jesus ble født, var hans eneste trygghet Marias armer og Josefs nærvær. Han ble en flyktning, utsatt for farer og utrygghet da familien flyktet til Egypt. Da de vendte tilbake, bosatte de seg i Nasaret i Galilea, en fattig landsby, foraktet av andre, der folk bodde i huler i fjellet. Der levde Jesus et enkelt liv i tretti år. Siden han var Josefs sønn, arbeidet han som snekker. Vi vet ingenting om disse årene, bortsett fra at han ikke gjorde seg kjent. Ordet som ble kropp, levde det beskjedne livet til en fattig familie. Han levde salingprisningene før han forkynte dem." ( Jean Vanier: Den brutte kroppen. Verbum spiritualitet. 2003, side 39) Om vi bare kunne ta med oss dette perspektivet i omgangen med menneskene rundt oss. Jesus ble kjøtt og blod. Han forkynte ikke bare Ordet, Han var Ordet. Og Han tok på de spedalske, Han vasket disiplenes skitne føtter. Han drakk seg utørst av en brønn. Han plukket aks i en åker. Han rodde en båt. Han klatret i fjell. Hvordan skal vi formidle denne siden ved Jesus? Vi kan ikke gjøre det bare gjennom prekener eller samtaler. Han kaller seg selv Livets brød, og Verdens lys. Jeg har tatt til orde for å bruke disse symbolene aktivt. Men jeg får reaksjoner på lystenning og bruk av ikoner. Da settes man raskt i bås. Da beskyldes man for katoliserende eller ortodokse tendenser. Men jeg har oppdaget at bruken av lys og ikoner har mye å si for de som ikke har ord, eller kan bruke ord. I eukaristin brytes brødet, og vi får smake brød og vin, og får del i Herrens legeme og blod. Vi har røkelsen som dufter av himmel og tilbedelse. Alt dette gjør det mulig å sanse Gud, og "smake og se at Herren er god." (Salme 34,9) Vi er langt rikere enn vi tror, om vi bare våger å se den rikdommen som finnes i Kirkens gode tradisjon. Bildet viser en liten gruppe fra Arken fellesskapet i Toronto Canada. Til høyre ses presten Henri J.M. Nouwen, som forlot en prestisjefylt stilling ved et av de ledende universitetene i USA, for å bli prest for en kommunitet bestående av funksjonshemmede og funksjonsfriske. Nouwen, som er en av de som har hatt stor betydning for min egen åndelige utvikling, døde av et hjerteinfarkt i 1996. Han er en av de mange romersk katolske brødre som har vært og fremdeles er åndelige veiledere for meg. Jeg hører gjerne reaksjoner på hvordan man kan integrere funksjonshemmede i våre gudstjenester. Hvordan kan vi gjøre det uten at vi bruker dem som objekt for vår nestekjærlighet og profesjonelle kompetanse, slik at vi får bekreftet vår egen verdi og gitt oss selv æren? Hvordan kan vi se deres egenverdi, og at de er mennesker som kan hjelpe oss videre? Gjennom mennesker med fysiske og mentale handikap har jeg oppdaget mine egne sår, og mitt eget mørke. Det takker jeg Gud for idag.