Jeg holder på med et bibelstudium om Guds ledelse for tiden, og i går leste jeg noe Elisabeth Elliot har skrevet om dette tema, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. For de av bloggens lesere som ikke allerede vet det så var Elisabeth Elliot gift med Jim Elliot, som sammen med fire andre unge menn reiste til Ecuador i 1956. De ble alle drept av auca-indianerne, den stammen de skulle nå med evangeliet. I dag er Elisabeth gift med sin norske mann Lars Gren og bosatt i USA. Dette er hva jeg leste om Guds ledelse, skrevet av Elisabeth Elliot: "En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han kommer for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe valg. 'Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd.' (Jak 4,17) Gud forlanger kanskje en høyere betaling enn det vi er villige til å betale - det kan koste alt. Enhver som oppriktig ønsker å gjøre Guds vilje, vil bli bedt om å fornekte seg selv ... Å be om Guds ledelse er å ta et valg, og til det trenger en tro. Og da er det snakk om en helt annen tro enn den som sier: 'Hvis jeg liker det, så gjør jeg det.' Det er en tro som er sterk nok til å vente på Guds lønningsdag - og som tror lønnen er verdt ventetiden og det offer den krever. Våre bønner om ledelse (eller om andre ting) begynner med dette ene: Jeg stoler på Ham! Da er det nødvendig med overgivelse. Da sier vi ikke lenger: 'Hvis jeg stoler på Ham, så vil Han gi meg dette eller hint', men '- Jeg stoler på Ham. La Ham gi meg eller ikke gi meg det Han måtte ønske' ... Også i dag finnes det en Gud som kan gi oss lys når alt er mørkt i oss og omkring oss." Dette er radikale, men dog så sanne ord. Bildet er hentet fra klosterøya Athos.
2 kommentarer:
"Enhver som oppriktig ønsker å gjøre Guds vilje, vil bli bedt om å fornekte seg selv..."
Det å fornekte seg selv, har jeg jo hørt mange ganger og over enda flere år.
Men hvordan fornekter man seg selv på en oppbyggelig måte?
Jeg vet ikke helt hva du tenker på, når du skriver "hvordan fornekter man seg selv på en oppbyggelig måte", Jan Einar.
Jeg mener ikke å være provokativ når jeg skriver: Hvorfor må det være oppbyggelig?
Jesus er tydelig i sine ord i Mark 8,34: "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg." For mange blir det slik at man trekker seg instinktivt unna disse ordene. De støter an mot de mer moderne ordene: "selvrealisering", og "positivt selvbilde". Ordet selvfornektelse gir assosiasjoner om selvforakt og det å krype for andre. Men det er ikke det Jesus kaller oss til. Han kaller oss til en selvfornektelse uten selvforakt. Selvfornektelse er ganske enkelt en hjelp til å forstå at vi ikke trenger å få viljen vår. Vår lykke er ikke avhengig av om vi får det som vi vil. Selvfornektelse betyr ikke å miste sin identitet, men vi finner vår sanne identitet gjennom å fornekte oss selv. Selvforakten påstår at jeg ikke har noen verdi. Selvfornektelsen hevder at vi har en uendelig verdi og viser oss hvordan vi kan virkeliggjøre den. Det er ikke alt som gagner min sjel, og Guds rike har andre verdier enn verdens. Jeg kan ikke alltid få i pose og sekk. Det er noe som kan røve fra meg livets krone. Da kan det koste å slippe taket i det vi holder fast ved. Det kan kjennes som om jeg mister noe viktig, mens det i virkeligheten er en befrielse fra noe som binder og gjør meg ufri.
Men kanskje jeg kan se dette som oppbyggelig på den måten at det er en himmel å vinne, ved å gjøre det! Jeg har mer å vinne, enn å tape. Det er større velsignelser knyttet til selvfornektelsen, enn ved selvrealiseringen.
Dette handler om SELVlivets død. Om den gamle Adam. Einar Lundby pleide å si: Vokt deg for at det står SELV foran.
Apostelen Paulus skriver: "jeg lever ikke lenger selv", og så legger han til: "men KRISTUS lever i meg.." (Gal 2,20)
Legg inn en kommentar