Den anabaptistiske historie er historien om martyrkirken, om kristne som tok på alvor Det nye testamentes mønster for menighetsliv. Røttene går tilbake til kirkens første århundrer. På 1500-tallet går det en stor vekkelse over Sentral-Europa, som berører tusenvis av mennesker. Den blir møtt med sterk og grufull forfølgelse både fra Romerkirken og fra den lutherske og den reformerte kirken. Striden det står om er blant annet dåpssynet, og synet på forholdet mellom kirke og stat. Mange av disse som foraktelig kalles "gjendøpere" eller anabaptister, drepes enten ved drukning eller de blir brent på de såkalte kjetterbålene som tennes overalt i Europa. Andre redder livene sine ved å flykte. Jeg skal ikke gå inn på historien til anabaptistene her, da jeg har berørt den ved flere anledninger på bloggen min. Kanskje jeg kommer tilbake til denne delen av kirkehistorien senere. Jeg vil derimot ta frem anabaptistenes forhold til nattverden. Deres syn er kanskje ikke så godt kjent, og med den nye bevisstheten om nattverdens betydning som en nå ser de første tegn til, flere steder i kristenheten, er dette et veldig interessant studium. De første kristne flokket seg om Kristus, ved å bryte brødet og drikke av kalken til minne om Ham, hver eneste gang de kom sammen. Slik var det også for anabaptistene. Nattverden ble ikke feiret bare en gang i måneden, men så ofte som de kom sammen. Brødet og vinen hjalp anabaptistene til å huske på hva Kristi kropp og Kristi blod betyr. Men de brøt brødet og takket også av en annen årsak: de ville følge Kristi eget eksempel. Kristus brøt brød og drakk vin i fellesskap sammen med sine disipler: "I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han kalken etter måltidet og sa. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg! For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer." (1.Kor 11,23-26) Først praktisert av Kristus selv, ble brødsbrytelsen det ytre vitnesbyrd på de kristnes indre fellesskap. I lys av dette skrev anabaptistene i sin første uttalelse gitt i broderlig enhet: Hver gang vi møtes som brødre, skulle vi ha dette aftensmåltid sammen, og på denne måte proklamere Herrens død. Ved å gjøre dette så hjelper vi hverandre til å minnes hvordan Kristus gav seg selv og hvordan Hans blod ble utøst for oss. På samme måte trenger vi å bli villig til, for Kristi skyld, å gi opp våre kropper og våre liv for brødrene. (Christlicher Ordning damitt die lieb und einickeit erhalten wird. Bern ca 1526)
Nattverd i hver gudstjeneste og ved hver sammenkomst
De første anabaptistene kunne ikke ha sett for seg en eneste gudstjenestefeiring uten at nattverden ble feiret samtidig. En gudstjeneste uten feiring av eukaristin (det greske ordet for takksigelse brukt av apostelen Paulus i 1.Kor 10,16, var før 1600-tallet, ukjent. En av de anabaptistiske lederne, Michael Sattler skrev følgende: Glem ikke sammenkomstene, legg vinn på å ha dem regelmessig. Be sammen for alle de hellige, og bryt brødet sammen. Jo oftere, jo bedre, som du ser Herrens dag nærme seg. (Fra An die Gemeinde Gottes zu Horb. 1527) Når flere anabaptister ble stilt for en hollandsk rett i 1534, og ble spurt om hva de gjorde på sine møter, svarte de: Vi leser og samtaler om evangeliene. Vi bryter brødet og deler det ut, vel vitende om at brødet ikke kan frelse oss, men vi anser det å være til minne om vår Herres lidelse. (Fra en rettsprokokoll datert 15. februar 1534) Både i sør (Sveits, sør-Tyskland og Østerrike) og i nord (den nedre delen av Rhin-dalen og i Nederland) kom anabaptistene sammen for å spise kveldsmat og feire nattverd samtidig, og dette skjedde minst en gang i uken. "Små fellesskap av anabaptister springer opp som sopper alle steder," kan vi lese i en rapport fra denne tiden, "de flytter fra hus til hus for å holde sine møter, for ikke å vekke for mye oppmerksomhet. Her leser de og studerer de De hellige skrifter og tar del i et kveldsmåltid." (C.A. Cornelius: Historische Arbeiten vornehnlich zur Reformationsgeschichte. Leipzig 1899) En annen av de anabaptistiske lederne, Conrad Grebel, skrev i et brev: Kveldsmåltidet skal praktiseres og brukes ofte. (Brev til Thomas Müntzer, 5.september 1524)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar