I den forrige artikkelen så vi på hvordan ordet "fariseer" brukes nærmest som et skjellsord blant de som har annammet den "nye" nådeforkynnelsen. Det er for dem ensbetydende med å være en skikkelig sjølgod hykler. Dette er et misbruk av ordet. Som jeg skrev i forrige artikkel brukte Jesus sterke ord om fariseere, men kan umulig å brukt dette som alle fariseere. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på jødedommen på Jesu tid og på den historiske bakgrunnen til fariseismen.
Det var fem jødiske partier som var aktive mens Jesus levde: Det var fariseerne, essernerne, saddukerne, selotene og så hadde vi de som fulgte Døperen Johannes. Essernerne er ikke omtalt i Det nye testamente. De så på seg selv som "Lysets barn" i motsetning til "mørkets barn". Deres medlemmer levde en form for kommunitetsliv, svært disiplinert og med en sterk forventning om at Gud kom til å gripe inn i historien og endre dens gang. De trodde at alt liv var forutbestemt, og de var av den oppfatning at ypperstepresten i Templet i Jerusalem var valgt på falskt grunnlag og avviste dermed hele det seremonielle liv ved Templet.
Man antar at saddukerne tok sitt navn fra ypperstepresten Sadok, som tjenestegjorde mens kong David levde. Deres medlemmer kom hovedsakelig fra den hellenistiske sositeten og var opptatt av å fremme en stabil livsførsel. De trodde at mennesker har en fullstendig fri vilje men de trodde ikke på noe liv etter døden. En annen side ved dem var at de kun anerkjente det Moses hadde skrevet, ikke den Den talte Loven, senere kalt Mishnah - ting som Gud hadde talt til Moses på Sinai men som ikke var skrevet ned av ham. Saddukeerne mente fariseerne hadde lagt altfor sterk vekt på tradisjonen, men dette til tross, de hadde likevel sterk innflytelse på Sanhedrin, som var lovrådet hvor de jødiske dommerne dømte i forhold til Loven.
Selotene var sterkt nasjonalistiske og bekjempet Israels fiender lidenskapelig. En av Jesu disipler var Simon, han fikk jo nettopp sitt tilnavn av denne grunn.
Så hadde vi fariseerne. Om deres opprinnelse strides de lærde. Enkelte vil ha det til at man kan spore deres historie tilbake til Esras tid, omkring 450 f.Kr. En jødisk kilde, "Josvas visdom", er et historisk dokument som refererer til fariseerne omkring år 250 f.Kr. Andre vil ha det til at fariseerne oppstod som gruppe etter Makkabeeropprøret i 167 f.Kr. I følge dem skal fariseerne ha sprunget ut av en gruppe som ble kalt Hasideerne, som man vet eksisterte før Makkabeeropprøret. Disse ble kalt "de trofaste", i det de beskyttet jødisk liv fra den sekulære greske kulturen. Interessant nok kan det være dette som er den egentlige bakgrunnen for fariseernes respons vedrørende hedningene i menigheten.
I forbindelse med Makkabeeropprøret, sto disse Hasideerne i opposisjon til sine jødiske ledere som misbrukte Torahen (Mosebøkene), på mange ulike måter. På grunn av deres djupe lidenskap for levittisk renhet, brøt de ut fra sitt eget folk og utviklet seg til egne grupper, som essenerne var en del av. Enkelte tror at fariseerne fremsto fra dissse gruppene. De hadde en sterk innflytelse over en 100 års periode selv om de ikke søkte sterk politisk makt.
Når Jesus sto frem var det fariseerne som hadde den sterkeste innflytelsen i samfunnet. Historikeren Josefus skriver at at fariseerne hadde "sterk innflytelse blant byfolk, og alle bønner og alle hellige ritualer vedrørende guddommelig tilbedelse skjedde i følge deres utleggelse."
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar