mandag, juli 26, 2010

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 17

2. Dåpen er et skille

Når Paulus skriver om den nytestamentlige dåpen og dens betydning i Rom 6, taler han om en død, begravelse og en oppstandelse. Dette er en svært viktig side av dåpens innhold:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

På samme måte som en begravelse er det synlige tegnet på at døden har funnet sted, slik blir også dåpen det synlige og offentlige tegnet på at den troende er død for synden. I dåpen fullbyrdes den troendes brudd med det gamle livet. Så står vi opp for å leve et nytt liv med Kristus.

Dåpen blir med andre ord det første steget i vår helliggjørelse. Det nye livet som nå starter, blir ikke lenger mitt eget, men min Frelsers liv i meg, et liv som er omvendelsen verdig. I sitt første brev bruker apostelen Peter Noah og arken som et forbilde på dåpen:

"I den (altså arken) ble noen få, det vil si åtte sjeler, frelst ved vann, det som nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av den syndenaturens urenhet, men en god samvittighetens pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." (1.Pet 3,20-21)

Jeg har døpt mennesker som har hatt en sterk opplevelse av dåpen som en død og en oppstandelse til et nytt liv. En av dem hadde bakgrunn som en slosskjempe. Han hadde ulike ting på samvittigheten, ble radikalt frelst og hadde en sterk lengsel etter å kunne starte på nytt, med virkelig rene ark. Dåpen ble for ham en virkelig begravelse av det gamle livet, og starten på det nye. Noen dager i forkant av dåpen ringte han meg. Han trengte hjelp til å kvitte seg med ting han hadde hjemme hos seg, og som han ikke lenger ville ha der etter at han hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. I utgangspunktet skulle vi ha brent det i hagen, men vi valgte å kjøre det på søppeldynga. Jeg husker det som var var i dag: Mannen kastet den ene tingen etter det andre utfor fyllingen, og da han var ferdig hevet han armene i været, og ropte et rungende halleluja ut over søppelfyllinga. Mannen i vaktbua skvatt til. Han hadde nok ikke hørt noen rope halleluja der før, vil jeg tro. Så var den nyfrelste mannen rede for å bli døpt.

(fortsettes)

2 kommentarer:

Dagfinn Stærk sa...

Blant de første kristne var det ulik vektlegging i hvor man døpte nye kristne. I én tradisjon brukte man et avlangt dåpsbasseng som hadde form av en grav. I en del kirker i dag bruker man ofte uttrykket "dåpsgrav", men det har vel ikke så mye form av en grav? En grav er avlang i formen.

Geir Øynes sa...

Jeg tror nok formen på en del dåpskummer har meste med det praktiske å gjøre. Man trenger litt lang plass for å kunne døpe en person uten at vedkommende skulle bli skadet.
Man døper jo også ute i vann eller elver og der er det jo alltid god nok plass. I Bibelen leser vi jo om at de døpte i Jordan for der var det mye vann.
Ellers vil jeg si at denne undervisningen om frelsen og dåpen er mangelvare i mange menigheter i dag. Flott at du tar dette fram Bjørn Olav!