Bror Roger - Guds venn

Det finnes mennesker som etterlater seg dype og varige spor i ens sjel. Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, er en av dem som har berørt meg på denne måten. Sammen med en god venn av meg, var jeg så heldig å få et personlig møte med ham, som varte noen timer, i forbindelse med et stort ungdomskonvent i Linkjöping i Sverige for en del år siden. Det var like før jernteppets fall, og for første gang kunne vi møte unge kristne fra de baltiske statene utenfor Sovjetunionens grenser. Bare det var spesielt. Men det mest spesielle var å møte denne milde mannen, som lyste av Kristus. Å sitte sammen med ham, høre han dele med oss fra sitt rike liv med Gud, kommer jeg aldri til å glemme. I august 2005, ble bror Roger, brutalt knivstukket og drept mens han ba, foran øynene til 2000 ungdommer som var samlet i Taize, av en sinnsforvirret kvinne. Hans død skjedde nærmest 65 år etter at han krysset grensen mellom sitt hjemland Sveits, og det krigsherjede Frankrike, og slo seg ned i den bittelille landbyen Taize. På et tidspunkt hvor Europa var sønderrevet av krig og elendighet, spurte Roger Louis Schutz-Marsauche, som var hans egentlige navn, hva som var årsaken til at en slik konflikt mellom mennesker, og særlig mellom kristne mennesker, kunne skje. Han kjente seg kallet til å etablere en kommunitet som skulle særpreges av forsoning og fred levd ut i hverdagslig liv, og siden den gang har tusenvis av mennesker valfartet til den lille franske landsbyen for å be, meditere, samtale og ta del i kirkens liv. Her møtes romersk katolske, ortodokse, reformerte, protestanter av ulike slag. Taize har vært og er en enorm påvirkningskilde og pådriver for økumenisk arbeid verden over.

Idag, etter å ha sittet i lange arbeidsmøter med både ortodokse kristne og pinsevenner, har jeg tenkt mye på denne utfordringen fra bror Roger:
"Det finnes utallige kristne som gjennomlever en indre kamp, og til tider lidelse, for å kunne være bærere av fred i kirken, kjærlighetens fellesskap. De er ikke naive i møte med misbruk som undergraver fellesskapet. De kunne ha gått hardt ut mot enkeltes hardhet og ufølomhet. Men i stedet for å la seg trekke med i slikt, søker de stillhet og kjærlighet av hele sitt hjerte. Når de gir uttrykk for sine lengsler, vokter de seg for å grave grøfter som kan gjøre splittelsen større enn det den er. De søker alt som kan stimulere oss til allerede nå å leve som forsonede mennesker."