Denne uka fikk jeg brev fra min gode venn, John Noble. Vennskapet til John strekker seg helt tilbake til 1970-tallet. Den gangen var John en av pionerene i den såkalte husmenighetsbevegelsen. Jeg husker han kom til Gjøvik, og var så annerledes enn mennesker jeg hadde møtt før. Han tok del i oppvasken, fortalte morsomme historier så vi lå langflate å lo under bibeltimene hans, han plystret under lovsangen og av og til tok han frem trompeten sin og spilte sammen med de andre som deltok med sine musikkinstrumenter. Bibelundervisningen hans om menighet, om Guds rike, vennskap og disippelskap var gedigen og genuin. John satte spor etter seg, og jeg er svært takknemlig for den innflytelsen han har hatt, og har i mitt liv den dag i dag. For meg er han som en far i troen.
Jeg kom til å tenke på John og brevet hans, da jeg leste den store reportasjen i Dagen i går om den moderne husmenighetsbevegelsen. Der ble menigheten Farshuset i Bergen presentert, sammen med bloggen til Are Karlsen, med kommentarer av både Are Karlsen og Geir Lie. Sistnevnte er redaktør for tidsskriftet Refleks, som har søkelyset på kristen karismatikk. Et av utsagnene til Are Karlsen blir kommentert i en lederartikkel i dagens utgave av Dagen: "I Dagen i går hevda Are Karlsen: 'Det finnes to typer menigheter. Foretakskirken og husmenigheter. Foretakskirken kan du lese om i kirkehistorien. Husmenigheter kan du lese om i Bibelen.' Det er både ei respektlaus og ei meiningslaus utsegn."
Med John er det annerledes. Til tross for at han har levd i husmenighet siden 1970-tallet, og står for en ganske radikal forståelse av hva menighet er, så har han levd sammen med og stått i bresjen for økumeniske tiltak og bevegelser. For tiden samarbeider hans husmenighet med en lokal baptistmenighet om ulike møter og arrangementer. John har arbeidet tett sammen med både protestantiske og katolske karismatikere, bare for å nevne noe, og han har hele tiden arbeidet med forsoning mellom kristne. Geir Lie reiser flere viktige problemstillinger i den delen av Dagen artikkelen hvor han blir intervjuet. Han er, lik meg, engstelig for at den nye husmenighetsbevegelsen skal bli seg selv nok. Lie er delvis engstelig for at noen husmenigheter kan få en trang horisont og at de gjør seg selv utilgjengelig for kristne i andre sammenhenger. Han advarer videre mot å bli historieløs.
John er en person den nye husmenighetsbevegelsen burde lytte nøye til. To av hans bøker er oversatt til norsk: Tilgi oss alle våre kirkesamfunn, og Rystelsen. I den sistnevnte skriver John følgende:
"Vi trenger en menighet som er fullstendig renovert, en sann apostolisk menighet som følger Jesus og går frem i hans kraft, en menighet som er følsom, tilgjengelig, fleksibel og levende, full av åndelig energi. Jeg snakker om en menighet som er mindre opptatt av seg selv, sine strukturer, møter, gudstjenester og bygninger, og mer opptatt av Jesus, av forholdet oss kristne imellom og av den oppgaven som er satt foran oss. Verden må se at vi er en hellig menighet, en som lever ut våre verdier og vår tro slik at alle kan se det. Vi må stille oss åpne for å bli gransket, samtidig som vi utfordrer urettferdigheten og synden som ligger til grunn for denne verdens systemer. Jeg snakker om en menighet uten vegger, en flytende menighet som beveger seg og "flyter ut" blant folket, i stedet for, med svært lite hell, å forsøke å overtale folket til å "flyte inn" i våre bygninger, institusjoner og ghettoer." (s 9)
I brevet fra John, som nå må være i slutten av 60-årene, ser vi at Johns pågangsmot fortsatt er stort. Han har vært på reiser i Sør-Afrika, Uganda, USA, Filippinene og i november i år besøker han Norge igjen. Overalt pleier han kontakter med mennesker som tilhører tradisjonelle kirker, og husmenigheter - protestanter eller katolikker. Jeg er glad jeg en gang ble kjent med ham, og jeg er glad for at vennskapet har vart ved i alle disse årene. Hans tanker om menighet er fortsatt svært levende i meg, men jeg er også takknemlig for at John lærte meg å elske alt Guds folk. Det var spennende å lese om menigheten Farshuset, og det er spennende å høre om nye husmenigheter som er blitt startet i Norge. Min bønn er at det som nå skjer ikke må bli ødelagt av at vi ikke kan lytte til hverandre, og jeg ber om at man ikke gjør den feilen vi gjorde på 70-tallet, nemlig å tro at vi var de eneste Gud handlet med, og at vi var det eneste uttrykket for sant menighetsliv. Sporet enkelte av disse nye husmenighetene holder seg til, kan beskrives som en form for kristen anarkisme, hvor det ikke skal finnes ledere i det hele tatt, hvor alle skal kunne gripe ordet, - det kan bli et blindspor. Ikke minst fordi dette kan føre enkelte inn i sammenhenger hvor lærespørsmål blir mindre viktige, og da kan man ikke bare havne på et blindspor, men på villspor. Da kan noe av det Gud planla, bli ødelagt. Bare for å understreke det, om det skulle være nødvendig, så sikter jeg ikke til noen av de som er omtalt i reportasjen i Dagen eller i denne bloggartikkelen. Jeg uttaler meg på generellt grunnlag, og med en viss erfaring helt tilbake fra 70-tallet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar