For sammenhengens skyld bør del I og II leses først. Lærebøker som omhandler reformasjonstiden fremstiller, i den grad anabaptistene omtales, anabaptistene som opprørske gjendøper-bønder. Men at en stor gruppe av disse døperne både i teori og praksis var pasifister, er ikke så kjent. Heller ikke at både verdslige og kirkelige myndigheter i de lutherske og katolske landene fortsatte å forfølge dem, og drepe dem, selv etter de blodige og grusomme henrettelsene på 1500-tallet. Zwingli og Luther hadde både i ord og handling hevdet retten til å følge sin samvittighet, når de brøt med Den romersk katolske kirke og med staten. "Det er ikke rådelig å handle mot sin samvittighet", sa Martin Luther da han trosset selvetse Riksdagen og ble lyst fredløs. Men da begge disse reformatorene fikk myndighetenes representanter på sin side, ble for eksempel de tyske fyrstene Luthers beskyttere. Mens Luther satt i Wartburg skrev han "En oppriktig påminnelse", til sine venner. Her hevder han at bare myndighetene i et samfunn har rett til å forandre kirkens ordninger. Hutterianerne fulgte i reformatorenes spor, men når de studerte Guds ord, fant de at dette ikke kunne stemme med Skriften. Med Luthers velsignelse mente makthaverne å handle i samsvar med reformatoren når de med makt søkte å utrydde alle som ikke ville la seg ensrette i samsvar med herskernes ønske. Fra 1593 ble derfor situasjonen stadig vanskeligere i Mähren, etter en tid med fred og ro. Da begynte en mangeårig krig mellom Tyrkia og Østerrike. Horder med soldater trengte seg inn i kommunitetene til Hutterianerne, og ødela og fortærte alt spiselig de kunne finne der. Lokale fyrster som hadde latt Hutterianerne få opprette og drive sine kommuniteter der, brøt nå alle sine inngåtte avtaler med dem og jaget dem vekk, og overtok deres eiendommer uten å betale for dem. I 1605 ble Mähren okkupert av tyrkiske tropper, og 16 kommuniteter ble ødelagt i løpet av tre måneder, og 240 av brødrene ble sendt til Tyrkia på slavearbeid. I denne krigstiden ble det også aktuelt med ekstra skatter. Av overbevisningsgrunner nektet Hutterianerne å medvirke til krigen, og da kom skatteoppkreverne og tok husdyrene deres med makt.Nye trengselstider ventet da 30-års krigen mellom katolske og lutherske fyrster brøt ut i 1618. 40 Hutterianske kommuniteter hadde overlevd herjingene i Mähren til nå, men i 1619 ble 12 av disse ødelagt i løpet av et par måneder, og mange av de som bodde der, ble drept. Forholdene ble ytterligere forverret sommeren 1622, da keiser Ferdinand i en skriftlig fullmakt til fyrstene, gav tillatelse til at alle Hutterianere skulle fordrives fra Mähren, enten ved å jage dem vekk eller ved å drepe dem. Alle husene til Hutterianerne ble stengt og bevoktet av offentlige tjenestemenn. Innbyggerne ble samlet på ett sted, og der ble den keiserlige forordning lest opp for dem. I denne forordningen stod det å lese at ingen som delte Hutterianernes tro ville bli tålt lenger i Mähren eller i noe landområde som tilhørte keiserens rike. Men de som ville ta avstand fra sin vranglære og la seg lære opp av jesuitter og prester, kunne fortsatt få bo i kommunitetenes hus og overta eiendommene der. Da skulle de være garantert keiserens beskyttelse på samme måte som alle andre av hans undersåtter.
Etter at brevet var lest, ble så hver enkelt spurt personlig om de ville adlyde keiserens ordre. Til sammen var det da 230 unge og eldre Hutterianere som avskrev seg sin tro og ble medlemmer av den romersk katolske kirke. De andre svarte at de ville prakisere sin tro, om det så kostet dem livet. De som nå stod fast i sin trosoverbevisning ble fratatt all eiendom, til og med sine personlige eiendeler. Det fortelles at det ble foretatt kroppslig undersøkelse for å finne penger. "Fra snekkeren tok de hammeren, og fra skredderen saksa," kan vi lese i en av deres historiebøker.
Noen av de som tilhørte eldsterådet blant Hutterianerne satte opp et skriv som de stilet til den øverste kirkelige embedsmannen, kardinalen. Der ba de ydmykt om han kunne sørge for at de som ble jaget vekk fra husene sine, i hvert fall kunne ta buskapen med seg. Videre appellerer de til ham at han må vise såpass mildhet som en verdslig fyrste gjør overfor sine undersåtter, slik at de kunne få et tilfluktsted vinteren over. De ba om at de gamle måtte få lov til å beholde en av kommunitetene som bolig. Den romesk katolske kardinalen svarte med latter og spott og sa at de skulle få svaret skriftlig. Den 28. september 1622 kom det brev i keiserens navn. Der het det at alle som kaller seg Hutterianere må være ute av Mähren innen fire uker, og aldri mer sette sine føtter i dette landområde. Om noen ikke etterkom denne ordren, var vedkommende å betrakte som dødsdømt. Men fremdeles gjaldt tilbudet om at den som ville vende seg bort fra sine villfarelser, skulle få all mulig hjelp. Den høsten måtte Hutterianerne i alle de 24 kommunitetene som var igjen i Mähren, flykte fra hjemmene sine og fikk ingenting med seg. Alt de hadde sådd og høstet inn måtte de la ligge igjen etter seg. Dette var en tid med hungersnød, og vi kan bare tenke oss hvordan disse våre trossøsken led.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar