Når brødre bor sammen i enhet

Salmenes Bok i Bibelen er, som du sikkert vet, en samling - en guddommelig samling - av uttrykk for åndelig erfaring erfart av Guds folk i alle aldre. Blant denne samlingen av 150 salmer finnes det en spesiell gruppe av 15 salmer som kalles "sanger ved festreisene." Disse salmene ble sunget når Israels folk gikk opp til Jerusalem, slik som de gjør nå i disse dager, sammen med tusenvis av kristne brødre og søstre, for å feire Løvhyttefesten. Salme 133 hører til denne gruppen av "sanger ved festreisene," og her kan vi lese: "Se hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet. Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som faller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid." (Bibelen Guds Ord) Som bloggens lesere vet, er jeg svært opptatt av å se et uttrykk for en nytestamentlig menighet vokse fram, i det området hvor jeg bor. Salme 133 er et godt utrykk, for det jeg tenker rundt dette. Legg merke til det første verset i denne salmen: "Se hvor godt og herlig det er for brødre å BO SAMMEN i ENHET."

Dette er altså noe langt mer enn å bare komme sammen for møter. "Å bo sammen" taler om en daglig relasjon, om en integrering av liv. Det er en bevissthet om vår ufullkomenhet og våre troskamper; men vi gir ikke opp, vi rømmer ikke eller snur ryggen til det. Vi bor sammen i enhet, og deler våre liv med hverandre. Og akkurat her, i dette fellesskapet, er det at Gud har tilsagt sin velsignelse, ja befalt at sin velsignelse skal være, og intet annet sted. Men jeg har likevel ikke sagt at dette er noe enkelt. Heller tvert imot. En slik enhet og et slikt fellesskap er ikke billig, og kommer ikke av seg selv. Det er en lidelse som som hører med til dette å bo sammen, og som gjør et slikt fellesskap mulig, og det kan bokstaveres med ett ord: korset. Når alt kommer til alt, handler alt om, at vi gjør oss en erfaring av korset, det handler om at selvlivet vårt dør.

Når Gud nå kaller oss, til å etablere et slikt fellesskap, så handler dette også om ydmykelse og lidelse. Da må du være villig til å leve et gjennomsiktig liv. Jeg vet at Gud har kalt meg til en ordets og en bønnens tjeneste, og at dette innebærer at jeg stadig vil være på ulike reiser i inn- og utland. Men jeg kan ikke utføre denne tjenesten, uten å være en del av et lokalt uttrykk for Kristi legeme. Da må jeg samtidig være villig til, å leve nært med andre andre mennesker, hvor vi kan treffes daglig eller så ofte det lar seg gjøre, og hvor mine feil, mine tilkortkommenheter, mine synder vil bli åpenbart. Hvor vi kan leve i lyset, be for og med hverandre, lovprise, tilbe, være stille sammen, lytte til Ordets forkynnelse, og hvor vi kan bryte brødet. Det er dette som kan karakteriseres som sant fellesskap.

Jeg tror en del av oss lider av et ufullstendig, eller skal vi si, mangelfullt syn på hva menigheten er for noe. Menigheten er ikke noe vi kommer sammen om, hver søndag, eller de søndagene det måtte passe oss i vår travle hverdag, hvor vi tar del i en liten preken som gir oss noen gode ord med på veien, som vi kan tenke nærmere på når vi vil. Det er ikke snakk om noe kulturelt heller, hvor vi får del i noen gode opplevelser med god musikk. Vi trenger å få våre øyne åpnet så vi kan se hva den apostoliske menigheten var ment å være. I 1.Tim 3,15 beskriver apostelen Paulus menigheten som: "Guds hus, som er Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." Den levende Guds menighet er noe mer enn søndagens sammenkomst, den er et daglig fellesskap med andre mennesker, hvor man lever forpliktende liv med hverandre, i lyset. Hvor man knyttes sammen med kjærlighets bånd, og hvor hver tjener hverandre med de gaver Gud har gitt, og sammen med alle de hellige, skal vi se bredden, lengden, dybdene og høydene.