Jesus den eneste

Da min far døde i 1971 hørte jeg for første gang den nydelige salmen "Jesus, det eneste", skrevet av den norske presten Ole Theodor Moe. Det var klokkeren i Hunn kirke, Rolf Danielsen, som sang den første gang i bisettelsen og så sang vi den alle i selve begravelsen. Den salmen har fulgt meg siden, og har alltid vært spesiell for meg. Til å begynne med var det for vanskelig å synge den. Den minnet for mye om fars død. Senere kjente jeg på vemodet hver gang den ble sunget, og det kan jeg av og til gjøre nå også. Men først og fremst synger jeg den nå med glede og med bønn om at sangen må bli til tilbedelse av Guds hellige Lam. I år har denne sangen blitt spesiell for meg. Det startet i grunnen ved årets begynnelse, og siden da har det nesten ikke vært et eneste møte jeg har vært på, hvor ikke denne sangen er blitt sunget. I et møte ble den til og med sunget to ganger, og ved en anledning reiste en kvinne seg i salen, og sa hun ble minnet om at denne sangen måtte synges før jeg preket! Etter det har jeg begynt å spørre Gud om det er noe Han vil si meg gjennom denne sangen. Og det tror jeg det er: enda mer enn før er det mitt kall å fokusere på den første kjærligheten til Jesus, den som kalles brudekjærligheten. Det var den første kjærligheten til Jesus som manglet i forsamlingen i Efesos. Det må ha vært en aktiv menighet, og den har vært lærebevisst: "Jeg vet om dine gjerninger, ditt arbeid og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett. Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om." (Åp 2,2-5) Det går altså an å være en aktiv, lærebevisst menighet som også er en lidende menighet, og mangle det viktigste av alt: den første kjærligheten til Jesus.

To personer, som kanskje mer enn noe annet, ble en profetisk røst i tiden for å føre menigheten tilbake til den første kjærligheten til Jesus, var moder Martyria og moder Basilea, grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre. Disse to har hatt stor betydning i mitt åndelige liv, og jeg kjenner dyp slektsskap med deres forkynnelse. Da vår datter lå alvorlig syk på sykehus, var det andaktsboken til Moder Basilea som holdt henne med åndelig sikringskost. I sommer bodde min sønn, og jeg, på Kanaan i Darmstadt, og var da så priviligerte at vi fikk komme inn i den avdelingen av dette klostret som bare er forbeholdt søstrene. Da kunne vi gå til deres egen bønnehage, hvor de selv går for å be, og også se gravene hvor moder Martyria og moder Basilea er begravet. Fra dypet av mitt hjerte steg det opp en takk til Gud for deres liv, da vi sto stille og så på blomstene ved deres enkle graver. Slik innleder Moder Basilea boken som på norsk heter: "Jesus den eneste": "Aldri noen gang har vel dette ene vært så viktig for oss som idag: den 'første' kjærligheten til Jesus. Bare når vi har den, vil vi være sterke nok til å komme igjennom de tunge tider vi nå går i møte... Hvem kan bestå når forfølgelsen kommer eller martyriet er nær forestående? Bare den som eier den første kjærlighet.. Den var de første kristnes kjennetegn." Jeg kommer tilbake til dette viktige tema på bloggen i tiden framover.I dag vil jeg bare minne deg om teksten på Jesus, det eneste:

Jesus, det eneste, helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet, fylde kjærlighet,
fylde av nåde og sannhet og makt.

Motganger møter meg, aldri du støter meg.
Bort fra din hellige, mektige favn.
Mennesker glemmer meg, Herre, du gjemmer
meg. Fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.

Herre, du høre meg, Herre, du føre meg.
Hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg, lær meg å føye meg,
etter din vilje mens her jeg er gjest.

Du er den eneste, helligste, reneste.
Gi meg ditt rene og hellige sinn!
Frels meg fra snarene. Fri meg fra farene.
Ta meg til sist i din herlighet inn.