Glimt fra Hutterianernes historie del II

(For sammenhengens skyld les del I først) I landsskapet Moravia/Mähren fulgte en del av fyrstene en annen praksis, enn de som forfulgte anabapistene og drepte dem. De fant at disse kristne var mer arbeidssome og lovlydige enn andre, og det er et faktum at også noen av fyrstene sympatiserte med dem. Blant katolikkene og lutheranerne var den vanlige oppfatningen og praksis at de underpriviligerte klassene måtte dele fyrstenes tro. Men i Mähren fantes det en viss grad av religionsfrihet. I 1535 stilte derimot kong Ferdinand av Østerrike så strenge krav til fyrstene at de ikke våget å la Hutterianerne beholde sin frihet lenger. Fellesskapet ble oppløst. I stedet ble det dannet grupper på syv-åtte i hver, og på den måten klarte de å overleve den første store forfølgelsen i Mähren. Men de mistet alle sine eiendommer. Den harde forfølgelsen til tross; innen 10 år var gått, hadde de samlet igjen flere av sine kommuniteter. En fredsperiode på omtrent 10 år sørget også for ytterligere vekst. Men da keiseren hadde vunnet over lutheranerne i Den Smalkaldiske krig i 1548, ble Hutterianerne forfulgt igjen. Nå var de vokst til 26 kommuniteter, og de fleste av dem hadde funnet et fristed i Ungarn. Nye harde forfølgelser brøt ut, kommunitetene ble oppløst, og beboerne måtte flykte. De holdt til i skoger og fjell, og bodde i kløfter og fjellhuler. I fem år utholdt de ubeskrivelige lidelser. I deres egne bøker fra denne tiden heter det:

"mange forlot broderskapet i denne perioden, men mange stod sammen i kirken og ble fromme, forbedret sine liv og tok sitt kors opp. Ja, det var mer av dette da enn ofte senere i fredelige tider."

Da den verste stormen var ridd av, fikk gjenlevende Hutterianere igjen tillatelse til å samles i kommuniteter i Mähren. Dit kom forfulgte kristne dissentere fra mange land i Europa. Hutterianerne fikk være i fred her nesten hele andre halvdelen av 1500-tallet, og mot slutten av hundreåret hadde de bygget opp 40-50 kommuniteter, eller Bruderhof. Og antallet var nå oppe i et sted mellom 12000-15000 mennesker. Denne tidsepoken kalles da også Gullalderen.

I disse kommunitetene hadde de alt felles: felles bolig, felles bord, felles økonomi - og felles fiender. De satte seg ikke til motverge, om de ble slått eller hånet. En Hutterianer ble gjenkjent ved at han gikk med stav i hånden, ikke med noen form for våpen. Hjemme i kommuniteten kom alle sammen minst to ganger i uken for å lytte til Guds ord. Til hvert måltid, som var felles, møttes de til bønn om Guds velsignelse - mennene ved ett bord, kvinnene ved et annet. Fra bordet gikk de bedende tilbake til sitt arbeid.

Mot myndighetene var de lydige, slik Guds ord sier. "Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom." (Rom 13,1-2) Men de lød samtidig Gud mer enn mennesker. "En skal lyde Gud mer enn mennesker." (Apgj 5,29) For disse kristne var spørsmålet om militærtjeneste og krigsskatt noe som opptok dem sterkt. Ingen mann som tilhørte Hutterianerne gikk i krig. De nektet også å betale skatt som skulle finansiere krig. Når så myndighetene sendte skatteoppkrevere til å hente kyrene og andre matvarer, satte de seg likevel ikke opp mot dem.

Det er ikke til å undres over at dette vakte stor oppmerksomnhet. Vi snakker ikke her om enkeltstående tilfeller, men om 10.000 mennesker eller mer, som står for samme syn! I en av deres gamle historiebøker fra denne gullalderen kan vi lese:

"En hver var sin kamerats bror, de levde sammen i fred og harmoni. Hevn var det for alltid slutt med. Tålmodighet var deres eneste våpen. Banning og sverging, - som verden ikke kan leve foruten, - var ikke hørt her. Ingen avla ed, ingen vedding, dansing, kortspill, festing eller drikking. De laget seg ikke moderne, flotte, stolte og upraktiske klær. De sang ikke verdslige sanger som verden er full av, men kristne, åndelige sanger om bibelske fortellinger. Med bønn og takk gikk de hver til sengs om kvelden og til arbeid neste dag. Ingen gikk ledig, enhver utførte det som var ventet av ham og som han kunne, uten hensyn til om han før hadde vært adelsmann eller en fattig arbeider. Selv paterne (de katolske prestene) som sluttet seg til dem, lærte seg til å utføre praktisk arbeid. Alle slags ærlig arbeid utførte de: de var murere, smeder, bødkere, urmakere, knivmakere, garvere, skomakere, salmakere, skreddere, kurvmakere, glasskjærere, leger og kirurger." Ingen av disse arbeidet for egen fortjeneste. Alle som arbeidet utenfor kommuniteten la det de tjente i en felles kasse.

Bildet viser dåp i en av dagens Hutterianer kommuniteter.

Serien fortsettes.