Våre røtter og frikirkenes krise

Det ble en ekstra dag hjemme, og ikke opphold på Feiringklinikken før i morgen. Årsaken er at jeg trengte en dag til å komme meg litt, etter påkjenningene som følge av det kirurgiske inngrepet i forrige uke. Den følelsesmessige belastningen ble for stor. I dag er det litt lengre mellom tårene, men de er der. Tiden har jeg brukt til å sitte i godstolen i stua og lese. Blant annet min gode redaktørkollegas, Peter Halldorf's sist utkomne bok på norsk: "Ånd og bokstav." I denne boken har han et kapitel som han har kalt "Frikirkens krise", og er der inne på mangt og mye som jeg selv har fundert over i årenes løp. Peter Halldorf skriver: "Uten troen som et under, en åndsgave, en hengivenhet til Den Oppstandne blir kirker og gudstjenester forkalket. Men like sant er det at uten sjelevennskap med de helliges samfunn, uten den klassiske tradisjonens dyrt tilkjempede innsikter og dype mold, kan dagens frikirker neppe holde det åndelige stresset fra livet. Vi blir offer for en sekularisering, ikke så mye fra liberal teologi og bibelkritikk, nei her tar verdsliggjøringen andre og mer sublime skikkelser: Gudstjenestereformer og opplevelsesmønstre blir et speilbilde av populærkulturen omkring oss. For å nå verden, begynner vi å etterligne den. I gapet mellom ytterside og innhold blir alt tillatt. Kjendisfiksering, smarte reklamekampanjer og predikanter som er til forveksling lik fornøyelsesbransjens stå-opp-komikere er da ikke lengre å undre seg over."

Jeg synes beskrivelsen Halldorf gir er treffende. Frikirkenes jordsmonn er skrint. For noens vedkommende er det bare snakk om en 100 årig tradisjon, som skal feires i disse dager. Det er stort behov for å grave dypere, og finne tilbake til det rotsystemet som er 2000 år gammelt! Halldorf skriver: "All kristendom har behov for en profetisk ånd. Men et kristenliv trenger også en tradisjon å slå rot i." Halldorf ser fremveksten av frikirkene som et profetisk tegn på grunn av frafallet, og forfallet i de historiske kirkesamfunnene. Da stod profetskikkelsene fram. "Som en fortærende ild initierer de vekkelsen, Antonius på 300-tallet, Frans på 1200-tallet, Luther på 1500-tallet, Wesley på 1700-tallet, Emil Gustafson på 1800-tallet - for bare å nevne noen - alle sammen var de profeter. Fra hjertet av ørkenen, der alt er bart og nakent, ropte de ut: Omvend dere!"

Med reformasjonen kom også splittelsene, og de har fulgt protestantismen hele veien fram til vår tid. Man har tatt avstand fra sin åndelige mor, den kirken som fødte oss. Når man sliter over sine røtter, vil det nødvendigvis ta tid før man slår rot igjen.

For min egen del startet jeg for mange år siden på vandringen tilbake til utgangspunktet. Underveis har jeg møtt mange mennesker som har vært til stor hjelp, som sjenerøst har delt med meg det de har oppdaget, av den skatten som vår åndelige mor representerer. Enten det har skjedd i møte med høyst levende nåtidsmennesker, eller det har skjedd i møte med ørken- og kirkefedre, eneboere i de russiske ødemarkene, munker og nonner, i de skrifter de har etterlatt seg.

Bildet på bloggen i dag, viser blant annet fader Michael Harper. Enkelte av bloggens lesere vil huske ham igjen fra den karismatiske bevegelsen på 1980-1990 tallet. Selv møtte jeg han første gang i Centrumkyrkan i Stockholm, da Stanley Sjöberg var pastor der, og Harper talte på en fornyelseskonferanse. Harper, som var prest i den anglikanske kirke i nærmere 40 år, konverterte til Den Antiokisk Ortodokse kirke i 1994 og er i dag en av denne kirkes prester i England. Jeg har holdt kontakt med ham i noen år nå, og gleder meg til å møte representanter for Den Antiokisk Ortodokse kirke denne måned. Det går en ubrutt linje fra menigheten i Antiokia ble grunnlagt, og frem til i dag. Tenk hvilken kontinuitet de representerer, ikke bare historisk, men også teologisk. Vi har virkelig noe å lære. Tenk å kunne si: "Sannheten siden år 33 e.Kr." Overfor dette blir man ydmyk.