Troverdige mennesker - troverdige liv

Å formidle Guds rike handler ikke bare om å formidle ord, men levd liv. Vi må bli budskapet. Da må vi også være troverdige mennesker, som lever troverdige; ekte liv, med alt hva det innebærer av smerte, savn, angst, uro, tvil - da må vi våge å være sårbare, åpne, undrende mennesker, fulle av takknemlighet og glede. Troverdige mennesker er mennesker som våger å berøre, være sammen med marginaliserte mennesker: de som sliter med fysiske og psykiske funksjonshemninger, de fattige, de foreldreløse, enkene, de kronisk syke, de som ikke regnes med, fordi de ikke er produktive for samfunnet. Et slikt troverdig samtidsvitne er Jean Vanier. Han er opprinnelig fra Canada, 78 år gammel, sønn av en tidligere generalguvenør i sitt hjemland. Han har en karriere som marineoffiser bak seg, senere studerte han teologi og filosofi og underviste en tid i Toronto. I 1963 besøkte han sin venn, den franske dominikanerpateren Thomas Philippe, som var prest for en liten institusjon for mennesker med utviklingshemming i landsbyen Trosly-Breuil, utenfor Paris. Dette besøket skulle forandre Vaniers liv. Han ble sterkt berørt av møtet med de utviklingshemmede og av det dype vennskapet som pater Thomas Philippe hadde med dem. De han møtte klynget seg til ham og formidlet til ham, både med ord og med kroppsspråk, noe meget viktig: "Vil du være min venn? Bryr du deg virkelig om meg? Kommer du tilbake?" Selv forteller han: "Det mine studenter ved universitetet hadde villet ha fra meg, var kunnskap nok så de stod til eksamen og klarte seg bra etterpå. Men disse menneskene ropte til meg om fellesskap. Elsker du meg? Dette berørte meg sterkt."

Selv om Jean Vanier elsket å undervise ved universitetet, visste han at Gud ønsket noe annet av ham. I Frankrike var det på den tiden også et skrikende behov for arbeidsplasser og hjem for mennesker med utviklingshemming. Året etter, i 1964 besøkte han sin dominikanervenn på nytt, og etter dette besøket bestemte han seg for å gjøre noe. Han begynte å besøke institusjoner og menensker. Han møtte mennesker som gav uttrykk for angst og fortvilelse og som samtidig lyste opp da de ble behandlet som fullverdige mennesker. Samme året brøt han opp fra sin tidligere karriere ved universitetet. Han kjøpte et falleferdig hus i landsbyen Trosly-Breuil. Tidligere hadde han møtt Philippe Seux og Raphael Simi på et psykiatrisk sykehus. De var begge utviklingshemmede. De flyttet sammen med Jean Vanier og noen andre medarbeidere inn i huset Vanier hadde kjøpt, og slik oppstod det første Arken-fellesskapet. Arken-fellesskapene ønsker å være hjem for mennesker med utviklingshemming, hvor de kan utvikle seg og vokse som mennesker, i samsvar med sitt potensial, og bo trygt og godt i et familiefellesskap. Etter hvert vokste det fram flere hus-fellesskap i samme landsby. I 1969 åpnet et hus i Canada og i 1970 et hus i India. I dag finnes det Arken-fellesskap rundt om i hele verden - i alt 110 i 26 land.

Jean Vanier er også med-grunnlegger av en annen internasjonal bevegelse, Tro og Lys. Utgangspunktet for dette var en familie med to utviklingshemmede sønner som på en tur til Lourdes i Frankrike, hadde opplevd å bli sett på som et problem, og som uønsket. Som et svar på dette arrangerte Vanier og den franske sosialpedagogen Marie-Helene Mathieu sammen med noen venner en pilegrimsreise til Lourdes påsken 1971. Det ble en stor og viktig opplevelse for dem som ble med på denne reisen. Hele 12000 var med! De opplevde fellesskap og vennskap. Foreldre med utviklingshemmede barn så at barna deres hadde verdi, at de ble regnet med og hadde noe viktig å gi andre. For å ta vare på det de hadde opplevd, grunnla Vanier og Mathieu Tro og Lys-bevegelsen. Bevegelsen består av små grupper med omkring 30 mennesker i hver. Gruppene møtes regelmessig, vanligvis minst en gang i måneden, for å dele livs- og troserfaringer, feire gudstjeneste sammen, ha felles måltid og festlige samvær. Deltagerne forsøker å utvikle venneskapet seg i mellom ved også å møtes utenom de vanlige samlingene. Slike grupper finnes også her i Norge.

Jean Vanier sier: "Fundamentet til et ekte menneskelig og kristent liv, jorden det slår røtter i, er trofast vennskap i et fellesskap..." Et fellesskap hvor det altså er plass for alle. Det må skje noe fundamentalt nytt i vår tankegang når det gjelder menighet, og i vårt syn på menneskeverdet. Menighetsfellesskapene våre må ikke bli et sted for flinke mennesker, ordrike mennesker, men et sted også for de som ikke har ord, som er syke og trenger pleie. Jesu ord fra Matt 25 forfølger meg for tiden! "For jeg var sulten, og dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, og dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp? Da skal han svare dem og si: Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg." (Matt 25,42-45) Jeg glemmer ikke et besøk i Russland for en tid tilbake, på et barnehjem. En gutt tok tak i hånda mi, og vi gikk rundt friområdet utenfor dette barnehjemmet en tid. Vi hadde en veldig fin stund sammen. Joachim, min sønn, hadde en hel gjeng med barn rundt seg. Men så kom tiden da vi måtte reiese. Forsiktig forsøkte jeg å løsne grepet til barnehånda som holdt i min. Han holdt bare hardere. Jeg måtte bøye meg ned, se ham inn i øynene, og snakke til ham. På norsk. Han forstod ikke ordene, bare handlingen min. Også jeg var en som svek, en som dro igjen. Som ikke hadde mer tid for ham. Som andre hadde sveket tidligere. Som hans far en gang svek ham, ved å sette ham på gata. Han tok opp et stein, og kastet på meg. Jeg forstod ham godt. Det var ikke steinen som traff kroppen min, som gjorde vondt. Det var smerten i ansiktet hans. Øynene som fortalte om avvisningen. Det var med tunge skritt, svært tunge skritt, jeg gikk til bussen som ventet på oss. Og tårene mine bare rant og rant i strie strømmer på veien tilbake til kveldens møte. Gutten kommer jeg aldri til å glemme.