lørdag, oktober 21, 2006

Matta Al-Miskin - en røst som roper i ørkenen


For de fleste vil jeg tro at navnet Matta Al-Miskin er ukjent. Dette til tross for at fader Matta al-Miskin, er munken som i mer enn 50 år har vært den egyptisk monastiske vekkelsens forgrunnsfigur, og er en av vår tids mest betydningsfulle åndelige skikkelser. I hjemlandet Egypt har han vært en uredd og fri røst, som uavhengig av kirkelig bakgrunn, har kalt mennesker til omvendelse, til tro og til liv i Gud. Matta Al-Miskin øser villig fra de gamle åndelige kildevellene, og har de beste forutsetninger for å gjøre det, med den arv som han ivaretar fra Ørkenfedrene. Han har utgitt et stort antall bøker og småskrifter. Ingen av dem er oversatt til norsk, men det finnes en svensk oversettelse av et av hans småskrifter.

Han er født i Benha i 1919, og ble gitt navnet Yusuf Iskandir. Han utdannet seg til apoteker og etablerte seg i Aleksandria på begynnelsen av 1940-tallet. Aleksandria var den viktigste basen for de allierte i den østre delen av Middelhavet, og Yusuf gjorde dermed raskt karriere. Men Gud hadde andre planer for ham. Det begynte å gå rykter om nye ørkenfedre, om menn som hadde forlatt alt, vendt verden ryggen og innviet seg til et liv i bønn i ørkenen. En av disse var Abd al-Masih, eller Kristi tjener, fra Etiopia. Hans radikale etterfølgelse, hans liv i stillhet, tiltrakt seg manges oppmerksomhet og de la selv på vei ut i ødemarken for å møte ham. Yusuf Iskandir kjente kallet til ørkenen. Og han var ikke alene. 1940-tallet var en vekkelsens tid i den koptiske kirken, der unge velutdannede koptiske menn og kvinner, flokket seg om klostrene og ørkenens åndelige veiledere. En av disse, - fader Mina, var en disippel av Abd al-Masih. Han ble senere klosterforstander for Samuelsklostret, og skulle senere bli den koptiske kirkens patriark med navnet Kyrillos VI. Yusuf Iskandir ble kjent med fader Mina, og i 1949 avla han sine munkeløfter til Kyrillos VI og ble fader Matta al-Miskin. Navnet hans kan oversettes Matteus den fattige, eller Matteus stakkaren. For Matta al-Miskin fantes det bare en vei: han ville leve i Samuelsklostret, det strengeste og mest avsidesliggende. Der ville han gi sitt liv til Herren.

Her vekslet dagene mellom bønn og kamp og skrivearbeid. Natt etter natt skrev fader Matta al-Miskin av de store åndelige fedrenes undervisning om bønn. Men etter to år i dette klostret, måtte det overgis. Sykdom og sult tvingte munkene til å finne et annet sted. Bare en blind munk og hans katt, ble igjen. Fader Matta al-Miskin dro til Surianklostret, det gamle syriske klostret i Sketis, dagens Wadi Nattrun. Dette klostret blomstret - en stor mengde unge hengivne, munker fordypet seg i klosterbibliotekets skatter.

Men fader Matta al-Miskin klarer ikke å slå seg til ro i dette klostret. Det er for mye uro, det er for hektisk. Gud har lagt en sterk lengsel ned i ham etter stillhet. Han trekker seg tilbake til en grotte i ørkenen. Men heller ikke her får han være alene særlig lenge. Ryktene går om at her finnes det en åndelig veileder av rang. I 1954 kaller patriark Yusab han til å være hans stedfortreder i Aleksandria, forlater han i lydighet sin tilværelse i grotten. Men bare 18 måneder senere er han tilbake i ørkenen. Overbevist om at han trenger å leve i ensomhet, oppsøker han igjen Samuelsklostret. Sommeren 1956 slutter en gruppe fra Surianklostret seg til ham. De vil leve like radikalt. Fader Matta al-Miskin fremstår mer og mer som vekkelsens åndelige leder, og hans radikalitet og hans skrifter skaper uro. Når fader Mina i 1959, blir patriark, blir fader Matta al-Miskin og hans disipler bedt om å forlate Samuelsklostret og vende tilbake til klostret i Suranim. Spenningene øker.

Det blir til at de forlater Samuelsklostret, men slutter seg ikke til klostret i Suranim. I stedet slår de seg ned i Helwan, en forstad til Kairo. Her fantes det en kommunitet, skapt av lekmenn, bestående av en gruppe koptiske intelektuelle som var sterkt grepet av vekkelsen. Men Matta al-Miskin's radikalitet og kompromissløshet blir for mye av det gode. August 1960 blir han ekskommunisert sammen med sine disipler. For ikke å skape større problemer, forlater de kommuniteten og drar dypt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Rayan, som ligger sør for Fayumoasen. I ni år lever de her, glemt av verden. Noen ganger om året passeres stedet av en kamelkaravane, som skaffer dem det mest nødvendige til livsoppholdet. Byttemidlet er fader Matta Al-Miskins åndelige veiledning håndskrevet! Tekstene blir renskrevet, og spredt til den koptiske kirkes åndelige søkere. Totalt avskilt fra omverdenen og kirken fremstår fader Matta al-Makin som kirkens samvittighet og veiviser. Den koptiske kirken innser at den har gjort en feil, og fader Matta al-Miskin tas inn igjen og bes om å fornye livet i Makariosklostret. Dette fører til en enorm blomstringstid for Makariosklostret, blant annet takket være økonomisk støtte fra koptiske kristne verden over. Nye klosterbygninger oppføres. I løpet av ti år er Makariosklostret det mest moderne og mest utbygde av alle de koptiske klostrene. På midten av 1980-tallet trekker Matta al-Miskin seg tilbake til en ny eneboertilværelse, for å skrive. I dag bor han i et kloster, men er for svak til å skrive eller delta i noen særlig grad. Men fremdeles er han en sterk påvirkningskilde for alle som lengter etter et dypere åndelig liv.

Da han i 1949 solgte alt han eide, og gav pengene til de fattige, beholdt han bare to ting. En tykk bunke med håndskrevne ark med utdrag av Fedrenes skrifter om bønnen i en engelsk oversettelse, og en håndskreven utgave av en arabiske utgaven av Isak av Ninives åndelige skrifter. På de engelske arkene kunne Matta al-Miskin lese utdrag blant annet fra skriftene til Antonios, Makarios, Johannes the Ladder, Isak av Ninive, Simeon den nye teologen, Serafim av Sarov og Johannes Kronstadt. Leser man bøkene til Matta al-Miskin ser man tydelig påvirkningene herfra. Det gjør hans skrifter bare enda mer interessante.

1 kommentar:

Unknown sa...

har nettop læse den svenske oversættelse af Matta al-Miskin "Enhet ger liv".
den er meget udfordrende for vores videnssamfund, hvor vi ved noget ved at definere det og sætte det i kasser og trække grænser mellem forskellige formuliringer; en lille vægtligning på en del af bekendelsen giver nærmest, eller en alternativ formulering giver en ny kirkeretning. hver gang vi mennesker bliver uenige om noget lukker vi af med for fællesskabet ved at definere de andre uden for.
Jeg syntes at Matta al-Miskins opfordring til at starte i Ånden i stedetfor Bogstaven (dogmer, læresætninger, Bibelen?) er udfordrende men giver også mening. vi er jo alle kristne vi er jo enige om at Gud er Gud, så det virker "logisk" at vi ikke kan blive enige i bogstaven, men må blive enige i Ånden. Kærligheden til Gud (og næsten!) må stå over diverse dogmer og skillelinjer mellem kirke.
Gud er kærlighed lad og leve i kærlighed og fred så verden må se at Kristus er Herren (ikke den ene eller den anden kirkeretning..)