På en grå og kald hustig oktoberdag, hvor mine legemlige skrøpeligheter er mer påtrengende enn på lenge, vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere noe som har oppmuntret meg i morgentimene idag. Det var å lese disse ordene av Isak Syreren. Som bloggens lesere er kjent med, er Isak Syreren en av mine gode følgesvenner, om ikke daglig, så er det ikke langt fra. Isak Syreren har betydd mye for den kontemplative retningen i Østkirkens fromhetsliv. Han levde trolig på 600-tallet, var først munk, senere eneboer. La oss lytte til hans ord til oss idag:
"Jag bort deg selv, og din fiende er bortjaget. Ro deg ned, og din fred skal komme til deg, både fra himmel og jord. Treng inn i ditt hjertes skatt, og du skal skue himmelens skatt. For begge disse to er ett. Når du trenger inn i den ene, skuer du begge. Stegene inn i Guds rike har du inne i deg, skjult i din sjel. Gå ned i deg selv, og oppdag din synd. Da finner du de trappetrinn som kan føre deg oppover."
I dag kommer livet til å leves sakte. Nå skal jeg tenne opp i ovnen, sette på tevannet, sette meg i min ørelappstol og begynne å lese i en bok som det lokale biblioteket har skaffet meg fra et bibliotek i USA. Det er en reiseskildring som omhandler noen av de tusenvis av russere som dro på pilegrimsferd fra de dype russiske skogene, med båt fra Odessa til munkeøya Athos, og så til Det Hellige Land. Her ligger det mye spennende historie, som jeg tenker å skrive noe om. Om ikke kroppen fungerer som den skal, får man stelle så godt om seg, som det er mulig å gjøre. Noe hyggeligere enn fyr på peisen, en god kopp te og en god bok, skal man lete lenge etter.
4 kommentarer:
"Jag bort deg selv og din fiende er bortjaget." Jeg ser jo at det er en kristen tekst, i og med at den referer til både "Guds rike" og "synd", men det er likevel elementer her som gir meg buddhistiske assosiasjoner. Hva tenker du om det?
Ivar
Vi vet en del om Isak Syreren. Som jeg alt har nevnt, er han en av de teologer som har betydd aller mest for den kontemplative retningen i Østkirkens fromhetsliv.Vi møter ham blant annet i Filokalia, den klassiske samlingen av tekster om den indre bønnen. Deler av Filokalia er forøvrig oversatt til norsk, og hele verket er i ferd med å oversettes til svensk. Isak Syreren tilhørte den nestorianske kirken, men det ser ikke ut til at dette har gjort han til en mistenkelig person i den ortodokse verden. Hans "alsketiske taler" ble snart oversatt til gresk av et par munker i daværende Palestina. Hans teologi er helt i tråd med den ypperste tradisjonen i Østkirkens mystikk, den som går under navnet Hesychasmen, som kommer av det greske ordet hesychia, et nøkkelord som betyr både ro, fred, hvile, stillhet, uberørthet og ensomhet. Jeg vil tro at dette også er elementer fra buddhismen.
Isak Syreren levde på 600-tallet. Han var først munk i et kloster, en kort tid biskop i Ninive, men levde lengst som eremitt i et kurdisk fjellområde i Syria. Stilen i det han skriver gir et ekko av hans temperament i det den veksler mellom meditativ langsomhet, lyrisk inspirasjon og en rask, ivrig puls.
Jeg vet ikke om Isak har vært influert av noe annet, enn den kristne tro. Det er vel heller tvilsomt- Men det er en kjent sak at vi kan finne igjen elementer i måten å nærme seg Gud på, i bønnetradisjonen i en rekke religioner. Derfor er det kanskje ikke så underlig at en slik setning, får oss til å sammenligne med ting vi har lest andre steder. Jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å lese Notto Thelle's siste bok om Buddha, men skal gjøre det når anledningen byr seg. Han har jo forsket mye i dette, og det er en spennende forskning. Det gjorde jo også katolikken Thomas Merton. Jeg har lest hans dagbok fra Asia, hvor han beskriver møter med blant annet zen-buddhister. I Zen finnes det meditasjonsteknikker, som ikke er ukjente innen kristen dypmeditasjon.
Jeg tenker vel om dette at det alltid er spennende å møte ærlige Guds-søkere, og snakke om deres erfaringer av den veien de går. Bibelen forteller jo at "evigheten er lagt ned i våre hjerter."
Hei igjen
Takk for et lærerikt svar. Du sitter på mye kunnskap.
Jeg har lest Notto Thelles siste, hvis du mener "Kjære Sidharta". Interessant. Han viser blant annet hvordan norske kina- og japanmisjonærer var pionerer i å formidle kunnskap og forståelse om østlig religion og filosofi. (Et nyttig korrektiv til forestillingen om vestlig kulturimperialisme.)
Men Thelle er mer interessert i forskjellene enn likhetene, egentlig. Det er jo det ulike som kan tilføre noe, og som kan utgjøre en kontrast til vårt eget slik at vi bedre kan forstå vår egen tradisjon.
I det siste har jeg forlest meg på religionsteologi. Jeg er interessert i å finne ut hvordan kristne - på ulike måter - kan forholde seg til religiøs pluralisme - også i nabolaget. Som du vet, finnes det mange svar, fra tanken om at Gud utelukkende åpenbarer seg i kristendommen, til reinspikka synkretisme. I mellom finnes det ganske mange forslag til løsninger.
Men jeg synes egentlig ikke at noen av dem er fullgode.
Jeg har ikke konkludert selv, men jeg tenker i hvert fall to ting: At det både finnes likheter og forskjeller - og at vi må lese begge deler samtidig hvis vi skal forstå og være i stand til å gjøre sammenligninger.
Ivar
Som du ser har jeg skrevet om den gode samtalen idag, om den åndelige samtalen. Skal vi forstå oss selv, og forstå andre, trenger vi møteplasser. Dette handler ikke om religionsblanding. Misjonsprest Karl Ludvig Reichelt var i så måte en foregangsmann. Det er mannen bak den kjente misjonssalmen "Din rikssak, Jesus være skal min største herlighet." I Asia banet han veien for evangeliet, nettopp gjennom den åndelige samtalen. Men slike samtaler kan være truende, de kan rokke ved ens egne foretsillinger, fordommer - men de kan også være berikende, og ikke minst kan de være med på å fordype ens egen tro. Men det krever selvsagt en trygghet i hva man selv står for - ikke nødvendigvis at man er "ferdig", men at man har en del basiskunnskaper. Uansett har vi mye å lære av bare å omgås hverandre. Mine muslimske venner har blant annet vist meg sider ved vennskap, som ingen nordmann har vist før. Da jeg skulle legges inn på sykehus for en tid siden, sa en av mine kurdiske venner: "Da blir jeg med deg, og sitter ved din side, så lenge du skal være der!" Akkurat det berørte meg dypt. Han sa ikke: "Jeg stikker innom", i betydningen 'når jeg får tid', men han ville dele rom med meg. Jeg vet selvsagt at dette har med kultur å gjøre, og at sykehus drives annerledes i hans hjemland. Men likevel. Alltid når de kommer hjem fra utlandet har de gaver med til oss, og de blir lei seg når vi går for tidlig hjem etter å ha besøkt dem.
Vi har snakket i timesvis om Islam. En kveld kom de hjem til oss og sa: Fortell oss alt du vet om Jesus!
Jeg har lært, gjennom dem, å ikke tråkke på deres følelser, og de viser dyp respekt for meg og min tro. Når han trekker fram perlekjedet sitt, så tar jeg fram bønnesnoren min, og så spør vi hverandre hva det betyr. Så har vi en god samtale på gang. For en tid tilbake fant vi ut at vi hadde samme ekteskapelige utfordringer. Da lo vi godt.
Legg inn en kommentar