Hvilken ånd er den ånd som står de kristne imot?

I dag fikk jeg en epost fra Francis Frangipane (bildet), en amerikansk pastor, bibellærer og nasjonal forbønnsleder, hvis innhold virkelig er tankevekkende.

Francis Frangipane forteller at når han kommer til nye steder for å holde en bønnekampanje, blir han ofte spurt av stedets pastorer om han kan identifisere hva som er de åndelige festningsverkene i den byen det gjelder, eller "hvem som er den sterke" som står imot menigheten.

I eposten skriver Frangipane: "Kjenner du navnet på den mest kraftige ånd som står imot de kristne?"

Svaret Frangipane gir vil kanskje overraske deg: Jahve!

"Når jeg sier dette, blir de som spør ofte svært overrasket. Men så forklarer jeg ut fra Guds ord hva jeg mener, og henviser til Jak 4,6: "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde."

Til dette skriftstedet sier Frangipane blant annet: "Når vi ser ned på andre kristne, eller vi er splittet i vårt hjerte i forhold til andre menigheter eller vi fremhever oss selv, så vandrer vi i stolthet. Derfor, den Ånd som står imot oss, er ikke demonisk, det er Gud."

Og så legger Frangipane til:

"Herren vil ikke unnskylde oss fordi vi synger lovsanger på søndagene, og ser på oss selv som frelst. Gud sto imot Lucifers i himmelen og Han står imot vår stolthet her på jorden. Det som er det tristeste av alt er at vår stolthet er blitt så homogenisert i vår kristne erfaring at vi ikke engang ser at det er galt."

Så langt Frangipane.

Jesus sier dette i Joh 8,50:

"Jeg søker ikke Min egen ære. Det er Èn som den og dømmer."

Det er virkelig noe å tenke over for en hver av oss.

I Luk 16,15 taler Jesus om fariseerne og sier:

"Dere er jo slike som rettferdiggjør dere selv overfor menneskene, men Gud kjenner hjertene deres. For det som blir satt høyt blant menneskene, er en styggedom for Gud."

La oss spørre oss selv idag: Hva tenker jeg om min kristne bror og søster i en annen sammenheng enn den jeg står i?

Radikale forvandlede liv for Jesus

Jeg har gått å tenkt på noe som Francis Frangipane har skrevet, og som ikke har sluppet tak i meg. Han skriver:

"La oss spørre oss selv: Er vårt mål bare å bli 'frelst', eller er det å bli lik Jesus? Dersom vår frelse ikke har som mål å nå fram til Kristuslikhet, vil vi snart havne i døde gjerninger og tomt bedrag. Vår frelse er en person: Herren Jesus Kristus! Og det er å bli likedannet med Ham som frelser oss og gjør oss hellige."

Igjen lyder disse ordene for mine ører: "Følg meg!" Jeg ser på bildet på dagens blogg og minnes det som vi leser hos Matteus: "Da han vandret langs Galileasjøen, fikk han se to brødre, Simon som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sier til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. De forlot da straks garna sine og følgte ham. På veien videre derfra fikk han se to andre brødre, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror, Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus, i ferd med å bøte garn, og han kalte dem. Og de forlot straks båten og sin far og fulgte ham." (Matt 4,18-22)

Radikale oppbrudd. Et liv i etterfølgelse. Et liv troskap, forsakelse og lidelse. Et liv i tro.

Det dreier seg om disippelskap. Det dreier seg om Jesus.

Innfor det nye året, hører jeg igjen og igjen disse ordene i mitt indre: Vær på vakt mot falsk kristendom!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi går inn i vanskeligere tider. Det vil kreves av oss at vi er radikale i vår etterfølgelse av Jesus. Det vil kreve alt. Innfor Herren må vi ta et oppgjør med lunkenhet og synd - i egne liv, og innvie oss på nytt.

Hele fem ganger i Matt 24 advarer Jesus mot å bli ført vill i de siste dager (versene11, 23-24 og 26)

Francis Frangipane skriver: "Dersom disse advarslene ikke uroer oss det minste, kan det bare skyldes at vi dekker vår uvitenhet med stolthet. Vi tror at fordi det gjelder våre tanker, så kan det ikke være noe galt med dem. Vi har alle områder i våre liv som trenger å bli justert. Dersom vi ikke lar oss justere, dersom vi ikke søker Gud forat Han i stadig større grad skal åpenbare sin Sønn i oss, er vår såkalte 'tro' egentlig bare uttrykk for dovenskap og likegyldighet. Vi er ført vill med hensyn til det som har med Gud å gjøre. Ubevisst ønsker vi oss kanskje en død religion, slik at vi ikke trenger å forandre oss."

Sterke, men dog så sanne ord. La oss leve radikalt og overgitt til Jesus i 2008!

Grunnlaget for menigheten, del 2

Det andre grunnlaget Watchman Nee (bildet) nevner i sin tale i Shanghai 30.juni 1950, vil jeg anta at enkelte vil protestere på. Watchman Nee mener nemlig at det bare kan være en menighet på det enkelte sted. Grunnlegges det en ny menighet i samme by, eller på samme tettsted, så innebærer det en splittelse. Nee slår også fast at menigheten alltid er lokal, det finnes ingen nasjonal kirke og slett ikke noe kirkesamfunn.

Nee begrunner sitt syn med å henvise blant annet til 1.Tess 2,14: "For dere, brødre, ble etterfølgere av de Guds menigheter som er i Judea i Kristus Jesus." Her snakkes det om menigheter i flertall. Guds menigheter i Judea. Hvorfor tales det om menigheter i flertall her? "Det er fordi," skriver Watchman Nee, "at på dette tidspunktet var Judea en provins i Romeriket. Siden en provins inkluderer mange steder, så er det av den grunn også mange menigheter. Så det er ikke en kirke i Judea, men vi snakker om menighetene i Judea. I Skriften er det bare snakk om en lokal menighet, ikke en distrikts-menighet. Det samme er sant for Galatia-området, som også var en provins som bestod av mange tettsteder, derfor snakkes det i 1.Kor 16,1 om 'menighetene i Galatia'. Efesos var derimot en havneby, et lokalt sted, og derfor omtales menigheten i Efesos i entall. '..menigheten i Efesos.' (Åp 2,1) Det samme er tilfelle med stedet Filadelfia, som var en by. I den byen fantes det bare en menighet. '.. menigheten i Filadelfia.' (Åp 3,7) Lille-Asia derimot var en stor provins, derfor taler Bibelen om 'de syv menighetene som er i Asia.' (Åp 1,4 og v.11)"

Watchman Nee avviser at det dermed kan finnes noen universell kirke som Romerkirken. "Verden har ikke en kirke, derfor er den romersk-katolske kirke feil. Et land kan heller ikke ha en kirke, derfor er det feil å snakke om The Church of England. En provins har ingen kirke, det har heller ikke et folkeslag. I Bibelen er det bare et lokalt sted som kan ha en menighet. En menighet et sted kan ikke slå seg sammen med en menighet et annet sted, og bli en menighet. I Bibelen finner du ikke menighetene i Korint, eller menighetene i Antiokia. Men Bibelen sier: "menigheten i Antiokia", "menigheten i Korint", "menigheten i Filadelfia", alltid entall. Det fantes ingen menigheter i Antiokia, i Korint eller i Filadelfia. Guds mønster for menigheten er på den ene siden Den Hellige Ånds autoritet, og på den andre siden er det noe utvendig synlig som er begrenset av lokaliseringen, av stedet. Når menigheten i Korint holdt på å bli splittet i fire ulike fraksjoner, formante Paulus dem og kalte dette både kjødelig og splittende."

Nee er av den oppfatning at selv de edleste motiver for å grunnlegge flere menigheter på samme sted, blir feil. Det være seg om man skal opprette en menighet for Ordets forkynnelse, eller vekkelsesmenighet, eller for den saks skyld opprette en menighet som et resultat av en vekkelse. Han sier:

"Vi kan dra til et sted hvor det ikke finnes noen menighet, og etablere en der. Men på et sted hvor det allerede finnes en menighet så kan vi ikke gjøre noe annet enn å slutte oss til den som allerede finnes der."

Nee's undervisning reiser mange spørsmål og problemstillinger. Hva betyr dette i den kontekst vi lever i, med så mange menigheter på et sted? Skal vi velge å se på alle disse menighetene som èn menighet?

Francis Frangipane definerer det han kaller Herrens hus, altså menigheten, "som den levende, forenede og bedende byens menighet. Herrens hus vil bestå av evangelikale og pinsevenner, tradisjonelle menigheter og karismatikere. Den vil være fri for rasemessige og klassmessige forommer. Den vil rett og slett bestå av kristne som kjenner Jesus som Herre, tror på sannheten i Skriften og er overgitt til hverandre som brødre," og så legger han til: "Det vil kreve en samlet menighet fra hele byen for å vinne krigen om byen. Våre anstrengelser vil ikke stanse flodbølgen av økende ondskap i våre byer hvis vi, som er Kristi menighet, isolerer oss fra hverandre." (Francis Frangipane: Herrens hus. Prokla Media 1992, side 8)

Holder dette som en definisjon? Hva med Nee's påstand, som jeg har gjengitt tidligere, at ikke alle menigheter som kaller seg en menighet, virkelig er det? Og hvordan skal vi forstå ordene fra Ef 4,4-6: "Det er en kropp og en Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, og det en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i dere alle."?Jeg lar dette spørsmålet stå ubesvart, og håper på innspill for å lytte til hvordan bloggens lesere opplever Watchman Nee's syn.