I går så vi på anabaptistenes forhold til Bibelen, Guds ord. Et annet nøkkelord for å forstå disse radikale menneskenes tro er ordet fellesskap. Idealet var forsamlingen i Jerusalem, og den urkristne forsamlingsmodellen, slik den blant annet er uttrykt i Apgj 2,42-47 og Apgj 4,32.
”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de seg trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”
”Hele menigheten av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.”
Cornelius Dyck skriver i sin bok: ”Spiritual life in Anabaptism”, som utkom på forlaget Herald Press i 1995, at det finnes både likheter og forskjeller mellom Middelalderens monastiske åndelighet på den ene siden, og anabaptismen på den andre. Både i klostervesenet og hos anabaptistene møter man en viss dualisme. I klostervesenet kommer dette tydeligst frem i forholdet mellom ånd og kropp, mens dualismen hos anabaptistene er mellom kirken, da definert som den sanne kirke, og verden. Mens man i klostertradisjonen betonte kontemplasjonen og det solitære liv (et atskilt liv), møttes anabaptistene i små grupper for å lese Bibelen, la vekt på misjon og et liv som Jesu etterfølger.
Anabaptistene hadde en ny forståelse av et liv i fellesskap. Ikke annerledes enn Bibelens og de første kristnes forståelse av koinonia, fellesskapet, men annerledes enn Romerkirkens syn. Tyngdepunktet lå ikke på sjelens indre liv, i den forstand at man bare konsentrerte seg om sitt eget åndelige liv, i stedet ville de forankre det åndelige livet i fellesskap med andre troende. Altså ikke i askese og isolasjon, som man fant innen det monastiske liv i et kloster. Det indre livet med Jesus, skulle ha sin motsvarighet i et liv som kunne leves på utsiden. Man skulle leve ut Bergprekenens ord. Dette fellesskapet ble formet av en tro som var aktiv gjennom konkrete kjærlighetshandlinger, og omtanke for andre mennesker, og ble holdt sammen av troskap og lydighet mot fellesskapet.
Forsamlingssyn
Anabaptistene trodde på en synlig og identifiserbar kirke. Det var også en fri kirke, uten noen bånd til staten. Medlemmer av en anabaptistisk forsamling ble man gjennom troendes dåp, og forsamlingen bestod kun av troende medlemmer. De trodde ikke på noen apostolisk suksesjon eller den etablerte kirken, som Romerkirken eller for den saks skyld den lutherske eller reformerte. De sporet sine røtter tilbake til urkirken, og mente at urkirkens ideal hadde blitt ivaretatt av små protestgrupper opp igjennom historien. Dette var protestgrupper som hadde konfrontert kirken med sin verdslighet, vold og undertrykkelse. Anabaptistene anså seg selv som en del av denne linjen som kan føres tilbake til urkirken.
Anabaptistenes ekklesiologi (forsamlingssyn) forutsatte dåp av troende. De mente også at kirken ikke kunne fornyes, men måtte forandres, ved at man vendte tilbake til urkirkens idealer.
Når det gjelder de kirkelige embeter, så betonte de lik Luther, det allmenne prestedømme. De fleste anabaptistiske forsamlingene hadde en forstander som leder, og ved siden av denne eldste. Forstanderen ble enten valgt av forsamlingens medlemmer, eller av forsamlingens eldste. Kriteriene for valg av forstander var at denne personen kunne vitne om et personlig guddommelig kall til gjerningen, og leve et liv verdig dette kall, i tråd med det apostoliske mønster for valg av disse. Valget ble så bekreftet av forsamlingen. Med tiden kom anabaptistene ved siden av det allmenne prestedømme, også betone det særskilte lederskapet.
Bildet viser vennskapelig kappestrid i et Bruderhof fellesskap i USA.
”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de seg trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”
”Hele menigheten av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.”
Cornelius Dyck skriver i sin bok: ”Spiritual life in Anabaptism”, som utkom på forlaget Herald Press i 1995, at det finnes både likheter og forskjeller mellom Middelalderens monastiske åndelighet på den ene siden, og anabaptismen på den andre. Både i klostervesenet og hos anabaptistene møter man en viss dualisme. I klostervesenet kommer dette tydeligst frem i forholdet mellom ånd og kropp, mens dualismen hos anabaptistene er mellom kirken, da definert som den sanne kirke, og verden. Mens man i klostertradisjonen betonte kontemplasjonen og det solitære liv (et atskilt liv), møttes anabaptistene i små grupper for å lese Bibelen, la vekt på misjon og et liv som Jesu etterfølger.
Anabaptistene hadde en ny forståelse av et liv i fellesskap. Ikke annerledes enn Bibelens og de første kristnes forståelse av koinonia, fellesskapet, men annerledes enn Romerkirkens syn. Tyngdepunktet lå ikke på sjelens indre liv, i den forstand at man bare konsentrerte seg om sitt eget åndelige liv, i stedet ville de forankre det åndelige livet i fellesskap med andre troende. Altså ikke i askese og isolasjon, som man fant innen det monastiske liv i et kloster. Det indre livet med Jesus, skulle ha sin motsvarighet i et liv som kunne leves på utsiden. Man skulle leve ut Bergprekenens ord. Dette fellesskapet ble formet av en tro som var aktiv gjennom konkrete kjærlighetshandlinger, og omtanke for andre mennesker, og ble holdt sammen av troskap og lydighet mot fellesskapet.
Forsamlingssyn
Anabaptistene trodde på en synlig og identifiserbar kirke. Det var også en fri kirke, uten noen bånd til staten. Medlemmer av en anabaptistisk forsamling ble man gjennom troendes dåp, og forsamlingen bestod kun av troende medlemmer. De trodde ikke på noen apostolisk suksesjon eller den etablerte kirken, som Romerkirken eller for den saks skyld den lutherske eller reformerte. De sporet sine røtter tilbake til urkirken, og mente at urkirkens ideal hadde blitt ivaretatt av små protestgrupper opp igjennom historien. Dette var protestgrupper som hadde konfrontert kirken med sin verdslighet, vold og undertrykkelse. Anabaptistene anså seg selv som en del av denne linjen som kan føres tilbake til urkirken.
Anabaptistenes ekklesiologi (forsamlingssyn) forutsatte dåp av troende. De mente også at kirken ikke kunne fornyes, men måtte forandres, ved at man vendte tilbake til urkirkens idealer.
Når det gjelder de kirkelige embeter, så betonte de lik Luther, det allmenne prestedømme. De fleste anabaptistiske forsamlingene hadde en forstander som leder, og ved siden av denne eldste. Forstanderen ble enten valgt av forsamlingens medlemmer, eller av forsamlingens eldste. Kriteriene for valg av forstander var at denne personen kunne vitne om et personlig guddommelig kall til gjerningen, og leve et liv verdig dette kall, i tråd med det apostoliske mønster for valg av disse. Valget ble så bekreftet av forsamlingen. Med tiden kom anabaptistene ved siden av det allmenne prestedømme, også betone det særskilte lederskapet.
Bildet viser vennskapelig kappestrid i et Bruderhof fellesskap i USA.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar