I det 13 kapitlet i sitt evangelium gjengir evangelisten Matteus lignelsen om såmannen. I denne lignelsen forteller Jesus om en såmann som sår sitt såkorn, og noe av det han sådde, falt ved veikanten. (v.3)
Når Jesus skal forklare denne lignelsen forteller Han hvem som representerer "de ved veikanten". ”Når noen hører rikets ord og ikke forstår det, kommer den onde og røver bort det som ble sådd i hjertet hans. Dette er den som tok imot såkorn ved veikanten.” (v.18)
Jeg ble gående å tenke på dette i går, og kom på strofen: ”Jag har bodd vid en landsväg i hela mitt liv, og sett mennisor komma och gä….” Jeg har også latt tankene mine vandre til de veltrampede stiene jeg har gått i Israels land, og tenkt på menneskene som strever for å fravriste et lite stykke jord en nødtørftig livsberging. Jeg har sett landskapet foran mine øyne, lik et uregelmessig lappeteppe, og de små flekkene med dyrket jord på kryss og tvers, gjennomskåret av et nettverk av smale stier. Langs disse stiene, hardtrampede som de er av utallige vandrende føtter, hvor kamelkaravaner og muldyr og krøtter, har tråkket, er det at disse såkornene Jesus snakker om, har falt. Hvor bortkastet.
Så har jeg tenkt på mitt eget hjerte. Er jordsmonnet i det mykt nok for at Ordets såkorn skal slå rot? Apostelen Paulus var bekymret for at medlemmene av forsamlingen i Korint, skulle bli forført av slangen, ”slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.” (2.Kor 11,3) I dag er det mange som hyller den intellektualiserte troen, som ikke er noe annet en rasjonalisme, og humanisme. Man setter sin lit til denne verdens filosofer og vitenskapsmenn. De vet jo så mye bedre enn Guds ord gjør. Vi er liksom kommet så mye lenger. Hvilken dårskap! Apostelen Paulus skriver: "Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje." (Rom 12,2) I Bibelsselskapets nye oversettelse er dette oversatt slik: "Innrett dere ikke etter den nåværende verden..."
Jeg har spurt meg selv hva som påvirker oss. Først og fremst er det:
1. Våre venner og bekjente.
Siden det er slik er det kanskje grunn til å spørre seg selv: Hvilke er de mennesker som oftest tråkker sin sti gjennom mitt liv? Hva slags påvirkning bringer de inn i mitt sinn? Gjør de meg hardere eller mykere overfor Gud? Gjør de meg fast og konsentrert i min overbevisning i forhold til Kristus, eller får de meg til å vakle? Bidrar de til å styrke min opplevelse av Helligåndens nærvær? Skaper de tro i mitt liv?
2. Media
TV, radio, Internett, aviser – dette er sterke påvirkningskilder for mitt liv. Tillater jeg meg å bli manipulert? Hva slipper jeg inn i mitt sinn? Media domineres oftest av ikke-kristne. De representerer et verdisyn som ofte ikke samstemmer med Bibelen. Hvordan påvirker dette meg? Min tro? Ved hjelp av en slags snikende, underfundig påvirkning, ved å så tvil, ved nedvurdering og ved den fortvilelse de vekker tar de sikte på å svekke vår tillit til Jesus. Vi utsettes for verdslig sekulær påvirkning til stadighet. Hva gjør dette med oss? I Ord 14,12 leser vi: ”Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei.” Det gir oss noe å tenke på.
3. Musikk
Musikken vi lytter til er slett ikke nøytral. Den har en enorm påvirkningskraft. Jeg har selv sett hvordan mennesker som har lyttet til en bestemt type musikk er blitt drevet til selvmordets rand.
4. Ambisjoner og begjær
Dette er også sterke påvirkningskilder i våre liv. Hva styrer oss? Er Jesus Herre i våre liv? Har Han førsteplassen? ”Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager.” (1.Tim 6,9-10)
Når Jesus skal forklare denne lignelsen forteller Han hvem som representerer "de ved veikanten". ”Når noen hører rikets ord og ikke forstår det, kommer den onde og røver bort det som ble sådd i hjertet hans. Dette er den som tok imot såkorn ved veikanten.” (v.18)
Jeg ble gående å tenke på dette i går, og kom på strofen: ”Jag har bodd vid en landsväg i hela mitt liv, og sett mennisor komma och gä….” Jeg har også latt tankene mine vandre til de veltrampede stiene jeg har gått i Israels land, og tenkt på menneskene som strever for å fravriste et lite stykke jord en nødtørftig livsberging. Jeg har sett landskapet foran mine øyne, lik et uregelmessig lappeteppe, og de små flekkene med dyrket jord på kryss og tvers, gjennomskåret av et nettverk av smale stier. Langs disse stiene, hardtrampede som de er av utallige vandrende føtter, hvor kamelkaravaner og muldyr og krøtter, har tråkket, er det at disse såkornene Jesus snakker om, har falt. Hvor bortkastet.
Så har jeg tenkt på mitt eget hjerte. Er jordsmonnet i det mykt nok for at Ordets såkorn skal slå rot? Apostelen Paulus var bekymret for at medlemmene av forsamlingen i Korint, skulle bli forført av slangen, ”slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.” (2.Kor 11,3) I dag er det mange som hyller den intellektualiserte troen, som ikke er noe annet en rasjonalisme, og humanisme. Man setter sin lit til denne verdens filosofer og vitenskapsmenn. De vet jo så mye bedre enn Guds ord gjør. Vi er liksom kommet så mye lenger. Hvilken dårskap! Apostelen Paulus skriver: "Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje." (Rom 12,2) I Bibelsselskapets nye oversettelse er dette oversatt slik: "Innrett dere ikke etter den nåværende verden..."
Jeg har spurt meg selv hva som påvirker oss. Først og fremst er det:
1. Våre venner og bekjente.
Siden det er slik er det kanskje grunn til å spørre seg selv: Hvilke er de mennesker som oftest tråkker sin sti gjennom mitt liv? Hva slags påvirkning bringer de inn i mitt sinn? Gjør de meg hardere eller mykere overfor Gud? Gjør de meg fast og konsentrert i min overbevisning i forhold til Kristus, eller får de meg til å vakle? Bidrar de til å styrke min opplevelse av Helligåndens nærvær? Skaper de tro i mitt liv?
2. Media
TV, radio, Internett, aviser – dette er sterke påvirkningskilder for mitt liv. Tillater jeg meg å bli manipulert? Hva slipper jeg inn i mitt sinn? Media domineres oftest av ikke-kristne. De representerer et verdisyn som ofte ikke samstemmer med Bibelen. Hvordan påvirker dette meg? Min tro? Ved hjelp av en slags snikende, underfundig påvirkning, ved å så tvil, ved nedvurdering og ved den fortvilelse de vekker tar de sikte på å svekke vår tillit til Jesus. Vi utsettes for verdslig sekulær påvirkning til stadighet. Hva gjør dette med oss? I Ord 14,12 leser vi: ”Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei.” Det gir oss noe å tenke på.
3. Musikk
Musikken vi lytter til er slett ikke nøytral. Den har en enorm påvirkningskraft. Jeg har selv sett hvordan mennesker som har lyttet til en bestemt type musikk er blitt drevet til selvmordets rand.
4. Ambisjoner og begjær
Dette er også sterke påvirkningskilder i våre liv. Hva styrer oss? Er Jesus Herre i våre liv? Har Han førsteplassen? ”Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager.” (1.Tim 6,9-10)
7 kommentarer:
Erkjenninga: Når eg gjekk på bibelskule, sat eg saman med ein kar som fortalde at han hadde kasta all verdsleg musikk. Eg kjende at dette stakk meg i hjarte, så eg gjorde det same. I dag høyrer eg mest på verdsleg musikk og har kjøpt tilbake mykje av den musikken eg kasta.
Diagnosen: I helga har eg fått høve til snakke med pseudonymet :-) (frå bloggen til Andy). Vi kom blant anna inn på dette med tid. I dag har vi ikkje tid til Herren. Før levde menneska kortare, men hadde betre tid – tid til å høyre frå Gud og gjere orda hans til hjarteord – i dag lever vi lengre, men har mindre med tid. Dermed blir orda frå Gud berre kunnskap, og ikkje openberring. Når vi i tillegg fyller (i nådens og fridomens namn) det vi har igjen av tid med alt som den postmoderne verda kan by på, kan vi eigentleg gløyme alle draumar om vekking, kristen vekst og forvandla menneske.
Medisinen: Difor er det livsviktig at vi tek tida tilbake. Vi treng å trekke oss vekk frå det vanvittige informasjonssamfunnet for i det heile å kunne høyre frå Jehova. Eg trur rett og slett at krafta til å fungere som kristen i verda i dag ligg i det kontemplative livet/livsstilen. Her vil vi finne styrken og visdommen til ”å ydmyke slangen som har redet seg til der, redde sjelen og gi nytt liv”.
Men spørsmålet er om det ikkje er for seint. For er vi eigentleg i stand til å ta vala som trengst eller er vi så øydelagde av konsumsamfunnet at vi ikkje har styrke til å ta radikale val?
Jeg vil skrive under på alt som står i dette blogginnlegget.
"Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel" sier Peter i brevet sitt. Og jeg har ofte tenkt på at steinene i Israels Tempel ikke skulle hugges ut eller formes av redskaper av metall, enda så effektive de er. De ble dannet og formet ved hjelp av det samme materialet som de selv bestod av.
"Da huset ble reist, ble det bygd av stein som var tilhogd i steinbruddet. Det hørtes verken hammer eller meisel eller noe annet verktøy av jern i huset da det ble bygd." står det i 1 Kong 6.
Hvem vet, kanskje dette sier noe om hvordan kristne skal dannes og formes av andre kristne, og ikke av verden.
Jeg tror Roy-Olav er inne på noe fundamentalt viktig, nemlig dette som har med tidsbruken vår. Kanskje kampropet vårt burde bli: Ta tiden tilbake! Tid brukt på Herren, på Hans Ord og i bønn. Hvor godt kjenner vi Herren, egentlig? Et tidstypisk tegn er jo også at vi leser om Bibelen, men vi leser ikke i Bibelen.
Men skal vi ta tiden tilbake, må vi gjøre radikale valg - valg som handler om forsakelse, og tro. En gammel pinsepredikant som lenge var min mentor sa ofte: Det handler om viljen. Vil vi - egentlig?
Hei Bjørn Olav!
Har noen tanker omkring teksten i Matteus kap. 13 om såmannen.
Bakgrunnen er ønsket om at vår neste skal høre, ta i mot, ta til seg og holde på ordet fra vår Herre og Skaper. Ordet om frelse i Jesus Kristus. At ordet skal føre til at nesten skal ta i mot frelse i Jesus Kristus.
Men det er mange skjær i sjøen, som teksten viser. At man ikke forstår ordet, at man tar i mot "på overflaten" men slipper det etter hvert, og til slutt; at man ikke klarer å ta imot pga. de tanker og erfaringer en har.
Poenget eller tanken min er at hver enkelt har et sted i hjertet som er veikant, som har steingrunn og som har torner. Men forhåpentligvis også et sted som har god jord.
Dette har jeg sett etter å ha vært engasjert med noen Alphakurs og hørt og blitt kjent med enkeltmennesker.
Jo bedre en blir kjent med et enkeltmenneske jo lettere kan man finne det stedet i hjertet som har god jord. Ja til og med kan en kanskje fjerne tornene som vokser i god jord. Ved at man kan fjerne disse, fjerne bekymringer og annet ved å bruke Guds ord riktig så kan mennesker kunne ta i mot, og at det holder!
Dette er en enorm utfordring for alle kristne som vil gi evangeliet videre. Hvordan skal vi legge fram Ordet slik at det faller i god jord hos den enkelte? Hos de fleste ligger det fordommer, sår, vonde opplevelser med kristendommen og kristne.
En fallgruve her er at vi fristes til å pynte på evangeliet, sier at "neida, det er ikke nødvendigvis slik" selv om Guds Ord er slik likevel. Men hvis vi kan forklare Guds Ord, forklare Guds vilje og hvordan han tenker, ja Guds sanne vesen overfor enkeltmennesker så har vi kommet langt med å finne plassen i hjertet med god jord. Tror jeg!
Derfor tror jeg, for å rote litt opp i debatten om husmenigheter og "store" menigheter, at den ideelle menighet (lokalt) er en menighet som er såpass stor at den har kristne som besitter alle nådegaver, og som er i funksjon, OG som har smågrupper (celler) som kan ta seg av hvert enkelt individ, at hver enkelt opplever å bli lyttet til, tatt alvorlig og kan kjenne seg betydningsfull i menigheten.
Men hovedtanken min er altså den at hvert enkeltindivid har et hjerte hvor vi kan finne både veikant, steingrunn, tornekratt, OG god jord!
Utfordringen er overveldende, men ikke umulig med Gud på laget!
Hilsen
Thomas i S.
Tilleggskommentar fra "Thomas i S.":
Konklusjon ut fra min tanke om lignelsen om såmannen i Matt. kap. 13:
Det er ikke bare den enkeltes ansvar og "jobb" å ha klar den gode jorden når såkornet kommer dalende. Det er også såmannens ansvar og "jobb" å kaste såkornet der hvor den gode jorden er!
Både evnen til "å så", og evnen/viljen til å ta i mot er nok begge viktige faktorer. Etter min mening, så tror jeg det er like viktig og kunne sørge for best mulig vekstvilkår.
På Jesu tid representerte israelsfolket og samfunnet i seg selv "menigheten". Og slik de kristne menighetene er beskrevet i NT, så tror jeg de på mange måter var ment å ha en langt videre funksjon enn det som er vanlig er i dag.
Det kan noen ganger være interessant og spørre kristne som beklager seg over "hvor hardt det er" om hvorfor det tross alt gikk noen år før de selv ble omvendt. Man kan da av og til få noen interessante forklaringer. Og noen ganger kan man oppleve at de beskriver den samme situasjonen som de selv befinner seg i, bare at de nå står "på den andre siden".
Ikke så snillt og påpeke slikt kanskje, men ganske lærerikt.
For mange er det ingen bagatell og bli omvendt. Svært mange lever ett liv som på alle områder er bundet opp i mennesker, interesser og vaner som er uforenlig med det å det å være kristen. Ikke kristne har ofte en langt klarere bevissthet om synd enn dagens sløve kristne. Og de vet at hvis de skal omvende seg så må de ofre alt. Spørsmålet er hva en norsk gjennomsnittsmenighet/miljø kan tilby som erstattning?
Jeg er overbevist om at dette er noe som ofte begrenser Herrens vilje til å gi "frøene" spirekraft.
Og her kommer nok sikkert tidsaspektet inn for fullt. Gud har skapt oss som svært sosiale skapninger, og det er nok i lyset av dette man bør forstå dette med "misjon".
Roy-Olav lurer på om det er for seint! Nei, jeg tror ikke det er spørsmål om det er for seint. Jeg tror heller det er ett pørsmål om tid før vi kommer til sannhets erkjennelse. For hvis vi ikke kommer til dette punktet selv, så vil Gud garrantert sørge for for at vi gjør det. Slik Isralittene måtte den gangen da profetenes advarsler gikk i oppfyllelse.
Det som da blir interessant er ikke om vi har tid, men om "tiden er ute".
Takk til Thomas og AF for svært innsiktsfulle kommentarer. Dette er det verd å lytte til for noen og enhver av oss. Jeg tror dere begge er inne på svært vesentlige ting, og det er viktig at det settes inn i den sammenhengen dere gjør, nemlig hvordan vi skal nå ut med evangeliet.
Jeg er enig med Thomas som sier at disse fire slags jordsmonn, finnes i oss alle. Gud har lagt evigheten ned i våre hjerter,og det gjelder å finne frem til det gode jordsmonnet hvor det kan såes. Det står i Skriften at Jesus lyser for hvert menneske, og jeg tenker at det lyset er av og til skarpere og mer konsentrert i enkelte faser av et menneskets liv. Derfor har jeg begynt å be om at Gud skal vise meg vise meg disse øyeblikkene, og at Han skal gi meg rette ord å se. Ord som kan bære rik frukt.
Fortsett kjære brødre med deres kommentarer. De gjør bloggen rikere. Dere inspirerer meg!
Legg inn en kommentar