Aftenposten har i dag et kjempeflott førsteside oppslag med tittelen: AFRIKANERE VIL KRISTNE NORGE. Inne i avisen er det et stort oppslag på sidene 12-13 med samme tema. Dette skjer samtidig med at den kristne avisen Dagen avslører de dystre tallene som viser med all tydelighet Europas skjebnetid: Abort dreper et barn i Europa hvert 25. sekund, og tar dermed flere europeiske liv enn trafikkulykker, AIDS og selvmord. Samtidig synker tallet på ekteskap i Europa med 22 prosent, mens tallet på skilsmisser stiger og en tredjedel av barna i EU fødes utenfor ekteskap. Dette viser en rapport fra Institutt for familiepolitikk i Madrid. Misjonsinnsatsen fra afrikanerene kan dermed bli Europas håp. Så dette er et enormt takkeemne. Mange norske baptistmenigheter har fått et stort antall nye medlemmer fra Burma. Det er burmesiske flyktninger som kommer til Norge, mange av dem er kristne, og flere av dem blir det når de kommer til Norge. Fra før av har vi iranske, kurdiske, filippinske, etiopiske og vietnamesiske kristne, som enten er en del av en norske menigheter eller startet egne. Hvilken gave til norsk kristenhet dette er! Og det som er veldig flott å merke seg er at våre utenlandske venner i all overveide grad er bibeltro konservative kristne. De står for Guds ord i sentrale trosspørsmål. Her er det nok ingen som profilerer liberalteologi, og som kjemper for kjønnsnøytrale ekteskap eller homofilt samliv. - Dere har sovnet. Nå kommer vi fra Afrika for å vekke dere, sier pastor Jean Saflo (bildet) som er pastor for Holy Church of Jesus, med tilholdssted i Filadelfia Oslo. Bare navnet på denne menigheten får meg til å si et aldri så lite halleluja! Pastor Seflo, som opprinnelige kommer fra Rwanda er en av de som blir intervjuet i Aftenposten. Her er også reportasjer fra lignende menigheter i Danmark. Kjøp gjerne Aftenposten i dag og les, og takk Gud for dette flotte oppslaget i en av Norges største aviser.
9 kommentarer:
Dette var oppmuntrende lesning! Det er mange år siden jeg begynte å tenke på at Norge trenger misjonærer like mye som de landene vi sender til. Og jeg har bedt Gud sende dem. For jeg tror det er noe med det å være profet på eget hjemsted, at det også gjelder nasjoner. Måtte dette bli vår redning!
Det Hansen synes å ignorere, er at de aller fleste burmesere, vietnamesere, iranere etc. som kommer til Norge, kommer fordi de søker beskyttelse i et humanistisk, menneskerettighetsbasert demokrati.
De kommer fra forfølgelse og undertrykkelse, og søker trosfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet etc.
Dette er rettigheter som er forankret i den samme humanismen som du vil be ut av menighetene, og som har ført med seg slike ting som rettigheter for kvinner og homofile.
Vi har sett mange eksempler på at flyktninger, asylsøkere og innvandrere fra ulike deler av verden angriper deler av det liberale, vestlige verdigrunnlaget. Men da sager de samtidig av den greina de sitter på.
Ivar
Til 25 åringen:
Ja, var ikke dette oppmuntrende lesning! Så flott å høre at du har vært med på å be dette fram. La oss fortsette å be om at Gud skal sende folk fra andre nasjoner hit, som har opplevd vekkelse og som bærer vekkelsens ild med seg til vårt kjære Norge. Det trenger vi virkelig.
Jeg tror utenlandske misjonærer ville kunne oppnå større resultater hvis Norge hadde vært en mer tradisjonell misjonsmark. Men dessverre har jeg en følelse av at vi lever i ett postkristent land. Ett land der folk ikke har sovnet, men av "læremessige årsaker" vendt kristendommen ryggen. Ikke gjennom å direkte benekte den, men ved å gjøre den til noe uforpliktende og selvfølgelig.
Jeg har ofte tenkt at hvis en ny vekkelse skulle ha ett potensiale i Norge, så måtte den vokse i kombinasjon med oppbygningen av sosiale nettverk og miljøer som i seg selv skaper en klar Bibelsk standard for kristent levesett. Og med "levesett" så mener jeg absolutt ikke en spesiell "væremåte", men ved å sette langt klarere grenser mellom verdslighet og hellighet. Dette må skje slik at ingen vil kunne føle seg vel med dobbeltmoral, slik de fleste vanligvis kan i dag.
Utenlandske misjonærer vil helt sikkert kunne inspirere og bevisstgjøre, men kanskje vil de kulturelle forskjellene sette noen begrensninger?
Noe som for meg kan illustrere dette er den sterke veksten vi så i Evangeliesentrenes virksomhet. Jeg tror denne veksten hadde noe av sin kraft i at de nyfrelste ikke rakk og utvikle en spesiell væremåte eller sosial kultur. Når de oppsøkte det miljøet de kom fra var de "akkurat de samme", bare at alle så at de var frelst. Jeg tror sosiale barrierer ofte er ett problem i Norge. Jeg tror nemlig mange er langt mer åpne for den kristne troen enn for de spesielle norske menighetstradisjonene og menighetskulturene.
Selv føler jeg i hvert fall at "Norsk kristendom" betstår av mye mer sosial kultur og religiøsitet enn nestekjærlighet og smittende trosliv.
Jeg leste en gang en bok om en ganske ung negerslave som ble frelst. Han ble sterkt mishandlet, og reddet sitt liv ved å rømme. Han kunne ingen ting, og var besatt av tanken på å komme til England for å lære om Jesus. Han greide å å tigge seg til en overfart med et frakteskip, og da de ankom England var skuta et eneste stort flytende vekkelsesmøte. Han vitnet for alle han møtte, og alle ble sterkt grepet av denne ulærde slavens vitnesbyrd. Og de fremste lærerne på et stort kjent universitet måtte spørre seg om hva de egentlig kunne lære denne fattige negeren om kristendom.
Han døde en stund etter at han kom til England. Det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg.
Anonym skriver:
"Jeg har ofte tenkt at hvis en ny vekkelse skulle ha ett potensiale i Norge, så måtte den vokse i kombinasjon med oppbygningen av sosiale nettverk og miljøer som i seg selv skaper en klar Bibelsk standard for kristent levesett. Og med "levesett" så mener jeg absolutt ikke en spesiell "væremåte", men ved å sette langt klarere grenser mellom verdslighet og hellighet. Dette må skje slik at ingen vil kunne føle seg vel med dobbeltmoral, slik de fleste vanligvis kan i dag."
Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Redningen for den kristne tro i Norge, er å vende tilbake til utgangspunktet. Til levende fellesskap av troende mennesker, som er villig til å leve annerledes, motstrøms om du vil. Som legger vekt på "apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene."
Har du gjort deg noen tanker selv, om hvordan du tenker deg et slikt fellesskap du er inne på? Det kunne vært interessant å høre.
Bjørn Olav says:
"Har du gjort deg noen tanker selv, om hvordan du tenker deg et slikt fellesskap du er inne på?"
Ja! Dette har jeg tenkt mye på. Det kunne antagelig fyldt en hel bok.
Men for å si det veldig kort så tror jeg mulighetene er store. Slik jeg ser det så er det spesielt krevende å skape ett levende kristent felleskap. Det som er krevende er å bli seg bevisst alt som hindrer det i å dannes og ta form. Og det er mye. Men vi "ser ofte ikke skogen for bare trær".
Jeg tror man først burde sette seg ned og late som om man leser Bibelen for aller første gang. Vi har så lett for å bare "kjenne igjen" tekstene, og asossiere dem med alt vi har tenk og lært om dem fra før. Jeg tror vi har blitt litt fastlåste.
Jeg tror bønn er helt avgjørende. Mennesker med bønnetjeneste er de viktigste menneskene i verden i dag.
Jeg er overbevist om at man bør sikte seg inn på ordningen med "eldsteråd", men utover dette tror jeg man bør være veldig åpen for nye løsninger.
Og frem for alt, man må be om at Gud gir mennesker åndelige nådegaver. Ikke for at de skal gi kuriøse innslag i ett søndagsmøte, eller for at de som får dem skal oppnå en spesiell status, men som reelle og nødvendige arbeidsverktøy i alle sammenhenger.
De åndelige nådegavene, som er de viktigste, må behandles med stor visdom. De må ønskes, selv om de kan kaste lys over ting vi ikke liker å forholde oss til. De må prøves, men aldri motarbeides. En ting er sikkert hvis virksomheten har stagnert, så vil altid de åndelige nådegavene på en eller annen måte komme på kollisjonskurs med "det etablerte".
Jeg er overbevist om at man bør nedtone alt fokuset på "roller", særlig alle "lederrollene", og i stedet legge vekt på at man skal løse nødvendighe oppgaver. "Og utføre en tjeneste" høres bedere ut i mine ører. Og kanskje mindre atraktivt for alle de som gjerne vil være blandt "de fremste".
Man må være innstillt på å møte motstand. Jo større resultater man kan forvendte jo mer vil den onde mobilisere.
Og i alt dette tror jeg man kan si som en berømt predikant. "Hvis du brenner for Jesus, så vil folk komme for å se deg brenne".
Og da må man forberede seg på mange nyfrelste, -dvs. "åndelige nyfødte som bærsjer i buksa". Det være stridt, men stort.
Så lang føler jeg meg ganske sikker på hva jeg tror. Men med slike utganspunkt som jeg har nevnt her i stikkordsform, så tror jeg Herren selv vil vise vei, og som vi vet så er hans veier uranskakelige.
For mitt indre kan jeg se dette for meg. Og jeg kan se for meg hvordan den onde vil gøre alt for å stoppe det og rive det ned.
Det å beskytte menigheten mot dette er kanskje det viktigste, men vanskeligste av alt. For i dag har han alt fått ett grep om mye blandt oss kristne.
unnskyld :)
Jeg skrev:
Slik jeg ser det så er det spesielt krevende å skape ett levende kristent felleskap.
Det skulle selvsagt stått "ikke spesiellt krevende"
Takk for svaret. Jeg deler flere av dine synspunkter.
Jeg tror som deg at det er viktig å bygge menighet ifølge Boka! Derfor er det viktig at både bønnetjenesten, og de ulike tjenestegavene kommer på plass. Når det gjelder enkelte frimenigheter så har det lenge vært en dyrking av "den ene", som den store lederen. En slik lederrolle finner vi ikke i vårt nye testamente. Eldste omtales alltid i flertall. Jeg tror også, som deg, at vi i enda større grad enn før må legge vekt på at vi snakker om "tjenester". En leder er kalt til å tjene.
Jeg tror også at det i enda sterkere grad må legges vekt på koinonia, på fellesskapet. Det er ikke for ingenting at de første kristne kom sammen så ofte som det lot seg gjøre. Vi må få vekk skillet mellom søndagsgudstjenesten og hverdagslivet. Og vi må få tilbake måltidsfellesskapet, hvor brødsbrytelsen feires som en del av dette.
Tusen takk for bidraget ditt.
Hmmm....
Når jeg leser mitt eget korte "stikkordspregede" svar, så var det kanskje litt for stikkordspeget. Mange av punktene handler jo om ganske sammensatte ting, og rellevansen vil variere alt etter hvilken sammenheng man selv står i.
Det siste du skrev er akkurat slik jeg selv tenker om dette med "menighetsliv". Særlig stusser jeg over det "nattværdsmåltidet" som ofte serveres i mange menigheter i dag. Det har faktisk blitt en illustrasjon for meg for hvordan det virkelige menighetslivet har blitt til symboler og formaliteter.
Gudstjenesten i GT handlet veldig mye om ofring. Jeg tror det burde være slik i dag også. Når man ofret den "blankeste og feiteste, og mest førstefødte oksen", så står det for meg at det oppstod et lite "tomrom" i sjelslivet etter den. Et tomrom som Gud kunne fylle. Ofrene i dag kunne kanskje være "fotballdilla", TV-programmer, ja kanskje hele TV'n, ambisjoner, statusbiler og alt det andre som fyller hodene våre med tom verdslighet, og som vi innerst inne vet at ville være "passende offer".
Du skrev ett sted:
"Jeg ber om å få se korsets gjerning i meg, på et enda dypere plan".
Jo nærmere vi lever Gud, jo mer uverdig tror jeg vi føler oss. Jo mer Jesus kan åpenbare seg gjennom oss, jo mindre føler vi nok at evner og leve opp til nettopp dette. Og kanskje omvendt!
Det finnes mennesker som virkelig offret alt. De kjempet for evangeliet, men så lite resultater av sitt arbeid. De endte sine liv i fattigdom og ydmykelse, og var overbevist om at de hadde levd forgjeves. Men alle så dem, og ingen åpenbarte Jesus mer enn mange av disse. Og vitnesbyrdet om deres liv lever fremdeles. Jeg tror mange slike mennesker var de viktigste av dem som banet vei for evangeliet. De var kjemper i åndens verden.
Jeg tror "George Bowen of Bombay" var et slikt menneske.
http://home.psknet.com/harveycp/loverevealed.htm
Legg inn en kommentar